Politiadvokat Terje Bjøranger og politioverbetjent Gunnar Svensson jobber begge i Kripos. Nå har de skrevet en sterk bok om tilstanden i ikke-vestlige og spesielt muslimske innvandrermiljøer.
Bokens tittel er «Æresrelatert kriminalitet». Men de peker ikke her bare på de sakene som faktisk når rettsvesenet. Omfanget av det som foregår av overgrep, frihetsberøvelser, tvang og seksuelle overgrep i familier som kan ha innvandret for 50 år siden, og som beskrives i denne boken, vil overraske det store flertall av nordmenn.
Målet til forfatterne, skriver de, er å spre kunnskap rundt til ansatte i alle etater som kommer i berøring med innvandrermiljøene. Fra skole til barnevern, fastleger, Nav, psykologer og politi. De ansatte må drilles i hva kollektiv æreskultur i storfamilier går ut på.
Det er nesten så man må sjekke to ganger for å forvisse seg om at disse to faktisk jobber i Kripos. For det er et usminket bilde de tegner, og noe helt annet enn det politikere og forvaltning normalt forteller offentlig.
I boken legges det ikke skjul på at klankulturen, æreskulturen og den seksuelle kontrollen over jenter er en innarbeidet del av verdisystemet i svært mange av de landene innvandrerne til Norge kommer fra. Det er slik kulturen er. Det er slik man skal oppføre seg for å bli anerkjent og respektert innen disse kulturene. Og de fleste som kommer hit, selv de som søker asyl fra landene de kommer fra, tar med seg kulturen derfra selv om de bosetter seg i Norge.
Kulturen opprettholdes blant annet ved den ustrakte kontakten som er mellom Norge og storfamilien i hjemlandet. De skammer seg like lite over sin kultur, som nordmenn skammer seg over sin. De aller fleste aksepterer og er endog stolte av sin kultur og normer.
«Æren» betyr alt og kan omfatte «storfamilien, slekta eller klanen, landsbyen, diasporaen eller et avgrenset etnisk miljø», skriver Bjøranger og Svensson.
Æren er en ressurs som avgjør klanens status, mulighet til å beskytte seg mot andre klaner og bli tatt på alvor og få respekt. En æreløs klan vil ingen ha noe med å gjøre eller bytte kvinner med. En slik slekt vil utnyttes og være fritt vilt. Og det «utflyttere» til Norge gjør her i landet, slår tilbake på slekten i hjemlandet. Å ikke bry seg om familien og klanen sin, er en utenkelig synd.
«Når kontoen [for æren, red. anmerk.] er intakt, vil gruppen stå sterkt i konflikter, ingen vil angripe dem, kvinnene er attraktive for ekteskap, mennene blir ansett som sterke og nyter stor respekt. Tømmes kontoen, risikerer familien å bli nullet ut sosialt; ingen vil inngå allianser med dem, mennene blir sett på som svake, mens kvinnene blir sett på som skitne eller horer,» skriver de i boken som er utgitt på Cappelen Damm.
Det er jentene som må passes på. All seksualitet skal foregå i ekteskapet. Det skaper en enorm trussel fra norsk «kjærestepraksis».
«Det er her, i møtet mellom dette absolutte dydighetskravet og norsk «kjærestepraksis», kontakten mellom kjønn og fritt ekteskapsvalg (eller retten til å la være å gifte seg) at de fleste problemene oppstår,» skriver de.
Hvis ryktene begynner å gå om jenter fra slekten som har blitt «for norske», har kjærester eller endog sex, settes alt av apparat inn fra foreldre og brødres side. De vil settes i vanry sammen med jentene «sine». Mennene i familien har ikke klart å passe på kvinnene sine. Stor skam.
Kulturen pålegger en «plikt» til å gripe inn med sosial kontroll i slike tilfeller, skriver Bjøranger og Svensson. De som utsetter jentene for sosial kontroll føler ikke at de har noe valg, det er en selvfølge. Alle normene peker i den retning.
Familien skal vise for omverden at de har full kontroll over livet til kvinnene i familien. Det er viktig at det vises utad. Det er i stor grad dette ære handler om. Ikke bare gjelder dette forholdet til det seksuelle omdømmet, men også kvinnens sosiale liv. Hun går ingen steder uten å ha et ærend. Omgang med menn utenom familien, uten anstand og en god begrunnelse, kan være en trussel mot familiens behov for å vise at de har kontroll. Sladder, sladder og sladder
Å leve i en æreskultur er nemlig en innvevd del av livet. Hensynet til æren styrer alt, og er normalisert og internalisert.
