Forsvarsadvokat Inger Silka Zadig mener kampen mot voldtekt ikke må føre til at grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper svekkes. Hun advarer mot å senke beviskravene, skjerpe straffene uten tilstrekkelig grunnlag og gjøre rettsapparatet ansvarlig for å løse problemer som også handler om seksualmoral, holdninger og personlig ansvar.
I en omfattende podkastsamtale med iNyheters Ole Asbjørn Ness går advokaten fra Elden Advokatfirma gjennom noen av de vanskeligste dilemmaene i voldtektssaker. Zadig har erfaring både som forsvarer for voldtektsanklagede og som bistandsadvokat for fornærmede.
Hun mener den offentlige debatten ofte preges av at man ikke skiller mellom hva som er moralsk forkastelig, hva som er straffbart, og hva som faktisk lar seg bevise i retten.
– Så må vi skille mellom det som er moralsk ikke innafor, og det som er strafferettslig forbudt, sier hun.
Hun understreker at alle bør være enige om å redusere antallet voldtekter. Men det betyr ikke at straffeloven og domstolene alene kan løse problemet.
– Rettsstaten, rettssalen kan ikke løse denne problematikken alene.
Advarer mot å svekke uskyldspresumsjonen
Zadig forteller at hun nylig deltok i NRKs Debatten, der hun redegjorde for uskyldspresumsjonen – prinsippet om at enhver skal anses som uskyldig inntil skyld er bevist.
Etter opptredenen har hun mottatt en rekke sinte e-poster og blitt beskyldt for å ha et kvinnefiendtlig perspektiv.
Hun reagerer på at ønsket om å nyansere debatten så raskt kan bli oppfattet som manglende solidaritet med voldtektsofre.
– Du blir fort satt i en kategori hvis du prøver å nyansere debatten, sier hun.
Etter hennes oppfatning er det særlig problematisk når det store antallet kvinner som oppgir å ha vært utsatt for seksuelle overgrep, brukes som argument for å endre grunnleggende prinsipper i strafferetten.
– Det er kjempebra med bevisstgjøring, folkeopplysning, men la bevisbyrdereglene være i fred.
Artikkelen fortsetter.
Ness utfordrer henne på at mange voldtektssaker skjer uten vitner, gjerne etter en fest eller et nachspiel, der partene i ettertid gir motstridende forklaringer.
Zadig bekrefter at dette skaper store bevismessige utfordringer.
– Hvis det er ord mot ord, så skal det ekstremt mye til, sier hun om muligheten for å domfelle.
Hun forklarer at selv om en domstol finner fornærmedes forklaring mer sannsynlig enn tiltaltes, er ikke det nødvendigvis tilstrekkelig for en fellende dom.
– Det betyr som sagt ikke at kvinnen ikke blir trodd.
Det høye beviskravet gjelder ikke bare seksualforbrytelser, understreker hun, men også andre straffesaker.
Samtykkeloven løser ikke bevisproblemene
Norge innførte en ny samtykkelov 1. juli 2025. Lovendringen innebærer blant annet at seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket, omfattes av voldtektsbestemmelsen.
Regjeringen beskrev lovendringen som en styrking av det strafferettslige vernet mot ufrivillig seksuell omgang.
Zadig er imidlertid opptatt av at en utvidelse av straffebestemmelsen ikke automatisk gjør det lettere å bevise hva som har skjedd mellom to personer.
– Men selv om vi har fått en ny samtykkelov, så er det ikke et bevis. Så bevissituasjonen endrer seg ikke, og reglene om beviskrav, bevisbyrde osv. er jo heller ikke endra.
Hun mener også det kan oppstå vanskelige spørsmål om skyld i situasjoner der den ene parten opplever at seksuell omgang var ufrivillig, mens den andre har oppfattet situasjonen annerledes.
For straffansvar er det ikke bare den objektive handlingen som er avgjørende. Det må også foreligge nødvendig skyld hos gjerningspersonen.
Zadig forteller blant annet om en sak der en ung mann hadde sex med en sterkt beruset kvinne. Mannen ble domfelt, men Zadig bruker saken til å diskutere forskjellen mellom å forstå at man begår et overgrep, og å misforstå situasjonen.
Ness har liten sympati med mannen i eksempelet. Han mener menn har et selvstendig moralsk ansvar for å holde seg unna kvinner som er så beruset at de ikke er i stand til å ta gode beslutninger.
– Litt stil får du ha som mann, sier Ness.
Zadig er enig i at mannen burde ha latt være, men insisterer på at det er nødvendig å skille mellom moralsk klanderverdig oppførsel og de juridiske vilkårene for straff.
Forteller om falsk voldtektsanmeldelse
Et annet tema er falske eller uriktige voldtektsanklager.
