Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Nikolai Astrup vil beskytte demokratiet med strengere regulering av sosiale medier. Men er det riktig å gi myndighetene makt til å begrense lovlige meningers utbredelse fordi de anses uriktige eller skadelige for demokratiet?

I Minerva 26. august beskriver Nikolai Astrup hvordan sosiale medier bidrar til propaganda, polarisering og en dårligere offentlig samtale. Han avslutter med at teknologiselskapene må møtes med «hardere krav og reguleringer» gjennom internasjonalt samarbeid. Det er særlig denne konklusjonen jeg reagerer på. Bekymringen for hva mennesker leser, tror og lar seg overbevise av, blir en begrunnelse for at politikerne må regulere mer. Konklusjonen reiser et spørsmål som ligger på et dypere plan, og som fortjener langt større plass enn det får i innlegget:

Hvilken makt skal myndighetene ha over borgernes meningsdannelse? Eller, sagt på en annen og litt mer spissformulert måte: Skal massene «vaskes» til å ha de «rette» meningene?

Mitt utgangspunkt er at staten ikke skal avgjøre hvilke lovlige politiske eller religiøse oppfatninger som bør få mindre offentlig armslag fordi de vurderes som feilaktige, uansvarlige eller samfunnsskadelige. Jeg er mot å gi myndighetene en slik kompetanse, også når den skal brukes av mennesker jeg har tillit til. Det gjelder både direkte inngrep, og pålegg til plattformene om å begrense bestemte oppfatningers utbredelse. Hvis hensikten er å beskytte demokratiet, blir det særlig viktig å holde fast ved denne grensen. Astrup fremhever farene ved sosiale medier. Jeg mener farene ved statlig styring av den debatten får for liten plass.

Astrup foreslår ingen konkret ordning for å regulere meninger. Det er mulig han tenker på tiltak som holder seg godt innenfor mine grenser. Men når deler av begrunnelsen for regulering gjelder hvilke verdensbilder borgerne utvikler, må vi drøfte risikoen for at tiltakene etter hvert kommer til å rette seg mot innholdet i disse verdensbildene.

Sensur er en mulig konsekvens av tankegangen til Astrup, og det er dette jeg er svært kritisk til. Det må vi kunne diskutere uten å tillegge Astrup et ønske om sensur, og uten å vente på at et lovforslag ligger på bordet. Dersom myndighetene får kreve at plattformene begrenser lovlige ytringer fordi innholdet vurderes som uriktig eller samfunnsskadelig, får de makt over hvilke argumenter borgerne møter. Den makten mener jeg staten ikke skal ha.

Regulering som gir myndighetene makt til å begrense lovlige politiske meningers utbredelse, kan tvert om skade demokratiet den skal beskytte. Borgerne må kunne høre kritikken av dem som styrer, vurdere konkurrerende forklaringer og ta stilling til politiske alternativer. Dersom myndighetene får bestemme at enkelte av synspunktene skal bli vanskeligere å finne og spre, får de også makt over borgernes mulighet til å utfordre myndighetene. Det svekker den kontrollen nedenfra som folkevalgte myndigheter skal være underlagt. Det er viktig å huske at det er de folkevalgte som er valgt av folket, ikke motsatt.

Problemet består selv om myndighetene har rett i at bestemte påstander er uriktige. Faglig kunnskap gir gode grunner til å imøtegå en påstand. Den gir ikke i seg selv rett til å begrense andres mulighet til å fremme den. En slik myndighet må dessuten brukes av mennesker som også kan ta feil. De kan overse svakheter i egne forklaringer, undervurdere motargumenter og forveksle kritikk av egen politikk med en trussel mot demokratiet. Hvis deres vurderinger samtidig avgjør hvilke innvendinger som slipper til, blir feilene vanskeligere å avdekke og korrigere.

