Man snakker varmt blant samfunnets intellektuelle om mangfold og fargerikt fellesskap. Men realiteten på bakken er at ungdom (og voksne) lever atskilt – og at det er det de foretrekker.
Det er Aftenposten – en avis som i tiår har vært en pådriver for raus innvandring – som idag har en reportasje som motsier det meste av det de selv og deres «eksperter» har påstått ville skje.
Eller i det minste ønsket.
Avisens journalister har besøkt Kuben videregående skole i Grorud-dalen, der 76 prosent av eleven har et annet morsmål enn norsk. Det er ikke unikt. På Bjørnholt VGS et tallet 92 prosent. På 50 grunnskoler i Oslo har mer enn 50 prosent av eleven et annet morsmål enn norsk.
Savner Kuben-elevene flere «norske» i mangfoldet? «Tilsynelatende – overhodet ikke,» skriver Aftenposten.
De har bedt om en «håndsopprekning». Den viser at «et klart flertall mener det er naturlig å være venner med folk med samme bakgrunn.»
– Jeg søkte Kuben fordi jeg ville møte folk som ligner på meg, sier Niamet Hussain.
Hun gikk på Bøler, en ganske blandet ungdomsskole.
– Jeg savnet tryggheten du kjenner når du er med folk som ser ut som deg, fortsetter hun.
Engasjementet går i taket når temaet kommer opp.
– Jeg vil holde meg til mennesker jeg er trygg med, sier Fatima Arfan, med pakistanske foreldre og barndom i Italia.
– Hvem er du trygg med?
– Folk med min kulturelle bakgrunn, som de i klassen. Vennene mine er utlendinger.
Will Wani, født i Norge, med røtter i Sør-Sudan rekker opp hånden.
– Jeg føler meg som utlending. Og det er fint å være sammen med folk med de samme erfaringene. Som har gått gjennom det samme, sier han.
Og elevene de snakker med omtaler seg selv konsekvent som «utlendinger», kan Aftenposten fortelle.
Samtidig har man en situasjon hvor nordmenn som finner på å kalle utlendinger noe annet enn «norske» får kritikk og skaper debatt om rasisme i mediene.
– Tabu
En rektor på en skole med flere klasser uten etnisk norske elever sier det slik:
– Det er mer delt enn noen gang. Og slett ikke integrerende. Men det er underkommunisert og litt tabu å snakke om, sier vedkommende som ikke er ytterligere identifisert.
En lærer på en annen skole på østkanten mener forestillingen om en «fargeblind» generasjon er en ren klisjé.
– Elevene er utrolig opptatt av farge og etnisitet. Det er en slags aksept mellom gruppene. Men de «klumper seg» etnisk, sier læreren.
Tilbake på Kuben:
Safa Ismail Mohammad, med somaliske foreldre, kjenner seg angivelig igjen. Hun vokste opp med en del etnisk norske.
– Jeg prøvde veldig hardt å være noe jeg ikke var, for å passe inn. Men på Kuben møtte jeg flere som så ut som meg. Da kunne jeg være meg selv, sier hun.
Flere nikker gjenkjennende, skriver Aftenposten.
Og det som nå er tilfellet, er ikke noe nytt.
I 2012 kom en forskningsrapport om Oslo-ungdom og vennskap. Konklusjonen var «nedslående for de som trodde på en fargeblind generasjon»:
- Halvparten av ungdommene med innvandrerbakgrunn hadde nesten bare venner med innvandrerbakgrunn.
- De etnisk norske meldte tilsvarende om lite vennskap på tvers.
Selv i bydelene med flest innvandrere, hadde 35 prosent av barna med norsk familiebakgrunn nesten bare «helnorske» venner.
«Å vokse opp samme sted skapte ikke automatisk vennskap,» sukker man i Aftenpostens artikkel.
Det fargerike fellesskapet forblir kanskje en utopi i hodene på venstreorienterte akademikere og politikere?