Teksten er oversatt til norsk av Arnt Folgerø. Den gir uttrykk for forfatterens meninger.

Den norske forfatteren Karl-Ove Knausgård er nå bosatt i England. Etter å ha bodd i Sverige i 13 år, skrev han en stor artikkel i Dagens Nyheter der han kalte Sverige kyklopenes land:

«Kyklopene ønsker ikke å vite om de delene av virkeligheten som ikke er som de tror den burde være. Kyklopenes statsminister kalte for ikke lenge siden et legitimt parti, som er valgt inn i Riksdagen, for et nyfascistisk parti. Alle vet at dette ikke er sant, men det spiller ingen rolle, for hvis de har en annen mening om et sensitivt spørsmål, er de fascister. I ethvert annet land ville det ha blitt ansett som en skandale. /…/ Kyklopene blir sinte og kaster store steiner på dem som sier noe de ikke liker eller ikke forstår. Dette skremmer andre kykloper, fordi de vet at hvis de sier noe som andre ikke liker eller ikke forstår, vil de sinte kyklopene begynne å kaste stein på dem også. Kyklopene er derfor enten sinte eller tause.»

Jan Guillou kommenterte artikkelen i en kronikk i Aftonbladet. I overskriften hevdet han at Knausgård hadde skrevet selvmedlidende tull:

«Først bare noen ord om Karl Ove Knausgård for dem som ikke vet hvem han er. Nemlig en noe forvirret, norsk forfatter som debuterte med en historie om pedofili (derav Ebbas giftpil), men han ble ikke berømt og tenkte ut noe som kanskje kunne bringe suksess. Så skrev han en historie om seg selv på over 3.000 sider og ga boka Hitlers boktittel «Min kamp», for sikkerhets skyld. Det fungerte. Han ble berømt og kritikerrost. Ikke mye å si om det. Litterære suksesser er tilfeldige og ekle ting skjer. Jeg kjenner verre eksempler.»

Den Ebba Guillou refererte til, er forfatteren og kritikeren Ebba Witt Brattström, som hadde skrevet i Dagens Nyheter (DN) at Knausgård var en litterær pedofil, at han hadde utnyttet småpiker og at han hadde et skjult homoseksuelt forhold til sin beste venn, bak sin kones rygg. Tonen i artikkelen var full av hat og forakt. Pedofili-greia refererte til Knausgårds debutroman fra 1998, «Out of the World», som handler om hvordan han fikk lærerjobb i Nord-Norge som svært ung mann og et kjærlighetsforhold han hadde med en av sine videregående elever. Lærerstillingen var ekte og ikke noe påfunn, men ikke kjærlighetsforholdet, og pedofili handler ikke romanen om. Jeg har lest «Out of the World», som de fleste av Knausgårds bøker.

Jeg lurer på om Ebba Witt Brattström vet hva Oscar Wilde skrev i forordet til «The Picture of Dorian Gray» (1890), nemlig at det ikke finnes noe slikt som umoralske bøker. Bøker er godt eller dårlig skrevet. Det er det. I Norge ble «Out of the World» tildelt Kritikerprisen. Det var første gang for en debutroman.

I Sveriges offentlighet er det bare én godkjent måte å skrive og tenke på. Den mest overbevisende forklaringen på den svenske, enøyde holdningen er at for forfattere, journalister og andre forfattere er de økonomiske og sosiale kostnadene ved å gå mot strømmen, rett og slett for høye. Alle som har barn å forsørge, boliglån på sameiet sitt på Södermalm og en hund som bare spiser den dyreste hundematen, har rett og slett ikke råd til å lufte ubehagelige meninger. Og selv om du tar den økonomiske risikoen, gjenstår den sosiale risikoen. Hvem lengter etter å bli kalt nazist eller å bli sammenlignet med Anders Behring Breivik? Hvem plages ikke av et forbud mot å se barnebarna sine? Hvem tar det lett å miste sin ektemake fordi DN hevder at partneren deres er nazist?

Alle disse risikoene er litt mindre for dem som har gått ut av arbeidslivet. De vil i det minste ikke miste jobben. Gründere kan også ofte være frittalende, hvis virksomheten deres ikke blir påvirket av deres ubehagelige meninger. Så er det dissidenter som klarer å leve av det de skriver på sine egne nettsteder. Henrik Jönsson er den som har hatt mest suksess. Det er også noen andre som ikke lar seg knekke av kritikk. Jeg er en av dem.

