Dette er en kommentar.

Vi liker å tro at vi lever i verdens frieste samfunn. Likevel strever stadig flere med ensomhet, tomhet og relasjoner som ikke gir trygghet. Kanskje er ikke problemet for lite frihet, men hvordan vi bruker den.

Julen er over, men den er fortsatt i oss. Gaver er pakket opp, bordene ryddet, lysene står fortsatt i vinduene, og det forventes at vi nå skal kjenne på ro, takknemlighet og fred. For mange kommer sannheten først nå når stillheten legger seg og det ikke lenger finnes distraksjoner igjen.

Når stillheten avslører det vi flykter fra

Jeg er i Dubai. I et land der rammene er tydelige, grensene stramme og kontrollen synlig. Her vet du hva som er lov og ikke lov. Hvordan du kler deg. Hvordan du beveger deg. Hvordan du oppfører deg. Strukturen er der, uansett om du liker den eller ikke.

Samtidig er luksusen ekstrem. Gull overalt. Marmor. Glass. Overflod. På solsengen får jeg servert en iskald klut over håndleddene, en oppfriskende bodymist i ansiktet, alt koreografert for komfort og velbehag. Ytre trygghet, perfeksjonert til det ugjenkjennelige.

Og likevel er det umulig å ikke se det som ligger bak.

Synlig kontroll i Dubai – usynlig kontroll i Vesten

For bak denne ekstravagante fasaden finnes det relasjoner preget av frykt, avstand og stillhet. Bak de polerte overflatene finnes det emosjonell smerte som ikke lar seg regulere av verken luksus, struktur eller kontroll. Relasjoner lar seg ikke kjøpe fri. De lar seg heller ikke kontrollere til trygghet.

En sen kveld går jeg gjennom hotellgangen. Utenfor et rom sitter en kvinne på gulvet. Hun har hijab. Hodet er bøyd, hendene dekker ansiktet. Bak døren er det høylytt krangling. Stemmer som bærer preg av makt, utrygghet og emosjonell ubalanse. Det er ikke slag jeg hører. Det er ikke synlig vold. Det er noe langt mer gjenkjennelig.

Psykisk vold uten blåmerker – også et vestlig fenomen

Psykisk vold.

Den typen vold som ikke etterlater blåmerker, men som bryter ned selvfølelse, indre trygghet og følelsen av verdi, sakte og systematisk. Den typen vold som ofte ikke blir sett, fordi den ikke passer inn i våre enkle forestillinger om hva vold er.

Jeg dømmer ikke henne.
Jeg dømmer ikke kulturen.

Men jeg nekter å bruke dette som et speil for å slippe å se på oss selv.

Dette er min diagnose av Vesten: Vi har bygget et samfunn med høy individuell frihet, men lav emosjonell kompetanse til å bære den.

For det er her Vestens største selvbedrag ligger, og julen avslører det tydeligere enn resten av året.

Friheten vi bruker til å slippe å føle

Vi peker raskt på andres synlige kontroll, samtidig som vi lukker øynene for vår egen. For også i Vesten finnes kontroll. Den er bare mindre synlig. Den handler ikke om lover og forbud, men om forventninger vi har lært oss å leve etter så tidlig og så grundig at vi tror de er våre egne valg.

Forventningen om å klare oss selv. Ikke være til bry. Ikke trenge for mye. Ha kontroll på følelsene våre. Fungere, levere, prestere og helst se ganske vellykket ut mens vi gjør det. Du skal være fri, men ikke krevende. Åpen, men ikke for sårbar. Sterk, men ikke for følsom.

Og når jeg sier at vi i Vesten ofte bruker friheten til å unngå det som er vanskelig, mener jeg dette:

At vi bruker valgfriheten vår til å slippe det som gjør vondt. I stedet for å bli værende i vanskelige følelser, i krevende samtaler eller i relasjoner som utfordrer oss, går vi videre. Vi avslutter. Vi bytter. Vi fyller tiden.

Vi bytter partner i stedet for å møte oss selv.
Vi jobber mer i stedet for å kjenne etter.
Vi handler, skroller og distraherer oss bort fra det som er ubehagelig.

Vi sier at vi har valgt det. At det er frihet.

Men ofte handler det om å slippe å kjenne på ensomhet, konflikt, skam eller sårbarhet.

Når forbruk erstatter forankring

Men det stemmer ikke at alt blir bedre bare fordi alt er lov.

Hos oss er nesten alt tillatt. Du kan kle deg som du vil, elske hvem du vil, leve hvordan du vil. Likevel sitter mennesker rundt julebord og kjenner seg mer ensomme enn de som feirer alene. Likevel lever altfor mange i relasjoner der de konstant må tilpasse seg, dempe seg, forklare seg eller tie for å bevare en skjør fred.

Relasjoner der kritikk kamufleres som ærlighet, taushet brukes som straff, og kjærlighet blir betinget av prestasjon, tilgjengelighet eller riktig adferd.

Dette er også kontroll.
Dette er også makt.
Dette er også psykisk vold.

Den er bare mer raffinert. Mer velkledd. Mer sosialt akseptert. Mer vestlig.

Og når tomheten melder seg, når uroen blir vanskelig å ignorere, gjør vi det vi er best trent til, særlig i julen. Vi kjøper. Vi bruker. Vi distraherer. Vi flykter.

Med sexleketøy.
Med den nyeste iPhonen.
Med TV-en som dekker halve veggen.
Med skoene til 5500 kroner.

Med gaver som pakkes pent inn og legges under treet, men som aldri kan kompensere for fravær av nærhet, emosjonell tilgjengelighet og ekte kontakt.

Vi kaller det juleglede. Vi kaller det belønning. Vi kaller det frihet. Men altfor ofte er det bare forsøk på å fylle tomrom vi ikke våger å se på.

Frihet uten forankring er ikke frihet.
Det er flukt, med pent språk.

Som EQ-terapeut ser jeg dette tydelig i romjulen. Når folk endelig setter seg ned. Når tempoet går ned. Når følelsene kommer. Mennesker som har valgt friheten gang på gang, men som sitter igjen med en ensomhet de ikke forstår.

Par som lever side om side uten kontakt. Foreldre som gir barna alle valgmuligheter i verden, men ingen emosjonell forankring. Barn som lærer å regulere de voksnes følelser, fordi ingen regulerer deres.

Dette er prisen for en kultur som forveksler frihet med fravær av forpliktelse, og autonomi med avstand.

Og det er her kontrasten mellom Dubai og Vesten blir så avslørende, særlig nå i julen.

For det spiller ingen rolle om kontrollen er synlig eller skjult, religiøst begrunnet eller kulturelt normalisert. Når relasjoner mangler trygghet, nærhet og gjensidig ansvar, blir resultatet det samme: mennesker som mister seg selv, sakte og stille, uten at noen nødvendigvis ser det.

Bak gullfasadene her.
Bak julelysene hjemme.

Hvis denne teksten provoserer deg, er det kanskje fordi den treffer noe sant. For den største trusselen mot sunne relasjoner i vår tid er ikke mangel på frihet.

Det er flukt.

Og det er en sannhet julen, mer enn noen annen høytid, avslører – enten vi vil eller ikke.