Ness sier at hans umiddelbare reaksjon ville være å tro på en kvinnelig slektning som fortalte at hun var blitt voldtatt. Han stiller spørsmål ved hvorfor noen skulle finne på å fremsette en slik anklage.
Zadig mener dette illustrerer et sentralt problem.
– For det første snakker ikke alle sant.
Hun understreker samtidig at mange fornærmede naturligvis forteller sannheten, og at personer som oppsøker hjelp etter et mulig overgrep, skal møtes med respekt og verdighet.
Men i rettssystemet kan ikke en anklage i seg selv være tilstrekkelig til å fastslå skyld.
Hun forteller om en sak fra tidlig i sin forsvarskarriere der en ung mann ble anmeldt for voldtekt etter en russefest. Ifølge Zadigs fremstilling hadde kvinnen blitt opprørt over at mannen forlot henne etter at de hadde hatt sex, og at han også hadde vært sammen med en annen kvinne.
Mannen ble hentet av politiet hjemme hos foreldrene sine.
Saken så alvorlig ut, men etter noen dager dukket det opp vitner som hadde oppholdt seg i samme rom og overhørt den seksuelle omgangen. Vitneopplysningene støttet etter Zadigs beskrivelse mannens forklaring.
Hun forteller at saken ble henlagt, og at kvinnen ble motanmeldt.
– Men hvordan hadde det gått hvis ikke det tilfeldigvis var vitner som lå og sov og våkna og meldte seg til politiet?
Zadig mener dessuten at uriktige anklager ikke alltid skyldes bevisste løgner. Hun beskriver hvordan skam, usikkerhet, påvirkning fra andre og motstridende følelser kan bidra til at mennesker oppfatter eller fremstiller en seksuell hendelse forskjellig.
Dette er hennes erfaringer fra enkeltsaker, og sier ikke i seg selv noe om hvor vanlig falske voldtektsanmeldelser er.
Moral og straff er ikke det samme
Gjennom samtalen oppstår det flere tydelige uenigheter mellom Ness og Zadig.
Ness argumenterer for et mer konservativt syn på seksualitet og mener menn bør ha klare moralske grenser, særlig når alkohol, narkotika og unge kvinner er involvert.
Han trekker blant annet frem en omdiskutert sak fra Cornell-universitetet i USA, der en kvinne har hevdet at hun ble utsatt for seksuelle overgrep under gruppesex.
Ness mener det er moralsk forkastelig for menn å delta i slike situasjoner med sterkt berusede kvinner, uavhengig av hva kvinnene eventuelt har sagt ja til.
Zadig utfordrer ham på om han dermed også fratar kvinner retten til å bestemme over sin egen seksualitet.
Hun understreker at hun ikke forsvarer utnyttelse av berusede personer, men mener at straffeloven ikke kan brukes til å regulere enhver handling som andre oppfatter som moralsk kritikkverdig.
Som eksempel trekker hun frem utroskap, som kan påføre ektefeller og barn store belastninger uten at det dermed er et forhold straffeloven skal gripe inn i.
Samtalen illustrerer dermed et grunnleggende spørsmål: Hvor mye av menneskers privatliv og seksualitet skal reguleres gjennom straff, og hvor mye må overlates til personlig moral, oppdragelse og sosiale normer?
Frykter en konkurranse om strengere straffer
Zadig er også bekymret for at debatten om seksuelle overgrep kan utløse en politisk konkurranse om å fremstå som strengest.
Hun mener det lett oppstår et inntrykk av at rettssystemet svikter dersom mange opplever overgrep, samtidig som relativt få saker ender med domfellelse.
Men antallet domfellelser kan ikke alene brukes som mål på om rettssystemet fungerer, mener hun.
Hun viser blant annet til undersøkelser der folk har tatt til orde for strengere straffer, samtidig som de har hatt mangelfull kunnskap om hvor høye straffene faktisk er.
– Så når du tar til orde for høyere straffer, så vet du ikke hva som var utgangspunktet.
Zadig mener det er positivt med holdningskampanjer, bedre seksualundervisning og økt bevissthet blant unge menn om samtykke og grensesetting.
Hun advarer imidlertid mot å la ønsket om å bekjempe voldtekt føre til at rettsstatens prinsipper settes under press.
Det er et skille mellom å arbeide for et samfunn med færre overgrep og å kreve at flere skal dømmes, påpeker hun.
Budskapet hennes er at begge hensyn må kunne ivaretas samtidig: Samfunnet skal beskytte mennesker mot seksuelle overgrep, men også beskytte enkeltpersoner mot å bli straffet for handlinger det ikke er bevist at de har begått.
Og på dette punktet står forsvarsadvokaten fast:
– La bevisbyrdereglene være i fred.