Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi kan takke Fredrik Solvang for arbeidet han gjør ukentlig i Debatten der han er programleder. Han er en av våre landsmenn som virkelig tar et tak for demokratiet og for landet sitt, selv om det kan koste han, på lang sikt.

Solvang stiller de vanskelige spørsmålene som de færreste andre tar tak i blant de etablerte mediene. Det var en glede å se ham sette Frey-sjefen, Tom Einar Jensen, på pinebenken, og stille spørsmål ved hans «27 millioners årlige lønn»:

Det kan da ikke være mulig å tjene 15 ganger mer enn statsministeren gjør fordi man lager batterier?! 

I det langstrakte isolerte landet i nord, skal vi produsere batterier.

Grønne luftslott? 

Mange tenker det, noen sier det: Dette er et dødfødt prosjekt regjeringen holder på med – med næringsminister Vestre i spissen: Skal vi virkelig sløse bort krefter og skattepenger på en politikk som vi ikke kommer ledende ut av? En politikk som koster oss langt mer enn vi får igjen?

Vestre ønsker en grønn økonomi, men har ingen reell plan for hvordan en grønn økonomi vil se ut for middelklassen. Kanskje fordi han og flere av de andre som lager denne politikken ikke lengere hører til middelklassen, og derfor ikke trenger å bekymre seg over de dramatiske konsekvensene av å robbe tusener for inntekt.

Batteriprosjektet, ja hele det grønne skiftet som planlegges er interessant – men burde aldri få dominere vår økonomi, slik det planlegges at den skal gjøre fremover. Dette er en form for ‘hobby-politikk’ og burde forbli slik. Ved å utsette næringene våre for en så stor omveltning så risikerer vi å bruke altfor mye av skattepengene uten gevinst.  

Batter-prosjektet er dødfødt fordi vi simpelthen er altfor sent ute: 

Kina ‘eier’ dette markedet, og kommer til å gjøre det fremover. Siden Kina hverken er spesialisert i grønn teknologi eller mineraler, har Kina out-sourcet mesteparten av produksjon til utlandet. Likevel produseres batteriene på ‘kinesisk måte’ det vil si – raskt og med lave kostnader, uten å tenke på ting som menneskerettigheter eller demokrati. Grønne – blir kinesiske batterier nok aldri. 

Kina ‘eier’ også markedet for mineraler og metaller som brukes i batteriene. For eksempel ekstraksjonen av kobolt-metallet, som eies i stor grad av Kina og som produseres illegalt – og grusomt – og som hentes ut av små barn i kongolesiske gruver. Denne kobolten kjøpes så av Kina eller direkte av Tesla, Volvo og andre store vestlige bil-selskaper.

 I fjor raffinerte Kina 95 % av mangan, omtrent 70 % av kobolt og grafitt, to tredjedeler av litium og over 60 % av nikkel. Dette er alle nøkkelmaterialene for litium-ion-batterier.

Det er samme metaller Freyr bruker i sin produksjon. Næringskjeden vi har bruk for, i vår politikk – er ikke bare allerede tatt – men dets produksjon strider med vår  verdier.   

Kina er en langtidsplanlegger – Vesten er ikke det

For det tredje, så er det ikke slik at Kina har vært en produsent i lang tid, men Kina som republikk og land har alltid vært politisk mester i å konstruere ‘langtidsplaner’.  Kina var mye raskere enn alle i å anerkjenne overgangen til EV-batteri, og utviklet med det en langsiktig strategi for produksjon, som viste seg å være vellykket. Potensialet ble sett av Kina lenge før vesten, og Kina har derfor overtak og forsprang det ikke nytter å skulle konkurrere med.

Biden-administrasjonen er likevel svært ambisiøs i å skulle ta igjen det tapte markedet, spesielt med inflasjonsreduksjonsloven fra i fjor, som bidrar til å dempe klimaendringene. IRA-loven på 369 milliarder dollar dreier seg om skattelettelser, som vil bidra til å øke USAs elektriske kjøretøyindustri.

Men bare fordi Washington velger dette, betyr det ikke at lille Norge – som burde holde hardt om fisk, olje og gass, skal knytte seg til den grønne masten. Det er altfor risikabelt.

Lojaliteten varer så lenge lommeboken holder. Færre fra middelklassen vil stemme på Arbeiderpartiet hvis ikke politikken justeres etter deres behov.

Vi blir alle ‘fattigere’ om dagen – men noen merker det mer enn andre. Spesielt arbeiderklassen, som har vært lojale til Arbeiderpartiet siden starten, og som ofte jobber innenfor de sektorene vi nordmenn er flinkest i – gass, olje og fiskeri. 

Vi er alle blitt fattigere, bortsett fra de som har vært slue nok til å tjene mer på krisen. Det er mange som mister tillitt nå.  Det slår sprekker i denne når vi program som debatten åpner opp for perspektiver av det grønne skitet vi ikke visste nok om. Perspektiver som arbeiderklassen kanskje ikke hadde tid til å lese nok om.  Vi kan ikke bruke milliarder av kroner inn i en ny næring før vi har sikret de som blir berørt mest – middelklassen. Det er umulig i et land der vår blandingsøkonomi har omfordeling som en av sine hovedpilarer.   

Til sist, kan en kanskje si at den grønne politikken gir avkastning – og grønne lapper – men kun til en knippe nordmenn.