Og omfanget er enormt. Det er bare et mindretall av innvandrerne fra land i Midtøsten, Sør-Asia og Nord-Afrika som har tatt avstand fra storfamiliens krav og klankulturens logikk. Selv etter 40-50 år i Norge og selv om foreldre og barn er godt utdannet og har gode jobber, mener de to etter sin lange erfaring. Det er noen få som har brutt ut, men det gjelder stort sett de som kom fra høyere sosiale lag i landene de kom fra i utgangspunktet. De som kom fra lavere lag, har tatt med seg den kulturen som var, og er, i landsbyene de reiste fra.
Det gjelder ikke minst de to store diasporagruppene fra Pakistan og Syria.
Høyt respektert
Og disse åpenhjertige, og, det må man kunne si, politisk ukorrekte forfatterne, er ingen hvem som helst i faget. De to er vel dem som har jobbet lengst med æresrelatert kriminalitet i norsk forvaltning.
Gunnar Svensson har vært Politidirektoratets representant i Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold siden 2004. Det teamet var han med på å starte sammen med medforfatter Terje Bjøranger. Bjøranger er jurist av utdannelse har erfaring fra flere etater, og har de siste årene også jobbet som politiadvokat i Kripos.
Bjøranger debuterte som romanforfatter i 2010 med Den Tredje Søsteren, som omhandler tvangsekteskap og æresdrap i et norsk-pakistansk miljø. I 2021 kom han ut med krimromanen Kalifatet, der terror og hjemkomne fremmedkrigere er tema.
Boken disse to politiveteranene nå har skrevet, fortjener virkelig å bli lest. Av alle. Men i sær av lærere, sosialarbeidere, Nav-ansatte, alle i barnevern, fastleger, politi og innen BUP. Ja, det er vel knapt noen i dette landet som ikke burde lese denne boken.
Ikke minst politikerne våre.
For selv om ikke Svensson og Bjørnanger trekker slike eksplisitte slutninger, så er det de kan rapportere en knusende dom over norsk naivitet, og manglende forståelse for hvordan kultur og verdier varierer, og består selv om folk flytter til Norge. Og denne kulturen medfører i stor grad i praksis at dens utøvelse i Norge er kriminell atferd. Ja, i den grad de som innvandrer følger de kulturelle normene fra hjemlandet, begår de kriminelle handlinger etter norsk lov.
Tygg på den.
For eksempel arrangerte ekteskap, vil i praksis nesten alltid innebære en form for tvang, skriver de. For jentene (og guttene) har ikke noe reelt valg om å si nei. Det vil medføre så store problemer at de ikke kan forventes å stå imot. I verste fall kan de bli drept. Og siden ekteskap innebærer sex, vil arrangerte ekteskap i praksis innebære seksuelle overgrep og voldtekt.
Det er noe de færreste tenker over.
De færreste nordmenn har noen anelse om hvor sterk kontroll innvandrerjenter utsettes for. Og jentene selv, som ikke får lov å være med på det norske jenter gjør, skammer seg i mange tilfeller over denne kontrollen og vil holde det skjult. De prøver å finne unnskyldninger eller hevde at det er frivillig.
Bak lukkede dører blir mange av disse jentene utsatt for seksuelle overgrep fra onkler, fettere, brødre og stefedre som tar seg friheter med unge jenter i familien.
Siden det er æren utad som er viktig, holdes disse tingene skjult, og anses dermed heller ikke som noe alvorlig. Så lenge det ikke blir kjent. I boken skriver de to forfatterne sjokkerende om enkelte jenter som brukes som «knulledokker» av familienes menn.
Boken er både godt skrevet og pedagogisk anlagt. De har tatt med en rekke anonymiserte eksempler fra sitt eget virke og fra norske rettssaler.
Å lese en så god, ærlig og avslørende bok, er sjeldent. Om det er én bok folk som vil lære noe nytt om det som skjer i Norge bør lese i 2024, så er det denne.
Jeg er imidlertid redd for at den blir «glemt» i offentligheten nokså fort. Innsikten skriker imot det meste at det som normalt antas å skje blant våre minoriteter.