Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger.
Mens de to blokkene konkurrerer om makt, glemmer de en essensiell del av demokratiets grunnlag, nemlig å være folkets stemme.
Mens matpriser stiger, befolkningen fortettes, og energipriser tvinger nordmenn til å benytte seg av vedovn fremfor elektrisitet, så krangler våres folkevalgte om en skatt som de fleste ikke bryr seg om, en norgespris som ikke løser kjernen av problemet, og hvor mange kjønn som eksisterer.
Våre folkevalgte står ikke lenger unna virkeligheten enn de gjør nå. FrP påpeker en prisøkning for en familie på rundt 200 000. Deres tiltak er å halvere matmomsen, som kan bli slukt opp av en 7% prisøkning på mat, som vi vitner til skjer på kun en måned.
Dyrtiden sies å være over siden kjøpekraften har økt tilsvarende prisøkningen, men dette er ikke tilfelle for veldig mange. Veldig mange sliter, kriminalraten stiger, og våre politikere fremstår maktesløse i svar på hvordan nasjonen skal dekke våre grunnleggende behov.
Utenriks vitner vi til protester i Storbritannia mot myndighetenes flyktningpolitikk. USA
forsøker svare på utfordringene gjennom økt proteksjonisme og merkantilisme (et
økonomisk system basert på å opprettholde et handelsoverskudd). Kina utvider sin makt i Asia og Afrika. Russland har strupt gasseksport til Europa, med hjelp av Ukraina som
sprengte Nord Stream 2, samtidig som de utfører en blodig krig på det europeiske
kontinentet. Lite tilsier en fremtidig fred.
Samtidig vokser misnøyen internt i Norge. Hvor står vi om fem år, om matprisene fortsetter å øke, og energiprisene ikke kommer under kontroll? Hva slags svar har de ulike blokkene, når de virker å bare følge sine egne interesser? Våre hovedpartier, Høyre og Arbeiderpartiet, har begge opplevd skandaler i form av innsidehandel, pendlerboliger, og generell inhabilitet, som kan ha svekket tilliten til våre folkevalgte.
Ledernes apatiske svar på folkets problemer, både i Norge og i Europa, om ikke globalt, fremstår som en parallell til året 1848, da Europa
opplevde opprør på hele kontinentet.
Det var matmangel, økt befolkningsvekst, og undertrykkelse av respektive folkegrupper som førte til revolusjonene under den tiden. Er dagens tapte livskvalitet og folk med den
økonomiske kniven mot strupen nok til å bikke nasjoner over? I så fall, hvilke tiltak kan
myndighetene innføre? I USA setter Trump inn nasjonalgarden for å skape ro og orden. Kan tilsvarende oppleves i Europa? Dette kan være et brytningspunkt i vår moderne historie.
La oss håpe at myndighetene er i stand til å innføre reformer som kan dempe misnøyen i
vårt folk.