Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Julebordssesongen er høytid for utroskap, dårlig impulskontroll og emosjonell forvirring – og hvert år møter jeg par som sitter i etterdønningene uten å vite hva som er riktig steg videre.

Dette innlegget tar opp dilemmaet få snakker nyansert om: Skal man egentlig fortelle partneren sin om et sidesprang, eller er det mer ansvarlig å først forstå seg selv? Jeg går inn i hva som ligger bak, hva som gjør temaet så komplekst, og hvorfor det krever emosjonell

Julebord + utroskap = bør du fortelle sannheten?

Desember er måneden for glitter, ribbe og spontane sidesprang. En norsk undersøkelse viser at 26 prosent av menn og 18 prosent av kvinner oppgir at de har vært seksuelt utro i et forhold. Og la oss være ærlige: mørketallene er enorme. Folk innrømmer ikke utroskap verken til partneren, forskere eller seg selv. Handlingene er der, og desember er høytiden for dem. Så spørsmålet er: tør du virkelig være ærlig med deg selv?

For det egentlige spørsmålet er ikke: «Skal jeg fortelle partneren min?»
Det egentlige spørsmålet er: Er jeg villig til å se sannheten i meg selv?

Som parterapeut møter jeg par som står i akkurat dette hvert eneste år etter julebordsesongen. Og tro meg: det finnes alltid en grunn til at man havner der. Ingen er utro i et vakuum. Det ligger emosjonelle årsaker bak, ofte ubevisste, ofte neglisjerte. En ansvarist er en person som våger å møte seg selv før de skyver sannheten over på partneren. Det er dette emosjonell intelligens faktisk handler om: evnen til å forstå hvorfor du gjør det du gjør – før du forventer at noen andre skal tåle konsekvensene.

Når jeg spør hva som lå bak, kommer de samme mønstrene igjen og igjen. Her er de vanligste grunnene jeg ser:

1. Du føler deg usynlig i eget hjem
Behovene dine har stilnet, du blir ikke valgt, og du får mer
anerkjennelse på jobb enn i relasjonen. Den emosjonelle kontakten har
for lengst begynt å forvitre.

2. Forholdet har stått på autopilot for lenge
Ingen har tatt grep, ingen har turt å si høyt at nærheten er borte. Dere
lever ved siden av hverandre, ikke med hverandre.

3. Lav selvfølelse og sug etter bekreftelse
Når noen viser interesse, våkner noe i deg. Du kjenner deg mer levende
der enn i relasjonen som skulle vært tryggest.

4. Trykk, stress og emosjonell utmattelse
Du har ikke kapasitet til å sette grenser eller si hva du trenger. Når
du er tappet,usikker i deg selv, grenseløs så skal det lite til før noe
glipper.

5. Skam, savn og gamle sår som roper
Seksuell sult, manglende intimitet og uforløste smerter gjør at du søker
trøst, flukt eller bare følelsen av å bli valgt igjen.

Dette er forklaringer, ikke unnskyldninger.
Og du må kjenne forskjellen.

Og her er det mange går i fella: ikke all utroskap er lik. Var det en glipp, et øyeblikk der grenser og impulser glapp under alkohol og press, så trenger du kanskje ikke å kaste partneren inn i en emosjonell storm for å lette din egen skyld. Da handler ansvaret mer om at du lærer av feilen og aldri setter deg selv i samme situasjon igjen. Var det derimot et symptom på et forhold som har mistet nærhet, retning eller følelsesmessig forbindelse over tid, da må sannheten frem – ikke fordi du var utro, men fordi relasjonen allerede har stått uten oksygen altfor lenge.

Du skal ikke alltid fortelle partneren din med en gang.
Det betyr ikke at du skal lyve.
Det betyr at du må forstå deg selv før du forventer at partneren skal forstå deg.

Mange forteller fordi de vil lette sin egen skyld, ikke fordi det hjelper den andre.
Det er ikke ansvar. Det er flukt.

En ansvarist stiller spørsmål som:
• Hvorfor skjedde dette?
• Hva forteller dette om meg, mine behov og min selvfølelse?
• Hva sier dette om parrelasjonen?
• Hva må jeg ta ansvar for nå – uten å kreve trøst eller tilgivelse?

Jeg har sett par der utroskap ble detonasjonen som endelig tvang frem endringene de egentlig hadde trengt i årevis. Det høres brutalt ut, men noen ganger må alt rase litt før noen endelig sier:
Vi må våkne. Vi må snakke. Vi må ta ansvar.

Når begge våger å møte realiteten, kan dette bli vendepunktet som gir relasjonen nytt liv. Ikke fordi utroskap er bra, men fordi det avslørte det ingen våget å ta tak i før.

Så før du spør om du skal fortelle, spør dette:
Er jeg klar til å bære konsekvensene selv?
Er jeg klar til å forstå hvorfor det skjedde – før jeg legger smerten i partnerens fang?

For hvis du ikke våger å møte sannheten i deg selv, vil du heller ikke tåle sannheten i relasjonen. Og da er ikke spørsmålet om du skal fortelle. Da er spørsmålet om du faktisk er i stand til å være i et forhold.

 Loading ...