Oslo var lørdag 13. juni åsted for en konferanse om et begrep som de siste årene har beveget seg fra marginale høyremiljøer og inn i sentrum av en større europeisk politisk strid: Remigrasjon.
Mens fjorårets konferanse ble holdt på et hotell ved Gardermoen, var årets oppsatt midt i Oslo, på Håndtverkeren. Aksjonister fra Rødt, med bystyrerepresentant Sofia Rana i spissen, hadde forsøkt å få lokalet kansellert, men uten hell.
Utenfor var det samlet et hundretalls motdemonstranter som ropte «Ingen rasister i våre gater». Men politiet var mannsterkt på plass.
Blant de annonserte deltakerne var representanter fra tyske AfD, svenske Alternativ för Sverige og andre miljøer som ønsker en langt strengere innvandringspolitikk enn den som har dominert Vest-Europa de siste tiårene.
Arrangørene hadde også med den tidligere amerikanske grenseoffiseren Gregory Bovino på listen over talere, men han ble forhindret.
Men hva dreier remigrasjon seg om?
Selve ordet remigrasjon har en lengre og mer sammensatt historie enn den pågående politiske striden og protestene om «ingen rasister i våre gater» kan gi inntrykk av.
Et gammelt ord med ny politisk ladning
I sin mest nøytrale betydning viser remigrasjon ganske enkelt til tilbakevandring. I migrasjonsforskning og offentlig forvaltning kan det brukes om mennesker som returnerer til et land de tidligere har forlatt, enten frivillig, som følge av endrede livsomstendigheter, eller som del av ulike former for returpolitikk.
Det er først i den nye europeiske høyresidens språkbruk at remigrasjon har fått en mer omfattende politisk betydning. Her brukes begrepet ikke bare om ordinær retur av personer uten lovlig opphold, avviste asylsøkere eller kriminelle utlendinger, men om en bredere reversering av de demografiske og kulturelle endringene som har fulgt av flere tiår med høy innvandring til Europa. Denne betydningen var også gjenfinne i talene som ble holdt i Oslo.
For tilhengerne er remigrasjon et svar på det de mener er en historisk feilslått innvandrings- og integreringspolitikk. De hevder at europeiske land har mistet kontrollen over egen demografisk utvikling, at integreringen har mislyktes, og at staten derfor må føre en aktiv politikk for å få deler av innvandrerbefolkningen til å reise tilbake til opprinnelseslandene.
Les også: Vil «rydde opp» med remigrasjon
For motstanderne er begrepet derimot dypt problematisk. De mener det fungerer som et forskjønnende ord for masseutvisning, deportasjon med konnotasjoner tilbake til 2. verdenskrig eller i ytterste konsekvens etnisk rensing. Særlig omstridt blir begrepet når det ikke bare brukes om personer uten lovlig opphold, men også om innvandrere med permanent opphold, etterkommere av innvandrere eller personer med statsborgerskap.
Les også: Remigrasjon: – Skaper en dårlig følelse i meg (+)
Det er nettopp denne uklarheten som gjør remigrasjon til et av de mest betente politiske ordene i Europa i dag: Hvem skal omfattes? Hva betyr det å være «ikke-assimilert»? Skal remigrasjon være frivillig, økonomisk stimulert, juridisk påtvunget eller politisk presset frem? Og hvor går grensen mellom legitim returpolitikk og kollektiv straff mot grupper basert på opprinnelse, kultur eller religion?
Fra identitær bevegelse til europeisk stridstema
Den moderne politiske bruken av begrepet henger tett sammen med den identitære bevegelsen, som vokste frem i Frankrike og andre europeiske land fra 2000-tallet og fremover. Bevegelsen har vært inspirert av fransk nyhøyre-tenkning, særlig ideer om etnopluralisme, kulturell identitet og motstand mot det som beskrives som masseinnvandring og multikulturalisme.
Les også: Forteller om et liv som «etnopluralist»: – Norge er nordmenns hjemland (+)
I dette miljøet ble remigrasjon etter hvert formulert som motbegrepet til det franske forfatteren Renaud Camus kalte «den store utskiftningen» – forestillingen om at Europas opprinnelige befolkninger gradvis erstattes demografisk og kulturelt gjennom innvandring og lavere fødselstall blant majoritetsbefolkningen.
Les også: Renaud Camus’ eksalterte «undergangslitteratur» (+)
Blant de mest sentrale personene i å popularisere remigrasjon som politisk begrep er østerrikeren Martin Sellner. Han har i en årrekke vært en ledende figur i den tyskspråklige identitære bevegelsen, og har forsøkt å gjøre remigrasjon til et mer sammenhengende politisk program.
