Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det merkelige er ikke at media lyver så det renner av dem om klimaet. Det merkelige er at de får slippe unna med det.
På barneskolen het det at når vi måtte tre av på naturens vegne, skulle vi spørre om ‘å få gå i gården’. Det var altså ordnet med toaletter i kjelleren med inngang fra skolegården, og noe eufemistisk ble det da ikke antydet at man skulle gå videre inn i de illeluktende avlukkene selv om det var nettopp det en måtte når en ble trengende.
Avlukkene var praktisk ordnet. Dørene var så sin sak, de var åpne nede ved gulvet og raget ikke høyere enn at andre gutter kunne bøye seg ned eller stå på tær og le av den som satt på rammen, og det var ikke mulig å låse dørene heller. Så du var ganske frimodig om du fulgte naturens kall i friminuttet, for merkverdig nok var der et stort utvalg gutter som så ut til å trives i disse lokalenes fellesareal og fant andres besøk å være stor underholdning, det reneste realityshow før den kommersielle TV-tiden ankom.
Det var nå så sin sak med privatlivets fred, for det kunne ordnes med at man spurte i skoletimen om man kunne få tre av. Da fikk man gjerne et snøft og et misbilligende blikk fra læreren som ikke kunne skjønne at man kunne ha gjort dette unna i friminuttet. Som om lærerne aldri kunne ta til seg den enkle slutning at det ikke var spesielt hyggelig å sitte til spott og spe for en gjeng flirende guttunger, slik avlukkene var konstruert; at de rett og slett ikke var de ‘avlukkene’ de var ment å være.
Hvordan konstruktørene av slike ‘avlukker’ hadde tenkt, vet jeg ikke. Jeg tror ikke de var hjerneskadet fra fødselen av, og jeg tror ikke de hadde strøket til alle eksamener. De må ha hatt en eller annen fiks idé om at gutter som satte seg alene og låste seg inne på do, kunne stryke med for et utall av grunner, og derfor måtte det være åpent. Den eneste konsekvensen for meg var at jeg rett og slett fant ut hvor lærerne gikk på do, og gikk dit i stedet, til tross for at det var strengt forbudt.
Men det mysteriet jeg virkelig har grunnet på siden, er dopapirets kvalitet – eller mangel på sådan. Jeg tror de fleste som grunner over den filosofiske basis til dopapiret, gjerne mens de sitter på den filosofiske aktivitets beste plass for det moderne menneske, altså toalettet, har kommet til den konklusjon at de viktigste egenskaper til dopapiret er kombinasjonen av styrke, fleksibilitet og absorbsjonsevne.
Dopapiret som skolen kjøpte inn i svære ruller, var slitesterkt. Ingenting bet på det. Det absorberte ingen ting og det bøyde seg ikke inn i de kriker og kroker hvor det generelt er mørkt og solen aldri skinner. Det var skinnende blankt og glatt og dette førte avogtil at metervis ble avrullet i ren desperasjon over at etterlatenskapene skulle være så vanskelige å ‘avføre’, for å si det med dikterens metaforiske kraft. Det var rett og slett ubrukelig til å sørge for den meget enkle hensikt man antar at dopapir-konstruktører, skolens dopapir-innkjøpere, vaktmesteres dopapir-håndtering, og lærernes budsjettbetraktninger hadde.
Hva var grunnen til at voksne ansvarlige mennesker prakket dette, ja, rett ut sagt, dritt-papiret på oss ungene? Jeg kan kun tenke meg én eneste løsning, etter at vi har avfunnet oss med at det ikke kan ha vært organisert sadisme, selv om de fleste barn senere lurer på om læreryrket tiltrakk seg en spesiell form for sadister.
Det må ha vært økonomi. Produsentene har antagelig greid å lage noe som var så billig at skolens ansatte med økonomisk teft nektet å forholde seg til nytten. Pisj, pisj, pisj, svarte de, når andre hevdet at papiret var unyttig til formålet. Papiret var så billig at ingen andre kunne konkurrere med det. Skolens budsjett frigjorde dermed midler til andre høyt tiltrengte poster. At papiret var ubrukelig, var helt uten betydning. Man skulle kjøpe inn papir. Man skulle ikke foreta noen bruker-undersøkelse. Avgjørelsen var låst i stein.
Jeg forestiller meg at argumentet om den lave prisen må ha trumfet alle andre argumenter når skolestyrene over det ganske land diskuterte dopapirproblemet. Det må ha vært rart å sitte i slike møter om man var det minste realitetsorientert.
Det er den samme følelsen som møter meg i dag når det gjelder ‘klima’. Ingenting er tydeligvis for irrelevant for dem som vil bruke mest mulig penger på klima. De slynger ut av seg noe som må være temmelig hypnotiserende, ‘det grønne skiftet’, ‘dugnaden’, ‘våre barn’, ‘bærekraftig’, og terminerer med det ethvert tilløp til rasjonelt ordskifte, slik ordet ‘billigst’ hypnotiserte flertallet i skolestyrene når det gjaldt dopapiret.