Staten skal ikke pålegge plattformene å begrense spredningen av lovlige politiske meninger fordi myndighetene vurderer dem som uriktige eller skadelige for demokratiet. Det gjelder også når innleggene fortsatt er tilgjengelige, men gjennom offentlige krav blir mindre synlige for andre brukere. At borgerne formelt beholder retten til å publisere, gjør ikke denne styringen akseptabel. Myndighetene skal ikke ha makt til å gjøre lovlig kritikk av egen politikk vanskeligere å spre. En slik makt svekker borgernes mulighet til å holde dem som styrer, ansvarlige.

Manipulasjon og politisk uenighet

Dette skillet blir uklart når svært forskjellige fenomener behandles som ett og samme problem. Trusler, skjulte påvirkningsoperasjoner, uriktige faktapåstander og ytterliggående politiske standpunkter kan alle opptre på samme plattform. De krever forskjellige svar. En trussel kan gi grunnlag for straffansvar. En koordinert operasjon med falske kontoer bør undersøkes for å avdekke avsenderen og måten påvirkningen foregår på. At en vanlig borger fremmer et syn som også brukes i en slik operasjon, gir ikke i seg selv grunnlag for å behandle vedkommendes innlegg som en del av den.

Tenk på forskjellen mellom én aktør som skjuler seg bak tusen kontoer, og tusen mennesker som faktisk mener det samme. I det første tilfellet er forestillingen om bred oppslutning fabrikkert. I det andre må vi forholde oss til at oppfatningen har tilhengere. Budskapet kan være like uriktig i begge tilfeller, men det er avgjørende om tiltaket retter seg mot den skjulte organiseringen eller mot standpunktet. En politikk som mister dette skillet, kan komme til å behandle reell uenighet som et problem som skal fjernes fra offentligheten.

Begreper som desinformasjon og demokratisk risiko løser ikke denne vanskeligheten. En oppdiktet hendelse kan avsløres. I en diskusjon om krig, innvandring eller folkehelse vil påstander ofte inneholde både etterprøvbare opplysninger, usikre antakelser og vurderinger av hvilke hensyn som skal veie tyngst. Selv en fremstilling som bygger på riktige opplysninger, kan være ensidig. Før slike kategorier brukes til å begrunne inngrep, må vi forstå hvor mye skjønn som ligger i vurderingen. I motsatt fall kan politisk uenighet få et administrativt stempel som gjør den lettere å begrense.

Les også: Ness, Teigen og Beckheim: – Vi har grunn til å være redde

Grunnloven beskytter politisk uenighet

Grunnloven § 100 begrunner ytringsfriheten med «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Politiske ytringer har et særlig sterkt vern. Inngrep krever «klart definerte grenser» og «særlig tungtveiende hensyn», vurdert opp mot disse begrunnelsene. Når Astrup etterlyser regulering for å beskytte demokratiet, må vi derfor stille et konkret spørsmål: Hva vil reguleringen gjøre med borgernes frihet til å fremsette egne synspunkter og selv vurdere andres argumenter? At formålet er å beskytte demokratiet, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å forsvare inngrep i den politiske ytringsfriheten.

Disse kravene gjelder også når myndighetene regulerer selskapene som formidler ytringene. Forarbeidene omtaler uttrykkelig at et tiltak rettet mot én aktør kan innebære et inngrep i en annens ytringsfrihet. Dersom staten pålegger en plattform å fjerne innlegg eller begrense synligheten deres, må virkningen for dem som ytrer seg, vurderes. Brukernes grunnlovsvern kan ikke settes til side ved å legge pliktene på selskapet.

Samtidig pålegger § 100 sjette ledd staten å legge til rette for en «åpen og opplyst offentlig samtale». Dette behandles også i Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Det kan også begrunne regulering som sikrer borgernes faktiske mulighet til å delta. Krav om innsyn i plattformenes praksis og mulighet til å klage på fjerning av innhold kan tjene et slikt formål. Grunnloven krever altså ikke at myndighetene lar plattformene gjøre som de vil.

Min prinsipielle motstand knytter seg til å gi myndighetene makt til å begrense spredningen av lovlige ytringer fordi de vurderer dem som uriktige eller skadelige for demokratiet. Astrup har ikke foreslått konkrete regler som gjør det mulig å konkludere med grunnlovsbrudd, men det hindrer oss ikke i å ta tak i det grunnleggende prinsipielle spørsmålet: Er dette en makt staten bør ha over borgerne?

