Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Simen Bondevik er en person som virker som han har fri tilgang til mediene. Er det fordi han er barnebarnet til en tidligere statsminister, eller kan det være fordi det han skriver er så utrolig klokt? Det er ærlig talt vanskelig å svare på.

Men sannheten synes i alle fall å være at han nærmest har frikort til mediene. Bare i løpet av få dager har han fått publisert artikler om hvor uansvarlig det er med fyrverkeri og om at absolutt alle uføretrygdede egentlig har en eneste drøm, nemlig å komme i arbeid.

Simen Bondevik er sikkert en svært velmenende og snill ung mann som ønsker det aller beste for alle sine medmennesker, men kan det være lov å spørre om hvor han har sine opplysninger fra?

Det oppgir han ingenting om i sin artikkel, som er en polemikk mot uttalelser fra politikere som har uttrykt kritikk mot det store antallet unge mennesker som bli uføretrygdede.

«De aner ikke hva det er de snakker om!» påstår Bondevik skråsikkert om de politikerne som har uttrykt at det bør være en nedre aldersgrense for mulighetene til å bli uføretrygdet. Ifølge Bondevik er det utelukkende sykdom som fører til uføretrygd og intet annet.

Men igjen må jeg tillate meg å spørre: Hvor har Simen Bondevik disse påståtte fakta fra?

«Ingen drømmer om å bli ufør», påstår Bondevik. Men jeg er fristet til å spørre om det egentlig er han som ikke vet hva han snakker om. Han virker i overkant naiv og godtroende om sine medmennesker, og vi kan kanskje gå ut fra at det er i den kristne nestekjærlighetens navn at han utelukkende tror godt om sine medmennesker.

Men er virkeligheten slik? Jeg kan jo fortelle ut fra min egen kontakt med mennesker med rusproblemer og med innvandrerbakgrunn, at deres aller høyeste ønske har vært å få uføretrygd, slik at samfunnet vil gi dem penger til livsopphold. Men nå er det kun min egen erfaring, da, vil mange si. Men til opplysning kan jeg fortelle at jeg har jobbet med innvandrere i ganske mange år, og kjenner mange sin innstilling.

Men er det gjort noen forskning på hvorfor arbeidstakere søker om uføretrygd? Nei, ikke i særlig grad. Skyldes det store antallet uføretrygdede kun alvorlig sykdom, eller kan det være andre motiver inne i bildet?

«Tidligere forskning har tydet på at både alvorlige skader og lav sosioøkonomisk status kan øke risikoen for langvarige helseproblemer og arbeidsuførhet. Men vi trenger mer kunnskap om hvordan disse faktorene påvirker hverandre.

Det sier forsker og overlege på STAMI, Hans Magne Gravseth. Han har vært med på studien.

Sosioøkonomisk status er målt som en kombinasjon av utdanningsnivå og inntekt. Studien viser at de med en slik lav status hadde om lag dobbelt så stor risiko for å bli uføre som de med høy status. 

Tre av fire som fikk uføretrygd, hadde en diagnose som ikke var skaderelatert.»

Denne forskningen viser tydelig at det er mange andre ting enn skader og sykdom søm fører til uføretrygd, og den viktigste årsaken er kanskjelav sosioøkonomisk status.

Ut av det kan man selvsagt ikke utlede at folk med lav sosioøkonomisk status ønsker og streber etter å bli uføretrygdet, men mye tyder på at både en god del innvandrere og nordmenn med lav sosioøkonomisk status, heller ønsker å bli uføretrygdet enn å leve av sosialtrygd. I den sammenhengen hører det til dette i Oslo: innvandrere i 2023 mottok 69 prosent av all sosialhjelp, eller 6,7 av 9,7 milliarder sosialhjelpskroner.

Det er nærliggende å se dette i sammenheng med den store økningen i antall uføretrygdede i Norge.

Det bør vel kunne anses som et alvorlig problem for norsk økonomi at andelen uføretrygdede i prosent av befolkningen var på 10,5 prosent per juni 2024.

Jeg skulle ønske at det ble gjort mere forskning på den gruppen som er uføretrygdede i Norge. Jeg har selvsagt intet ønske om å krenke mennesker som er alvorlig syke og helt ute av stand til å være i arbeid. Men er virkelig mer enn 10 % av Norges befolkning, altså mer enn 500 000 mennesker så alvorlig syke at de ikke er i stand til å arbeide?

Slik det fremstår i den lille forskningen som er gjort på dette området, tyder det på at det er langt mer kompliserte årsaker til at så mange i Norge er uføretrygdet. Og hvorfor er det ikke gjort mere forskning på dette området?

Jeg mistenker at de holdningene Simen Bondevik gir uttrykk for er såpass utbredt blant politikere og forskere at de fleste slår seg til ro med oppfatningen om at ingen har lyst til å bli uføretrygdet, og alle drømmer egentlig om å være i arbeid.

Akkurat det er det ingenting som tyder på. Her trengs en kraftig opptrapping av forskningen.