Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
ÅPENT BREV TIL UTENRIKSMINISTER ESPEN BARTH EIDE
Norsk historie de siste 200 årene inneholder noen mindre ærefulle kapitler; Jødeparagrafen i Grunnloven, medløpere som under krigen hjalp nazister å sende norske jøder til kosentrasjonsleire og i dag, hvor mange anerkjenner demonstrasjoner som tar til orde for utryddelse av Israel («from the river to the sea, Palestine shall be free»).
På toppen av det hele forsterker Norges regjering sin økonomiske støtte til UNRWA, en organisasjon som ikke bare mistenkes å støtte terrororganisasjonen Hamas, men også har ansatte som mistenkes å ha deltatt aktivt i terrorhandlingene 7. oktober 2023. Videre oppfordrer regjeringen til å boikotte israelske varer og/ eller merke varer derfra, en praksis vi kjenner igjen fra et visst land i 1930-årene («Kauf nicht bei Juden»). Hele tiden mens en ukritisk presse presenterer en historieløs, ensidig vinkling.
Utenriksministeren forvalter Norges utenrikspolitikk og har et særlig ansvar for at folkeretten legges til grunn for den politikken vi som nasjon fremmer. Slik det fremkommer i media, fremmer utenriksministeren og norske representanter en politikk som ser ut til å mangle forankring i både historie og folkerett.
Er utenriksministeren og UD klar over følgende?
- Dagens Israel ble døpt om fra Judea til Palestina av romerene i 135 e.kr.
- Palestina har sitt etymologiske opphav i folkegruppen filistere, som igjen hadde sitt opphav fra Hellas/ Egeerhavet. Det hebraiske ordet for filistere, «palash», betyr «inntrenger» (post-bibelsk)
- Dagens palestinere har ingen genetisk relasjon til filistere
- Under det osmanske imperiet (1518-1918) var Palestina (tilsv. det britiske mandatet) ikke noe eget administrativt landområde, men fordelt over tre forskjellige administrative regioner
- Alle som bodde i det som etter 1. verdenskrig ble det britiske mandatet for Palestina kalte seg palestinere, uavhengig av religion og herkomst
- Det britiske mandatet for Palestina omfattet dagens Israel, Gaza, Judea og Samaria («Vestbredden») og Jordan.
- 75% av Palestina (det britiske mandatet) øst for Jordanelven ble av Winston Churchill satt av til arabiske palestinere i 1921 og kalt Transjordan, senere bare Jordan.
- Det folkerettslige/ juridiske grunnlaget for grensene for Israel, og som inkluderer Gaza og Judea og Samaria («Vestbredden») er
- Balfourerklæringen, 1917
- San Remo-resolusjonen, 25. april 1920
- Fredsavtalen med Tyrkia (Sèvres-traktaten), 10. august 1920
- Mandatet for Palestina, Folkeforbundet, 24. juli 1922
- FN-charteret, artikkel 80
- Landegrensene for land som Syria, Tyrkia, Libanon og Irak er resultat av fordelingen etter 1. verdenskrig og har omtrent identisk juridisk grunnlag som grensene for Israel
- Judea og Samaria («Vestbredden») ble okkupert av Jordan 1948-49 og gjenerobret av Israel under seksdagerskrigen i 1967.
- Gaza ble okkupert av Egypt i 1948-49 og gitt tilbake til Israel i henhold til fredsavtale (Camp David) i 1979
- FN’s delingsplan (resolusjon 181) av 1947 ble aldri satt ut i live
- Storbritannia ga avkall på sitt palestinske mandat og trakk seg ut natt til 15. mai 1948.