Sellner beskriver selv remigrasjon som en politikk rettet mot personer han mener ikke lar seg assimilere kulturelt, religiøst, økonomisk eller politisk. Han avviser at begrepet skal forstås som vilkårlig fordrivelse, og legger i stedet vekt på tiltak som strengere lovverk, returavtaler, økonomiske insentiver og et tydeligere skille mellom dem som kan integreres og dem som ikke kan det.
Kritikerne mener på sin side at nettopp slike formuleringer er farlige fordi de åpner for svært vide tolkninger. Dersom staten først skal avgjøre hvem som er «assimilerbar» og hvem som ikke er det, kan politikken i praksis bli langt mer omfattende enn den fremstilles som. Det er også uklart hvordan en slik politikk skal kunne gjennomføres innenfor dagens menneskerettslige og konstitusjonelle rammer i europeiske rettsstater.
Potsdam-møtet gjorde begrepet kjent
Begrepet remigrasjon fikk sitt store gjennombrudd i tysk offentlighet etter avsløringen av et møte i Potsdam i november 2023. Den tyske gravejournalistiske organisasjonen Correctiv publiserte i januar 2024 en omfattende sak om møtet, der blant andre Martin Sellner, personer fra AfD-miljøet, høyreaktivister og enkelte næringslivsfolk skal ha deltatt.
Ifølge Correctiv presenterte Sellner der tanker om remigrasjon. Saken utløste sterke reaksjoner i Tyskland, ikke minst fordi AfD allerede var på fremmarsj i meningsmålingene. Hundretusener deltok i demonstrasjoner mot høyreekstremisme, og tyske medier, politikere og organisasjoner diskuterte om remigrasjon i realiteten var blitt et kodeord for å tvinge mennesker med innvandrerbakgrunn ut av landet.
Les også: Massedemonstrasjon mot «deportasjonsplan» i Tyskland
AfD forsøkte på sin side å distansere seg fra møtet som parti, og understreket at det ikke var et offisielt partimøte. Flere av dem som ble omtalt i saken har også bestridt deler av Correctivs fremstilling. Det rettslige etterspillet har vært sammensatt, og enkelte formuleringer i omtalen har vært gjenstand for rettslige prøvinger. Likevel ble Potsdam-saken et politisk vendepunkt: Remigrasjon gikk fra å være et begrep brukt i smalere aktivistmiljøer til å bli et av de mest omdiskuterte ordene i europeisk politikk.
Norsk konferanse i europeisk strømning
Det var i denne større europeiske sammenhengen Norgesdemokratenes konferanse like før stortingsvalget i 2025 og nå i 2026 må forstås.
Partiet beskriver selv remigrasjon som en nødvendig politikk for å bevare Norge som nasjon, kultur og folkefellesskap. De kobler begrepet til kritikk av masseinnvandring, kriminalitet, velferdsbelastning og det de mener er en gradvis utskiftning av den etnisk norske befolkningen.
Les også: Ny leder i Norgesdemokratene: – Vi ønsker et godt, varmt og kristent Norge (+)
Dermed plasserer partiet seg tydelig i en europeisk strømning der innvandringsdebatten ikke lenger bare handler om hvor mange som skal få komme, men også om hvor mange som bør reise tilbake.
Derfor var ReMig26 mer enn en ordinær partikonferanse om innvandring. Den var også et uttrykk for at ideer som lenge har sirkulert i europeiske identitære og nasjonalkonservative miljøer, nå forsøkes løftet inn i norsk politikk i en mer organisert form.
De store navnene i den europeiske debatten glimret med sitt fravær på konferansen. Gregory Bovino ville nok vært et høydepunkt for mange. Det var et 100-talls publikum med i salen.
Av talere kan nevnes Anders Bergström (AfS), Martin Sellner med videohilsen, den britiske forfatteren og statsviteren John Laughland, Stefan Korte og Lena Kotré fra AfD, kom fysisk til Oslo.
Som i 2025 var det nok mer en beskrivelse av innvandring som problem og hvordan det kunne bremses som ble snakket om fra talerstolen, enn noen særlig pratiske løsninger på å tilbakevende de som allerede hadde kommet.
Spørsmålet er om remigrasjon vil forbli et begrep brukt av små partier og aktivistmiljøer, eller om det etter hvert vil påvirke den bredere innvandringsdebatten også i Norge. Også partiet Konservativt vedtok å gå inn for remigrasjon på landsmøtet i 2026.
Men det er likevel snakk om partier som tilsammen får under 1,5 prosent oppslutning i de siste valgene i Norge. Heller ikke på meningsmålinger har de vind i seilene.
Folk i Europa er i økende grad bekymret for innvandring, kostnader og sikkerhet. Men de konkrete, troverdige løsningene på det, glimrer med sitt fravær.