Les også: Advarer mot sensur – regjeringen vil innføre EU-lov som kan kneble ytringsfriheten

Mill og retten til å ta feil

John Stuart Mill formulerte en grunnleggende innvending mot denne formen for makt og styring i On Liberty: «All silencing of discussion is an assumption of infallibility.»

Den som stanser en diskusjon fordi en oppfatning er feil, gjør sin egen sikkerhet til grunnlag for å nekte andre å vurdere spørsmålet. Vi kan erkjenne at mennesker er feilbarlige og likevel opptre som om vår egen overbevisning er unntaket. Det gjelder også når vi har et stort flertall og anerkjente fagmiljøer på vår side.

Mill hadde også et poeng om hva som skjer med oppfatninger som faktisk er riktige, når de ikke møter innvendinger: «He who knows only his own side of the case, knows little of that.»

Vi trenger å kjenne motargumentene for å forstå grunnlaget for vårt eget standpunkt. Mill understreket at vi må møte motargumentene slik de fremføres av mennesker som selv tror på dem og forsvarer dem. En gjengivelse fra noen som allerede har bestemt seg for at de er verdiløse, er utilstrekkelig.

Dette er ingen begrunnelse for å tillegge alle oppfatninger samme vekt. God dokumentasjon bør slå dårlig dokumentasjon. Det er fullt mulig, og ofte nødvendig, å mene at en påstand er tilbakevist og at den som gjentar den, fortjener skarp kritikk. Samtidig kan man forsvare vedkommendes adgang til å delta i debatten. Det er ingen motsigelser her.

Den friheten ville hatt liten verdi dersom den bare omfattet påstander som etter en faglig kontroll ble ansett som rimelige å fremme. I mange av de viktigste spørsmålene er det nettopp grunnlaget for en slik kontroll partene er uenige om.

Et ærlig forsvar for ytringsfriheten må også ta inn over seg at noen mennesker vil fortsette å tro på uriktige påstander. Det kan få uheldige følger. Vi kan ikke begrunne friheten med et løfte om at den beste argumentasjonen alltid vinner, og trekke den tilbake når det ikke skjer. Borgernes rett til å danne egne oppfatninger, uansett hvor gale de er, må ha et vern også når de bruker den på måter vi sterkt misliker. Ellers blir ytringsfriheten avhengig av at offentligheten til enhver tid utvikler seg i den retningen de som styrer mener er forsvarlig.

Les også: Ness og Tonning Riise i hard debatt om Høyre og sosiale medier

Plattformenes makt og statens grenser

Sosiale medier styres allerede. Algoritmer sorterer innhold, selskaper setter regler, og eiernes interesser påvirker tjenestene. Ytringsfriheten gir likevel ingen ubetinget rett til å få et innlegg anbefalt til millioner av mennesker. Men selskapenes makt gir heller ikke myndighetene en generell rett til å overta vurderingen av hvilke lovlige synspunkter som bør få plass på en plattform. Vi må kunne kritisere begge former for maktutøvelse og vurdere dem på deres egne premisser.

Her er det nødvendig å være konkret. Et krav om at brukeren skal kunne velge en annen måte å sortere innlegg på, gir vedkommende større innflytelse. Et krav om at bestemte politiske budskap eller meninger skal nedprioriteres fordi myndighetene vurderer dem som feilaktige eller skadelige, flytter innflytelsen i motsatt retning. Begge deler kan omtales som regulering av algoritmer. For den offentlige samtalen har de svært forskjellig betydning. Jeg er imot den siste formen for styring, selv om den gjennomføres som et teknisk krav til et selskap og innlegget fortsatt er tilgjengelig for den som leter etter det.