- Det var flere jøder (ca. 800 000) som i 1948 ble kastet ut av de omkringliggende arabiske statene og ble flyktninger enn «palestinere» (ca. 700 000) som ble flyktninger på samme tid. Idag bor det nesten ingen jøder i Israels naboland, mens arabere utgjør ca. 20% av Israels befolkning
- Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin Al-Husseini, møtte Hitler i 1941 og fikk pengestøtte til å føre jihad mot jøder i Israel/ Palestina
- Endring av landegrenser krever at begge parter anerkjenner delingsplan hvis det skal ha (folke-)rettslig virkning. De fem viktigste forslagene til ytterligere deling av Israel, mellom 1936 og frem til i dag, har blitt akseptert eller sågar foreslått av Israel, men samtlige avvist av arabere:
- Peel Comission, 1937
- FN’s delingsplan, 1947
- Israels forslag etter seksdagerskrigen, 1967
- Camp David, 2000
- Israels forslag (Ehud Olmert), 2008
- PLO’s grunncharter ser på palestinere som «en udelelig del av en arabisk nasjon» og ikke nødvendigvis Palestina som en egen nasjon
- Hverken PLO eller Hamas anerkjenner en jødisk stat i sine grunnchartere. PLO anerkjenner at jøder også er palestinere. Hamas ser kun på muslimske arabere som palestinere
- Israel har ikke «okkupert» Gaza siden 2005
- Oslo-avtalene
- er ikke et instrument for en Palestinsk statsdannelse, men for etablering av selvstyre
- forbyr endring av den juridiske statusen for Gaza og Judea og Samaria
- medfører en juridisk forpliktelse for vitnene – herunder Norge – å ikke jobbe for å endre den juridiske statusen, dvs. å jobbe for opprettelse av en palestinsk stat
- Folkerettens beskyttelse av sivile, sykehus, religiøse bygg etc. gjelder så lenge det ikke foregår militær virksomhet i tilknytning til nevnte kategorier. Selv om sivile personer uansett i størst mulig grad skal beskyttes, opphører generelt den folkerettslige beskyttelsen av sykehus, kirker/moskeer/synagoger etc.hvis de brukes til miltære formål. Når Hamas legger sin virksomhet i tilknytning til sivile installasjoner, er installasjonene lovlige militære mål og sivile drepte i angrep mot slike mål er ikke umiddelbart i strid med krigens folkerett
- I Gaza og Judea/ Samaria («Vestbredden») bor det i dag 5-5,5 millioner mennesker, mot ca 950 000 i 1950, en befolkningsvekst som er uforenlig med beskyldninger om folkemord og etnisk rensing.
- Israel er den eneste nasjon i verden som er gjenstand for et fast punkt (nr. 7) på FN’s menneskererettighetsråds møteagenda
- I den første tiden etter terrorangrepet 7. oktober, skjedde det i Storbritannia en 1350% økning i hatkriminalitet mot jøder, 10 ganger så stor økning som mot muslimer. I Norge er jøder redd for å gå med synlige jødiske kjennetegn i frykt for å bli utsatt for hatkriminalitet.
Hvis utenriksministeren/ UD er klar over informasjonen i ovennevnte liste,
- hvorfor støtter Norge araberpalestinerne for å dele Israel når vi vet at de (Hamas PLO, Fatah) har som eneste mål å utslette staten Israel og ikke vil akseptere en såkalt tostatsløsning?
- hvorfor jobber Norge for å redusere Israels landområde (tostatsløsningen) når man vet at
- FN ikke har makt eller mandat til å pålegge endring av landegrenser, og at
- Araberpalestinerne de siste 100 årene aldri har akseptert noen forslag på deling av området vest for Jordan?
- Den arabiske liga i sin Khartoum-resolusjon av 1. september 1967 avviste anerkjennelse av staten Israel?
Selv om UAE, Sudan, Marokko og Bahrain har sluttet seg til Abraham-avtalen, er det lite som tyder på at den arabiske verden vil anerkjenne Israel i en tostatsløsning,
- hvorfor er ikke Norges utenrikspolitikk tydelig på å støtte Israels folkerettslige rettigheter?
- Vil Norges regjering være konsekvent i sine reaksjoner mot andre land med tilsvarende folkerettsbrudd Israel beskyldes for?
Hvis utenriksministeren/ UD ikke er klar over informasjonen i ovennevnte liste,
- Vil dette påvirke endre Norges midtøstenpolitikk?
- Vil Norge stille strengere krav til Hamas og Fatah for å anerkjenne Israels rett til eksistens?
- Vil Norge stille like strenge krav til Hamas for å etterleve krigens folkerett som det gjøres mot Israel?
Generelt kan det påpekes at Israel utsettes for en enorm forskjellsbehandling av FN og verdenssamfunnet. Tyrkia okkuperer eksempelvis deler av Kypros, uten at norske utenriksmyndigheter jobber for å få dette som fast agendapunkt i noe FN-organ. Kurderene fikk ingen egen stat i kjølvannet av 1. verdenskrig, selv om det i Sèvres-traktaten (1920) ble nedfelt en egen kurdisk stat. (i den samme traktaten gjentas det at Palestina skal være en jødisk stat.) Norske myndigheter viser lite eller intet engasjement for et folk som etter folkeretten har samme rettigheter til egne grenser som Syria, Libanon og Irak. Videre har vi Kina som beskyldes for folkemord mot uigurene, uten at UD tilsynelatende bruker mye energi på å forfølge disse folkerettsbruddene.
Jeg finner få andre grunner til UD’s forskjellsbehandling av Israel enn holdninger jeg trodde vi la bak oss i 1945. Jeg håper jeg tar feil, men jeg anmoder likevel utenriksministeren om å forklare dette misforholdet mellom politiske tiltak rettet mot Israel og andre.