På 1980- og 90-tallet hadde jeg en god inntekt som «sigøynerekspert». Jeg reiste rundt i landet og foreleste. Ofte var det Utlendingsnemnda som formidlet oppdragene. Jeg snakket med lærere, sykepleiere, advokater og mange andre faggrupper om hvordan sigøynere – eller romfolk som de senere ble kalt – tenker og handler. Disse forelesningene var givende for meg også. De som lyttet til foredragene mine,  kom med sine egne eksempler, og dermed gjorde de meg til en bedre foreleser. På 1990-tallet gjennomførte jeg et annet feltarbeid. Deretter skrev jeg mitt magnum opus: Svensker og sigøynere.  

Faen så opprørt kulturarbeidere, journalister og andre ble som ikke vet noe om romfolk! Jeg fremhevet romfolkets evner til å bevare sin etnisitet og integritet, men også hvordan de tjente til livets opphold uten å forholde seg helt til lover og regler. Og det skapte protestene mot meg. Den eneste tillatte kunnskapen om romfolk var at de ble forfulgt, diskriminert og undertrykt.

Forelesningsoppdragene mine om romfolk forsvant. Alle, uten unntak! Med andre ord, ikke bare ble jeg straffet, men også de mange faggruppene, som trengte min kunnskap om romfolk for å kunne gjøre en god jobb, forsvant. Meningskorridoren var stengt for meg. Jeg fikk ikke lov til å skrive om det emnet jeg sannsynligvis mestret best. Og de som var mest ivrige etter å sørge for at jeg ikke fikk en plattform i hovedstrømsmediene (MSM), var kulturarbeiderne. Det var de samme intellektuelle drittsekkene som gjorde sitt beste for at hermelinene på bokmessen i Göteborg ikke skulle behøve å blande seg med noen katter som meg. George Orwell kalte den typen grammofonfolk, fordi de er fornøyde med å spille platen som er populær for tiden.

Det merkelige er at institusjonene som har en historie med fri tenkning i vår egen tid, er de mest sensurerende og de mest trangsynte. Jeg tenker her spesielt på tre som jeg skal se nærmere på; medienes kulturredaksjoner, universiteter og høyskoler og bibliotekene våre.

Paradokset er at de såkalte kulturarbeiderne er de som kjenner George Orwells bøker best og derfor bør være ytringsfrihetens forkjempere. Ikke bare Orwells «1984», men også «Animal Farm». Noen av disse kulturarbeiderne vet sannsynligvis også noe om Newspeak og at Orwell skrev: «Hvis frihet betyr noe i det hele tatt, er det retten til å fortelle folk ting de ikke vil høre.»

For å fortsette på samme tråd, de vet hvem Aldous Huxley var, og de kan sitere fra Solzhenitsyns «The Gulag Archipelago». Mange av de eldre har lest Ray Bradburys «Fahrenheit 451», en tittel som refererer til temperaturen som får bøker til å brenne. Som forpinte sjeler skriker de høyest av alle i kulturbransjen om farene ved populisme og strør skjellsord som nazisme, fascisme og fremmedfrykt rundt seg. De har overhodet ikke noe problem med at disse skjellsordene ikke har noe grunnlag i virkeligheten.

Jeg tror hovedårsaken til dette paradokset er at kulturarbeiderne forveksler språk med virkelighet. Eller mer presist, de tror at språket former virkeligheten. Derfor vil de vaske den. Virkeligheten må absolutt ikke formes av noen alternativ tenkning. Kulturarbeiderne er en liten minoritet i det enorme havet av mennesker, men en viktig minoritet fordi de har erobret språket i den offentlige sfæren.

Hvordan kan man få ideen om at språket styrer virkeligheten? Som alle vet, har vi en dypt problematisk ungdomskriminalitet i Sverige. Tenåringer skyter hverandre og dreper hverandre. Hva betyr det hvordan vi formulerer oss? De skyter hverandre i hjel uansett. 24 prosent av dem som fullfører niende klasse, er funksjonelle analfabeter. Hvis det er én ting som er gjennomdiskutert, er det skolen. Hjalp det å diskutere denne saken? Boligmangelen, kan vi kanskje overvinne den ved hjelp av språket? Ranene av de eldre? Æresdrap?

Ideologier har tatt livet av mange millioner mennesker. Selvfølgelig påvirkes og styres virkeligheten ved hjelp av språket. Men det handler ikke om hvordan man klassifiserer minoriteter, like lite som det handler om å få folk til å snakke penere ved hjelp av sensur. Et parfymert språk løser ikke problemet med en virkelighet som stinker.

I 2013 ga journalist Gunnar Sandelin og jeg ut første del av «Innvandring og tildekking». Etter en helsides annonse i Dagens Nyheter og en runde med masse løgner og skjellsord, ble jeg absolutt og definitivt «kansellert» i Main Stream Media (MSM). Jeg visste at jeg skrev mer innsiktsfullt og bedre enn de fleste journalister, forfattere og samfunnsvitere, men det hjalp ikke. Jeg kunne ha skrevet en artikkel som førte til fred på jorden eller avslørte verdens mysterium (hva det nå enn er). Navnet mitt hadde gjort at den ville ha forblitt ulest og upublisert. En av vennene mine, som da var en mektig sjefredaktør og nå fortsatt medlem av eliten av kulturjournalister, prøvde å få noen til å skrive om ei bok jeg ga ut i 2015, «Romfolk i Sverige». Ingen sa ja til oppdraget. 