For eksempel bruker de utsagnet at «forskerne er krystallklare», med åpenbar hypnotisk virkning. Hvorfor gjør de det? Enhver som har prøvd å kikke gjennom en krystallskål eller et krystallglass vet at det de ser er fortegnet og slett ikke klart. Når man ser bort fra metaforen, så er egentlig det korrekte svar at hvis det er noe forskere generelt ikke er, så er det krystallklare. Det er tvert om, og det vitner hele klimarapporten om.
Direktrise Janne Sollie ved Direktoratet for Naturforvaltning sa i Teknisk Ukeblad 16. juni 2009:
«– Naturens mangfold går tapt i høyt tempo over store deler av jorda. Vi er inne i den sjette masseutryddelsen, og verden mister opp mot 50 arter om dagen. Det betyr at hver tiende dyre- og planteart vil være historie om 25 år, sier Sollie.
Hun anslår at hvis temperaturen øker med to-tre grader, vil 30 prosent av artene forsvinne.»
Merk dere dette: ‘vil 30 prosent av artene forsvinne’. Det var vel ‘krystallklart’ nok?
Hva står i klimarapporten da?
I klimarapporten står det på side 212: “Omlag 20-30% av plante- og dyrearter vurdert til nå (i et objektivt utvalg) vil sannsynligvis oppleve økende høy risiko for utryddelse når global middeltemperatur overskrider en oppvarming på 2-3°C over førindustrielle nivå (middels konfidens).”
Her tar vi altså direktrise Sollie i en ren løgn.
Og når du prøver å finne grunnen til klimarapportens uttalelse, finner du på side 242: “Basert på alle ovennevnte funn og vår sammenstilling (figur 4.4, tabell 4.1) anslår vi at i gjennomsnitt 20% til 30% av de vurderte artene sannsynligvis vil få øket høy risiko for utryddelse pga. konsekvenser av klimaendringer muligens i løpet av dette århundret hvis global gjennomsnittstemperatur overstiger 2°C til 3°C i forhold til førindustrielle nivåer. Usikkerhetsmomentene er imidlertid fortsatt store, siden prosentandelen ved ca. 2°C temperaturøkning kan være så lav som 10% eller for omtrent 3°C så høy som 40%, og avhengig av biota (biologisk region), er området mellom 1% og 80%”.
Hva skjønner vi av dette?
- Tallet er ikke 30%, men 20-30%.
- Tallet er et ’anslag’ (estimate), og det er overhodet ikke beregnet. Grunnlaget for anslaget er synsing basert på tall i forskjellige datamodellkjøringer i utvalgte og svært begrensede studier.
- Et område fra 1% til 80% er ganske enkelt absurd.
- Disse prosentene står faktisk ikke i fare for å dø ut, de vil ikke dø ut, som det ble hevdet i Teknisk Ukeblad, men har en høyere risiko for å dø ut i forhold til tidligere dersom temperaturen stiger.
- Risikoen gjelder kun 20-30% av dyre- og planteartene. Resten av dem risikerer ingen ting.
- ‘Sannsynligvis’ og ‘muligens’ i samme setning er absurd og latterlig. Smak litt på den: at noe muligens er sannsynlig. Det er det samme som at noe muligens er usannsynlig.
- Synsingen var gitt et sannsynlighetsnivå på middels konfidens, også mulig å oversette som tillit. Det er ikke helt enkelt ut fra klimarapportens egen forklaring av sannsynlighet og konfidens å forstå hva de mener, for ordet ‘sannsynlig’ (likely) gir en sannsynlighet på 66-100% og ordet ‘middels’ (medium) gir en tillit på 50% til utsagnet.
Vi kan altså oppsummere: Her har vi et i utgangspunktet omtrentlig utsagn som så er pakket inn i så mange modererende omtrentligheter som vel går an.
- Dersom temperaturen øker to-tre grader er likevel 70-80% av artene sikre og ingenting å bry seg om.
- 20-30% av artene vil muligens få en øket risiko, men kun ‘muligens’. Hvor stor denne økningen er, sies ikke. Er økningen 0,1% er det jo semantisk sett en økning, men har et slikt anslått tall noe som helst betydning?
- De begynner ikke av den grunn å dø ut.
- Dette er uttalt med ‘medium konfidens’ (middels tillit), som betyr at det er like sannsynlig at dette ikke skjer som at det skjer.
- I tillegg er usikkerhetsmomentene store, som om de ikke var store nok fra før.
- Anslaget er bare, som de selv sier, et anslag.
Her ser vi hvordan klimarapporten helgarderer seg. Gitt at temperaturen stiger kan det ha en konsekvens for noen arter, eller det har ikke noen konsekvens for noen som helst. Goddag mann økseskaft.
Låter dette som om ‘forskerne er krystallklare’?
Det er ingen sammenheng mellom påstandene i media og innholdet i klimarapporten. Når noen påstår noe om klimaet, helst noe som skal skje i fremtiden, så be om kildene. Klimarapporten er ikke et hellig skrift.