Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Arbeiderpartiet har i over et århundre vært en bauta i norsk politikk, selve symbolet på styringsdyktighet, folkelig forankring og solidaritet.

I dag ser vi noe helt annet: et dysfunksjonelt parti som famler i mørket, fanget av interne konflikter, kameraderi og utdaterte allianser. Arbeiderpartiet har gått fra å være folkets parti til å bli en selvdestruktiv organisasjon uten retning eller relevans.

En ledelse i full oppløsning

Når oppslutningen på meningsmålingene bikker under 17 prosent, er det ikke lenger rom for bortforklaringer. Hele ledelsen i Arbeiderpartiet fremstår som dysfunksjonell – et kaos av anonyme lekkasjer, maktkamper og sviktende dømmekraft. Partileder Jonas Gahr Støre, som en gang skulle være selve redningen, har blitt et symbol på manglende handlekraft og politisk kløkt. Han navigerer partiet som en kaptein uten kart og kompass, mens nestleder Tonje Brenna blir oppfordret i kulissene til å gjøre seg klar for å ta over.

Hvordan kan Arbeiderpartiet fremstå som styringsdyktig når de knapt klarer å styre sitt eget parti? Når mer tid brukes på interne intriger enn på politikk, må man spørre: Hvem i ledelsen er i det hele tatt opptatt av å levere for velgerne?

Selvskading som strategi

Arbeiderpartiet har gjort selvskading til en form for politisk strategi. Fra Giske-drama til lekkasjer som setter partiet i vanry, har de effektivt skutt seg selv i foten igjen og igjen. Dette er ikke styringsdyktighet; dette er en organisasjon i fritt fall.

Hva med velgerne? Arbeiderklassen – partiets historiske kjerne – har fått nok. Mange tidligere Ap-velgere har snudd ryggen til partiet, ikke fordi de har blitt høyrevridde, men fordi de ikke lenger føler seg representert. Og det er kanskje ikke så rart. Når ledelsen bruker mer tid på å forsvare seg mot interne opprør enn å levere på politikk, er det naturlig at velgerne søker seg til alternativer.

LO – en forstenet allianse

En av de største ankepunktene er Arbeiderpartiets skadelige bindinger til LO. Denne alliansen, som en gang var partiets styrke, har nå blitt en hemsko. LO gir millioner i støtte til partiet, men hva får medlemmene igjen? Svært lite, tydeligvis, ettersom et flertall av LOs medlemmer nå stemmer på andre partier – særlig FrP.

FrP har forstått noe Arbeiderpartiet ikke har: at arbeiderne ikke lenger ønsker å bli oversett. Mens Arbeiderpartiet er fanget i en ekkokammerpolitikk dominert av akademiske eliter og byråkrater, har FrP posisjonert seg som det nye «Arbeidernes Parti». Det er en krise av historiske proporsjoner for Arbeiderpartiet at deres gamle bastion av støtte nå ser på FrP som en bedre representant for sine interesser.

Bart Eides lek med politisk dynamitt

Det stopper ikke med ledelsens interne kaos og LO-bindinger. Utenriksminister Espen Barth Eides «lek» med aktører som Hamas og EU har satt Norge i en pinlig posisjon internasjonalt. Hans selvbilde som en slags politisk Jesus, som skal forene alle parter med mild visdom, grenser til det komiske – og det farlige. I en tid hvor klar og tydelig utenrikspolitikk er avgjørende, svekkes Norges omdømme av slike utspill.

Anniken Huitfeldts habilitetsskandale og kameraderi

Anniken Huitfeldts avgang som utenriksminister var et direkte resultat av en habilitetsskandale knyttet til hennes ektemanns aksjehandler. Statsminister Jonas Gahr Støre begrunnet hennes avgang delvis med denne saken.

Til tross for dette ble Huitfeldt utnevnt til Arbeiderpartiets næringspolitiske talsperson på Stortinget kort tid etter sin avgang.

Dette reiser spørsmål om partiets evne til å ta ansvar og lære av sine feil. Slike utnevnelser gir inntrykk av et parti som beskytter sine egne, uavhengig av tidligere feiltrinn.

Partiets problemer stopper ikke ved meningsmålingene. Et dyptgripende kameraderi har tatt rot i Arbeiderpartiet, der interne allianser og gjensidig ryggeklapping prioriteres over velgernes behov. Dette er ikke bare uansvarlig, det er direkte skadelig. Hvordan kan velgerne ha tillit til en ledelse som gang på gang viser at de setter personlige forbindelser og gamle nettverk foran folket de er valgt til å tjene?

FrP: Det nye Arbeiderpartiet?

Mens Arbeiderpartiet synker, reiser FrP seg som et stadig mer populært alternativ blant arbeidere. Når LO-medlemmer, som historisk har vært Arbeiderpartiets ryggrad, i økende grad stemmer FrP, må man spørre: Hva gjør Arbeiderpartiet feil, og hva gjør FrP riktig?

FrP har lykkes med å være tydelige i sin politikk for arbeidernes interesser, i motsetning til Arbeiderpartiets uklare budskap og interne rot. I kampen om arbeidernes tillit ser FrP nå ut til å være en soleklar vinner – en situasjon som ville vært utenkelig for bare noen tiår siden.

Arbeiderpartiet har blitt sitt eget største problem. Manglende evne til å håndtere interne konflikter, avhengighet av utdaterte allianser og en ledelse preget av kameraderi og inkompetanse har gjort partiet irrelevant for de velgerne de en gang representerte.

Når partiets utenrikspolitikk grenser til det absurde, og deres håndtering av egne ledere som Barth Eide og Huitfeldt svekker Norges omdømme internasjonalt, er det vanskelig å forestille seg en vei tilbake til relevans. Hvis Arbeiderpartiet fortsetter i samme spor, er spørsmålet ikke lenger om de kan vinne tilbake styringsmakt, men om de kan overleve som et parti.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Skal Ap velge en leder uten utdannelse, erfaring eller karisma?