Ok, jeg fortsatte å skrive og gi ut bøker på mitt eget forlag, Debattförlaget. Stille som i graven i MSM, men gjennom alternative medier fikk jeg en ny leserskare sammen med mine tidligere lesere, og det hele gikk rundt økonomisk, men ikke mer.

Så for noen år siden tok min forfatterkollega Gunnar Sandelin kontakt med Karneval, et forlag jeg ikke visste om. I fjor høst ga han ut ei bok om Sveriges demografiske endring de siste femti årene, «Den store transformasjonen». Han oppfordret meg til å kontakte Björn Eklund, som drev forlaget, noe jeg gjorde. Jeg skrev en synopsis som han likte og for noen måneder siden publiserte Karneval, «Ordet er fritt».

Jeg satte meg inn i forlagets forfattere og utgivelser og fant ut at de hadde en ganske blandet publisering. Den mest kjente var Barbro Lindgren, en barnebokforfatter som er en av mine og mange andres favoritter. Björn Eklund og jeg oppdaget at vi, som grundig beleste, hadde et lignende syn på krigen mellom Russland og Ukraina. Dette til tross for det svært sterke narrativet om Russland og Putins totale skyld, som dominerer fullstendig både i mediene og politikken. I Carnivals publikasjon fant jeg to bøker om krigen i Ukraina, oversatt fra fransk. Jeg leste dem. Den ene var den sveitsiske obersten Jacques Bauds «Operasjon Z». Den andre var den franske historikeren Emmanuel Todds «Vestens nederlag».

Begge bøkene hadde krigen mellom Russland og Ukraina som hovedtema. Jacques Bauds «Operasjon Z» er en svært nøyaktig og pålitelig beskrivelse av krigen og hvordan den utviklet seg i sin første fase. Hvorfor invaderte Putin Ukraina? Bruker ukrainske styrker nynazistiske frivillige? Hva er kreftene og virkeligheten i den militære konflikten? Han beskriver blant annet overbevisende om massakren i Butsja som en ukrainsk provokasjon. I dag vet vi at han hadde rett. Amazons lesere gir den engelske versjonen av «Operation Z» en veldig høy vurdering, 4.8. Det finnes også ikke mindre enn syv andre bøker skrevet av Baud, som kan kjøpes på Amazon. Alle handler om Ukraina, Russland og krigen. Han har også tatt for seg andre temaer, blant annet skrevet ei bok om Gaza etter «Operasjon Z».

Emmanuel Todd er en fransk historiker og demograf, som tilhører den etablerte franske kultureliten. Han har en utmerkelse fra Institut d’études politiques de Paris og en doktorgrad i Cambridge. Todd har kunnskaper og meninger som ofte setter ham på kollisjonskurs med den franske intelligentsiaen. Men Frankrike er et land der det er akseptert at de intellektuelle kan gå mot meningsstrømmen. Todd blir derfor utgitt på et av de fineste forlagene og er mye lest og diskutert.

Etter å ha lest begge bøkene, gir jeg Jacques Baud de høyeste karakterene for pålitelighet. Todd er ikke like pålitelig, men mer kreativ. Selvfølgelig spurte jeg Björn Eklund hvorfor han publiserte upassende  litteratur og selv fra fransk fikk oversatt bøker som han sannsynligvis skjønte at Main Stream Media (MSM) ville tie i hjel. Og forsto han ikke risikoen for at det kunne slå tilbake da han ga ut bøker av Gunnar Sandelin og meg? Björn Eklunds svar var enkelt og samtidig den forståelsen man ville ønske seg ikke bare fra forleggere, men også fra kulturpersonligheter som Jan Guillou og Ebba Witt Brattström, nemlig at han ga ut bøker og forfattere som han likte og så på som verdifulle. Som om meningskorridoren ikke eksisterte! På Karnevals nettsider kan du også lese:

Jeg ser ingen egenverdi i at en bok er «kontroversiell». Jeg ville foretrekke at Carnivals bøker ble allment anerkjent, men gitt at de offisielle fortellingene på mange områder i dag er så falske, blir virkelig interessante bøker nesten automatisk «kontroversielle».

Merk at for Björn Eklund handler det ikke om å ta et standpunkt på samme måte som dissidenter og andre aktivister gjør. Det handler om å være fri.

