Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Er foreldre bevisste på budskapet, eller er barn allerede ofret?

I bildet ser vi en far som forbereder sønnen sin. Faren har allerede samlet noen vedkubber for å lage ild. Sønnen ser ut til å være en tenåring eller ungdom. Faren har bundet sønnens hender og lagt barnet på alteret av vedkubbene. Sønnen er stille og motstår ikke. Faren har dekket sønnens ansikt med en hånd, slik at sønnen ikke kan se faren, og faren ser ikke sønnens øyne. Faren har en kniv i den andre hånden, rettet mot sønnens hals. Før faren skjærer over, griper en engel farens hånd og hindrer ham i å ofre barnet. Ja, dette er Rembrandts maleri (1635) av ‘Offeret av Isak’.

Denne historien er respektert og akseptert i alle de store religiøse tradisjonene: Jødedom, Kristendom, Islam, samt de nye religionene med samme opphav (Tanakh og Bibelen – 1. Mosebok 22:1-19 og Koranen – As-Saffat 37:100-113). Den handler om lydighet mot Guds vilje og definerer på en måte hvordan en troende skal oppføre seg overfor Gud. Selv om vi kaller det en historie fra gammel tid, kan man gjenkjenne det i dagens samfunn også, selvfølgelig metaforisk.

Nyheter om avslag på statstilskudd til Jehovas vitner og Menigheten Samfundet tiltrekker oppmerksomheten mot hvordan barn blir behandlet i en religiøs sammenheng. Begge tilfellene skyldes avslaget, blant annet begrensninger i fri utmelding fra medlemskap, barnerettigheter og brudd i kontakten med tidligere medlemmer.

I et innlegg i Nettavisen skriver Maria R. Nilsen om utfordringer knyttet til medlemskap i et trossamfunn for et barn. I tillegg stiller Hilde Langvann i sitt innlegg i Aftenposten spørsmålet: ‘Hvordan kan en mor bryte med sitt eget barn?’ Dette gjelder avslutning av kontakt med et familiemedlem som ikke lenger ønsker å være medlem i menigheten.

Når det gjelder utmelding, har alle disse religionene faktisk lignende reaksjoner på ulike nivåer. Fra dødsstraff, totalt kontaktavbrudd til administrativ utvisning. Kanskje det er provoserende for noen å sammenligne Jødedom, Kristendom og Islam, men det finnes et åpenbart mønster i alle trossamfunnene når det gjelder ofring, og forhåpentligvis er det ikke ofte faktisk drap, men i alle disse tradisjonene er en ‘ekte’ troende villig til å ofre forholdet med barnet fremfor forholdet med Gud.

Som Abraham, slik at han bryter relasjonen med barnet og fokuserer på sin relasjon med Gud. Så han prioriterer Gud over sitt eget barn, men det viser seg at i denne historien, for det første, holder Gud barnet borte fra Abrahams prøve før selve handlingen, ved å si: ‘Ikke legg en hånd på gutten! Ikke skad ham på noen måte!’ og for det andre, forlater ikke Gud, Abraham i hans prøvelse som skaperen hans.

Meldingen er ‘ikke ofre barnet ditt for meg’, som er den endelige innsikten. Her er det et klart skille mellom intensjon og handling. Her er det snakk om svik på å se helheten, og med en psykologisk tilnærming har mennesket flere kognitive svakheter, bias og forutsetninger, som gjør oss sårbare ved beslutninger. En tendens til å forenkle og kategorisere hendelser på en enkel og rask måte fører til en overfladisk avgjørelse med begrensninger i å innse helheten og meningen med et bredere perspektiv.

Helge Lurås bemerker i sitt innlegg at Jehovas vitner mener Bibel-sitater gir dem rett til å ekskludere. Alle disse store religionene er fylt med forskjellige sitater, med ulike tilnærminger til familie, medlemmer og andre medmennesker, og nå er spørsmålet hvorfor man velger hjerteløse, begrensende og ekskluderende sitater fremfor barmhjertige, frigjørende og inkluderende? Hva er årsaken? Hva er det store bildet her? Hva er formålet med troen faktisk i praksis?

Og Rembrandts maleri (1635) gir en god mulighet til å reflektere over foreldreskap innenfor et religiøst rammeverk. Hvordan skal troen påvirke forholdet mellom foreldre og barn? Hva skal utøves? Metaforisk sett, er foreldre bevisste på advarselen, eller er barn allerede ofret uten at budskapet blir betenkt?