Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det norske stortinget har vedtatt en ny abortlov der kvinnen har rett til abort av helt friske fosteret inntil det er 18 uker gammelt helt uten legeundersøkelse. De kan også bestemme at de vil ha fosterreduksjon, det vil si fjerne et eller flere av fostrene, også helt uten vurdering av en lege.

Jeg hørte på diskusjonene gjennom tirsdagen, og jeg registrerer at argumentasjonen for en utvidelse av abortgrensen først og fremst bygger på argumentet om at kvinner må ha bestemmelse over egen kropp. Det må være lov å stille spørsmål ved om abort i realiteten kun gjelder kvinnens egen kropp.

Faktum er jo at et helt nytt liv er involvert – det lille fosteret, som når det er 18 uker gammelt, er et selvstendig og snart levedyktig lite menneske. Det er kun noen få uker frem til at helsevesenet ville satt alle krefter inn på å redde fosteret.

På meg virker det som om mange kvinner helt fornekter sin biologiske rolle som mødre og den som bærer fosteret frem. Er det slik at kvinner synes det er urettferdig at det er de og ikke mannen som blir gravid og bærer frem barnet? Noen ganger får jeg nesten den følelsen, når kvinner bebreider menn for at de har blitt gravide.

Joda, menn har også ansvar for prevensjon, men det er ikke mulig å komme bort fra at dersom kvinner ikke ønsker å bli gravide, har de en forpliktelse over for seg selv å sørge for prevensjon. Det er ikke en unnskyldning at menn er uansvarlige, enhver kvinne har ansvaret for sitt eget liv. Det er ganske meningsløst å hevde at dersom en mann er uansvarlig, så har jeg også rett til å være det.

Abort, og særlig forsterreduksjon, er et stort kirurgisk inngrep, og så vidt jeg har fått med meg, mener alle medisinske eksperter at fjerning av ett eller flere friske fostre kan få dramatiske medisinske for det gjenværende fosteret, som burde kreve tett, medisinsk oppfølging.

Og i denne sammenhengen bør det understrekes at fjerning av ett eller flere fostre ikke vanligvis er medisinsk begrunnet, men vil skje fordi kvinnen ikke ønsker mer enn ett barn, og ønsker å fjerne de andre, selv om de ville bli fullkomment friske barn.

Et svært ofte brukt argument, bortsette fra at kvinnen skal bestemme over egen kropp, er at det er svært krenkende og nedverdigende å møte i en nemd som skal vurdere graviditeten. Jeg har hørt dette argumentet nærmest i det uendelige, men har aldri noensinne sett noen dokumentasjon for denne påstanden. Så vidt jeg har forstått, så består nemden oftest av kvalifiserte, kvinnelige leger, og de aller fleste får innvilget sin søknad om abort av nemden.

Hvordan i all verden kan dette være så nedverdigende og krenkende? Og hvorfor har man ikke en eneste dokumentasjon som viser hvor krenkende det er? De fleste av disse legene er jo tilhengere av abort!

Og så synes jeg det må være god grunn til å spørre: Dersom de aller fleste søknadene innvilges, hva er da begrunnelsen for å endre loven? Tilhengerne av loven hevder at ingenting egentlig vil endres for de aller fleste søknadene innvilges, men hvorfor skal man da endre loven? Det eneste man oppnår, er å overlate alt til den enkelte kvinne, og fjerne alle medisinsk kontroll med inngrepene, som om det skulle være et fremskritt å innføre store, medisinske inngrep med store konsekvenser både for kvinnen og fostrene helt utenfor medisinsk kontroll.

Mange forkjempere for loven, hevder at det er ingen andre enn kvinnen selv som vet sitt eget beste. På den måten klarer de å vri alt over på om man har tillit til kvinner eller ikke, og de som ikke tror helt på dette argumentet blir ensbetydende med kvinnefiendtlige sexister som diskriminerer kvinner akkurat som i fortiden.

Jeg er selv far til jenter i tenårene, som forteller åpent om jevnaldrenes sexliv, og hvordan de praktiserer den svært usikre «prevensjonsformen» å hoppe av i svingen. Jeg antar at de fleste vet at det betyr at ikke bruker noen prevensjon overhodet, men at gutten trekker seg ut rett før sin utløsning.

Og når de blir konfrontert med hvor usikkert dette er, er svaret ofte at «jammen da er det bare å ta abort». Jenter tidlig i tenårene er fysisk i stand til å bli gravide, og i de aller fleste sammenhenger, regnes de ikke for modne nok til å vite sitt egen beste.

Å i det hele tatt nevne noe slikt som dette i offentligheten, fører til raseri og påstander om grov nedvurdering av kvinner fra forkjemperne for abort. Men er det gjort noen undersøkelser for å avdekke hva som er bakgrunnen og motivene blant dem som tar abort? Og ikke minst, vet vi noe om deres alder?

Jeg kjenner ikke til noen slike undersøkelser. I det hele tatt virker det som hele debatten om abort er preget av udokumenterte påstander og mistenkeliggjøring av alle dem som gjerne vil ha mer viten rundt de høye aborttallene i Norge. Ca 16000 fjernede fostre hvert år.

Vi kan ikke komme fra at abort er å ta livet av et begynnende barn, og svært mange aborter utføres på fullt friske fostre. Det er en såpass stor inngripen i menneskelivet, at vi hadde fortjent at det ble undersøkt bedre hva slags motiver ulike kvinner har for å fjerne fosteret sitt.

Og hvilke andre kirurgiske inngrep av så store konsekvenser for både fosteret, moren og faren kan noen møte opp i helsevesenet og kreve å få utført helt uten legevurdering?

Særlig gjelder mine innvendinger fosterreduksjon, der det gjenværende fosteret utsettes for stor risiko for å bli skadelidende og endog tidlig abort. Det er, så vidt jeg vet, legevitenskapen helt enig i. Men det ser ikke tilhengerne ut til å bry seg om i det hele tatt.