Det kan dessuten oppstå et press mot lovlige ytringer uten at staten tar stilling til hvert enkelt innlegg. Kombinerer man vide plikter til å motvirke skadelig innhold med høye bøter, kan plattformene få økonomiske grunner til å fjerne innlegg i tvilstilfeller. De konkrete avgjørelsene treffes da av selskapene, mens risikoen ved å la innholdet stå er skapt av reguleringen. En vurdering av ytringsfriheten må omfatte denne muligheten. Det blir for enkelt å legge hele ansvaret på plattformene fordi det var deres ansatte eller systemer som trykket på knappen.

EU har allerede omfattende plattformregulering gjennom Digital Services Act, DSA. Særreglene for de største plattformene omfatter blant annet vurdering og reduksjon av risiko knyttet til valg og grunnleggende rettigheter. Fortalens punkt 84 presiserer at vurderingene også skal omfatte lovlig innhold som bidrar til slike systemrisikoer. Artikkel 35 krever samtidig at tiltakene er forholdsmessige og tar særlig hensyn til grunnleggende rettigheter. Ytringsfriheten er selv blant rettighetene som skal ivaretas, og det stilles krav om blant annet åpenhet og datatilgang for forskere på bestemte vilkår. Hvordan disse kravene gjennomføres, har derfor betydning for hvilke lovlige innlegg brukerne får se. Både håndhevingen og forslag om ytterligere regulering bør prøves mot grensen for statens makt over lovlig meningsytring. Et uttrykkelig formål om å beskytte ytringsfriheten gjør ikke en slik prøving overflødig.

Vi bør også stille et spørsmål som lett forsvinner når vi diskuterer tiltak vi håper skal ramme mennesker vi er uenige med: Ville vi gitt den samme makten til våre politiske motstandere? Fullmaktene vil kunne bestå etter at dagens regjering og tilsynsledelse er byttet ut. De som overtar, kan ha andre oppfatninger av hvilke budskap som er farlige, og hvilke institusjoner som trenger beskyttelse. En regel som bare oppleves betryggende så lenge de rette menneskene håndhever den, gir et svakt vern for mindretallet.

Les også: 15 år på rad: Internettet blir mindre fritt

Åpenhet og ansvar

Jeg vil gjerne se tiltak som gjør skjult påvirkning lettere å avdekke, som viser hvem som betaler for politisk annonsering, og som gir brukerne større kontroll over hvilke innlegg de blir presentert for. Flere slike krav finnes allerede i europeisk regulering. Vi bør undersøke hvordan de virker. Dersom myndighetene skal kunne pålegge fjerning eller annen styring av innhold, bør grunnlaget være tydelig, avgjørelsen kunne prøves, og offentligheten få fullt innsyn i hvordan denne makten brukes. Det er fullt mulig å stille slike krav og samtidig avvise statlig styring av lovlige oppfatningers utbredelse begrunnet med at oppfatningene er uønskede.

Astrup har rett i at politikere og vanlige brukere må ta ansvar for hvordan de opptrer. Politikere kan begynne med å gjengi motpartens argumenter ordentlig og korrigere egne feil. Media kan gjøre kilder, usikkerhet og begrunnelser lettere tilgjengelige. Slikt arbeid tar tid, og vi må tåle at mange fortsatt er uenige med oss. Alternativet kan ikke være at retten til å stå frem med et lovlig standpunkt svekkes fordi de som styrer, mener borgerne lar seg overbevise av feil argumenter.

Derfor vil jeg ikke slutte meg til kravet om strengere regulering med borgernes uønskede virkelighetsoppfatninger som begrunnelse. Min motstand gjelder myndighet til å styre hvilke lovlige oppfatninger som får plass i det offentlige rom, også når denne myndigheten utøves indirekte gjennom plattformene i form av reguleringer. Styringen kan ikke gjøres akseptabel bare ved å gi den grundige prosedyrer eller et uttalt demokratisk formål, særlig når den på et eller annet tidspunkt kan komme til å virke mot sin hensikt. Vi må kunne beskytte oss mot manipulasjon og håndheve presise grenser mot konkrete overgrep, samtidig som borgerne beholder friheten til å mene, argumentere og ta feil. Det er en del av demokratiet jeg ønsker å beskytte.