Nå tilbake der jeg startet, i kyklopenes land. Den svenske bibliotektjenesten styrer bøkene som svenske bibliotek kjøper inn og er derfor av stor økonomisk betydning for små forlag som Karneval. Man kunne forvente at Bibliotektjenesten hadde respekt for et forlag som betalte for oversettelser og dermed utvidet den svenske debatten. Men nei, folkene i Bibliotektjenesten har ikke den innsikten.

Emmanuel Todds «The Defeat of the West» fikk lavest mulig karakter i BTJ-heftet nr 22 2024 (Bibliotektjenesten) av foreleser Bo Petersson. Han skrev (jeg har utelatt noen få ord fordi Den svenske bibliotektjenesten av en eller annen uforståelig grunn ikke tillater at anmeldelsene deres siteres i sin helhet):

«Den franske historikeren Emmanuel Todd spår Vestens totale militære, politiske, økonomiske og moralske kollaps som resultat av bistanden til Ukraina i forsvaret mot Russlands angrepskrig. Som årsaker til Vestens svakhet nevner han en merkelig blanding av ulike faktorer som kristendommens forsvinning, forflatningen av nasjonale kulturer, kjernefamiliens oppløsning, den lave fødselsraten, nivelleringen av utdanningssystemet, utbredelsen av feminisme og transkjønnet ideologi og fremfor alt tilbakekomsten av nihilisme, det vil si mangel på verdier. I det store og hele er han mer forståelsesfull og forsonende overfor det russiske – som han kaller det – autoritære demokratiet enn overfor de liberale demokratiene i Vesten, som han kaller liberale oligarkier. Fremfor alt blir USA, Storbritannia og Tyskland kritisert, men Skandinavia og Sverige får også litt av pisken. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina kan han derimot åpenbart  se gjennom fingrene med. Han beskriver Krim og Donbas som «russisk», ikke «russisktalende», Russlands angrepskrig som «den ukrainske konflikten» eller «den ukrainske krigen», som sies å være rettet mot en «korreksjon av grensen». Samtidig beskrives den ukrainske forsvarskrigen som «moralsk tvilsom» og streber etter å «slavebinde russiske befolkninger på nytt». Presentasjonen er raljerende, insinuerende og polemisk, noen ganger til og med smakløs. Vestens nederlag er en ubehagelig bok.»

Jacques Bauds «Operation Z» ble anmeldt av Julie Hansen i BTJ-heftet nr 1, 2023. Hun ga også lavest karakter:

«Russlands uprovoserte aggresjon mot Ukraina begynte i 2014 med annekteringen av Krim-halvøya og militær innblanding i Donbas-regionen. Krigen eskalerte med Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022. Disse bruddene på folkeretten har vidtrekkende konsekvenser for den europeiske sikkerhetsordenen og fortjener derfor en saklig analyse. Denne boken lover en grundig analyse, men følger ikke prinsippet om saklighet og er en partisk underkastelse. Forfatteren, Jacques Baud, har tidligere vært oberst i den sveitsiske hæren og NATO-rådgiver og er nå uavhengig konsulent. Han skylder på EU og USA, som han mener har handlet irrasjonelt og i strid med sine egne og Ukrainas interesser. Baud kritiserer våpenstøtte til Ukraina og sanksjoner mot Russland. Han skriver at krigen var forårsaket av et påstått hat mot Russland i Vesten, Russlands påståtte behov for en buffersone mot Vesten og et påstått ønske fra USAs side om å svekke Russland. I Bauds beretning fremstår ikke Ukraina som en suveren stat, men som en brikke i en konflikt mellom USA og Russland. «Operation Z» ble først utgitt på fransk i august 2022. Den svenske oversettelsen inneholder et nyskrevet kapittel («Ukrainas liksom-seier») om senere hendelser. Boken inneholder elementer av konspirasjonsteorier og er ikke pålitelig som kilde om Ukraina-krigen.»

Legg merke til ordlyden: «Russlands påståtte behov for en buffersone mot Vesten og et påstått ønske fra USAs side om å svekke Russland». Dette er ikke konspiratoriske påstander, men veldokumenterte fakta. Jeg har to hypoteser om hvorfor Julie Hansen skriver slik hun gjør. Den ene er at hun som litteraturviter er alvorlig uvitende om krigen og forført av den svenske fortellingen. Den andre hypotesen er at hvis Julie Hansen skrev sannheten, ville det bli stilt sterke spørsmål om henne av kollegene slik at hun kunne miste jobben.

Jeg går tilbake til der jeg startet. Knausgård skrev: «Kyklopene blir sinte og kaster store steiner på dem som sier noe de ikke liker eller forstår. Dette skremmer andre kykloper, fordi de vet at hvis de sier noe som andre ikke liker eller ikke forstår, vil de sinte kyklopene begynne å kaste stein på dem også.»