Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I et intervju med VG peker stortingspresidenten på den iranske eksilprinsen som en mulig arvtaker til makten i Iran. Det er ikke bare en uheldig uttalelse det er et alvorlig politisk signal.

Snakker han på vegne av Norge? Eller misbruker han sin konstitusjonelle posisjon til å fremme personlige synspunkter?

Når landets stortingspresident uttaler seg om hvem som bør styre et annet land, kan det ikke avfeies som privat refleksjon. Slike ord blir oppfattet som politiske signaler fra Norge. I en situasjon der Iran står ved et mulig historisk vendepunkt, er dette både uforsvarlig og respektløst overfor det iranske folk.

Samtidig har den norske regjeringen  med utenriksminister Espen Barth Eide  over tid hatt tett dialog med ayatollah-regimet i Teheran. Mange iranere opplever nå at regimet vakler. Men Irans fremtid skal ikke avgjøres i Oslo  og den skal heller ikke avgjøres av én familie i eksil.

Iran er et mangfoldig land. Det består av kurdere, balutsjer, arabere, aserbajdsjanere og mange andre  ikke bare persere. Å redusere Irans fremtid til et valg mellom ayatollahene og sjahens sønn er en historieløs og farlig forenkling.

Les også: Nato-luftforsvar stanset iransk rakett på vei mot Tyrkia

Kurderne i Iran har i flere tiår kjempet for sekularisme, demokrati og rettigheter. De er blant de mest organiserte politiske kreftene i landet gjennom partier som PDKI og Komala. I Irak og Syria har kurdere vært Vestens mest pålitelige allierte i kampen mot IS. De har betalt med blod for verdier som også Norge hevder å stå for.

For oss kurdere er det fullstendig uakseptabelt å bli styrt av et nytt autoritært regime enten det bærer turban eller krone. Irans fremtid kan ikke bygges på nostalgisk monarkisme eller maktkonsentrasjon rundt én person.

Les også: CIA planlegger å bevæpne kurdiske opprørere for å velte det iranske regimet

Hvis stortingspresidenten ønsker å støtte demokrati i Iran, bør han si nettopp det: at det er det iranske folket i hele sitt mangfold som skal avgjøre sin fremtid gjennom frie og inkluderende prosesser.

Ikke peke ut en arvtaker.

Ikke velge side i en intern maktkamp.

Og ikke bruk en av Norges høyeste posisjoner til å fremme personlige preferanser.

Irans fremtid tilhører iranerne  ikke norske politikere.