Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Featureredaktør hos iNyheter Ole Asbjørn Ness skal ha takk for å ha funnet plass til å kritisere også meg i artikkelen «Til venstresidens yppersteprester: Folkemord, humor og Aftenposten» publisert 4. januar. Kort fortalt anklager han meg for å være antisemittisk, og kort fortalt har ikke denne anklagen noen substans.

Ness anklager ikke meg, så vidt jeg kan se, for å være en av «venstresidens yppersteprester», men jeg kan innledningsvis like fullt si at jeg aldri har tilhørt den politiske venstresiden. De av oss som liker å dele alt i to, kan dele den politiske verden inn i to.

De til høyre sier: frihet, frihet, frihet. De til venstre sier: Hei, la oss være sammen og dele alt. Viktigst for meg har alltid vært frihet, frihet, frihet. Mange palestinere vil sikkert si: Hei, la oss være sammen og dele alt. Men alle palestinere sier: frihet, frihet, frihet. Er det ikke på tide at også folk på høyresiden begynner å lytte til dem?

Så til saken.

Ole Asbjørn Ness skriver at jeg er antisemittisk fordi jeg i Klassekampen 19. november fremstiller det som skjer i Gaza som et permanent folkemord. Med andre ord: Mens jeg mener at (1) det som skjer i Gaza, er et folkemord, og at (2) folkemordet er permanent, mener Ness at (3) det er antisemittisk å hevde (1) og/eller (2). For å løse opp i denne floken, må jeg først kommentere (1) og (2), før jeg kommer til (3).

Med mindre jeg feilleser ham fullstendig, mener Ness at et folkemord kjennetegnes ved at den angripende part har som intensjon å utslette alle mennesker i den gruppen som blir angrepet. Dette harmonerer dårlig med situasjonen i Gaza, kan vi si, for om israelerne skulle ha hatt en slik intensjon, ville de også ha klart å utslette alle palestinerne på Gazastripen.

Dessuten, minner Ness oss om, skapte den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin i 1944 begrepet «genocide» (folkemord) for å sammenfatte nazistenes utryddelse av jøder under den andre verdenskrig.

Ness er ikke alene om å forstå fenomenet folkemord på denne måten, og mange vil mene at folkemordet på jødene er et arketypisk tilfelle, eller om man vil, et «urfolkemord». Lemkins ideer favnet imidlertid bredere enn som så. I mellomkrigstiden var han opptatt av det som skjedde med armenerne under første verdenskrig – altså det vi i dag vil kalle folkemordet på armenerne –, og i sine studier trakk han linjene tilbake til erobringen av Amerika.

Etter 1945 forsøkte Raphael Lemkin å få det nyopprettede FN til å vedta en konvensjon om forhindring av folkemord, noe han for så vidt lyktes med, men stormaktene ville ha en definisjon av folkemord som var smal nok til at de selv ikke risikerte å bli beskyldt for en slik uhyrlig forbrytelse. For eksempel ønsket ikke Sovjetunionen at forfølgelse av politiske grupper skulle omfavnes av konvensjonen.

Folkemordkonvensjonen som FN vedtok i 1948, definerer folkemord som en eller flere spesifikke handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan» (artikkel II). Blant slike handlinger finner vi (a) å «drepe medlemmer av gruppen», (c) «bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis», og (e) «med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe».

Ness kan merke seg punkt (e) ovenfor. Ifølge folkemordkonvensjonen kan en stat begå folkemord uten at et eneste menneske dør. Dette står i kontrast til det Ness sier: «Å hevde at [Israel] … skulle ha som intensjon å utslette alle palestinere i Gaza, selve definisjonen av folkemord, er absurd.»

Når det gjelder situasjonen i Gaza, kan Ness merke seg punkt (c), om «bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis». Et ekko av denne formuleringen finnes i pressemeldingen som den internasjonale straffedomstolen (ICC) sendte ut 21. november, der Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant blir etterlyst, blant annet for å ha «skapt levevilkår som tar sikte på å bevirke ødeleggelsen av deler av den sivile befolkningen i Gaza».

Jeg sier ikke at Ole Asbjørn Ness er forpliktet til å følge folkemordkonvensjonens forståelse av hva et folkemord er. Jeg sier bare at min egen forståelse, som tar utgangspunkt i så vel folkemordkonvensjonen som Raphael Lemkins mer generelle ideer, i det minste må passere som legitim.

I Klassekampen 19. november argumenterte jeg for at volden mot palestinerne er et folkemord. Deretter spekulerte jeg på når folkemordet vil ta slutt. Jeg nevnte to folkemordforskere som i en annen sammenheng hadde skrevet at et folkemord vanligvis tar slutt enten ved at den angripende part når sine mål, eller ved at den angripende part blir beseiret. Ness vil finne lignende persektiver hos Alex De Waal og Bridget Conley-Zilkic her.

Jeg holder det for helt usannsynlig at Israel noen gang vil bli beseiret, og like usannsynlig at Israel noen gang vil nå sine mål. Dette er riktignok bare en spekulasjon, men om man som meg mener at Israel begår et folkemord mot palestinerne, og om man som meg dessuten finner resonnementet til Alex De Waal og andre overbevisende, kan jeg ikke se noen annen konklusjon enn at folkemordet på palestinerne er kommet for å bli, at det er permanent.

Til slutt spørsmålet om hvorvidt det skulle være antisemittisk å hevde at volden mot palestinerne er et folkemord. Om jeg forstår Ness rett, er det antisemittisk å legge «en annen standard til grunn for Israel, enn for andre land».

Jeg kan ikke se at jeg opererer med ulike standarder for ulike land. Jeg har lest Ness’ artikkel flere ganger, men jeg klarer ikke å se noen substans i anklagen om antisemittisme. Jeg forstår imidlertid at Ness finner det «absurd» å anklage Israel for folkemord, og jeg kan se to innganger som har ledet ham til et slikt syn, men dette blir bare ytterligere spekulasjoner.

For det første synes Ness – naturlig nok! – å være farget av sin egen forståelse av hva et folkemord er. Hvis man tar utgangspunkt i folkemordkonvensjon, og særlig punktet om «bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis», tror jeg det blir lettere å forstå hvorfor stadig flere vil si at det pågår et folkemord i Gaza.

For det andre tror jeg Ness (igjen: bare en spekulasjon) lar seg forlede av ideen om Holocaust som arketyp. Hvis forståelsen av fenomenet folkemord oppfattes som synonym eller identisk med folkemordet på jødene under andre verdenskrig, kan det bli vanskelig å erkjenne andre folkemord som «ekte folkemord», så som folkemordet i Srebrenica i 1995. Hva er vel 8000 bosnjaker mot seks millioner jøder? Men hva skal vi i så fall tenke om at Storbritannia drepte hundre millioner mennesker i India på bare førti år, mellom 1880 og 1920?