Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Så lenge det har vært språk til, har verdens mennesker antagelig hatt ord som betyr mennesker som skiller seg fra oss.

Det har vært vanlig å kalle ens egen stamme for mennesker og alle andre som ikke-mennesker. Noen av verdens eldste bøker, som den egyptiske ”De dødes bok” og de indiske vedabøkene, inneholder raseinndelinger.

 Inn i det engelske språket kom rasebegrepet på slutten av 1500-tallet og ble opprinnelig brukt ganske løst for å beskrive mennesker med felles opprinnelse og kultur. I Europa ble det populært å gruppere raser på grunnlag av hudfarge, hvit, svart, brun og rød.

 På 1700-tallet foretok naturforskerne Carl von Linné og Johann Blumenbach en oppdeling  av folk i raser basert på morfologi, det vil si åpenbare fysiske forskjeller som pigmentering, hårform og skjellet-type. På midten av 1800-tallet hadde forskerne kommet fram til at de ulike rasene ikke bare var morfologisk ulike, men også hadde ulike personligheter og intellektuelle egenskaper. Forskjellene gjorde det mulig å lage et hierarki, med de hvite øverst og de svarte nederst. Denne raselæren var god å ha da europeerne erobret den nye verden. I både Nord- og Sør-Amerika fortrengte kolonisatorene og utryddet i mange tilfelle de innfødte befolkningene. Til den nye verden innførte de svarte slaver og innpasset slaveriet i sine samfunn. Følgene var ødeleggende, selv etter at slaveriet var avskaffet.

 I antropologien kom det på begynnelsen av 1900-tallet en vitenskapelig motreaksjon, ikke bare mot ideen om et rasehierarki, men også mot selve ideen om at det finnes raser. Den mest framtredende talsmann for denne reaksjonen, var Franz Boas, en banebrytende antropolog og en hard motstander av det han mente var vitenskapelig rasisme. En av hans elever, den britiske antropologen Ashley Montagu, forsterket følelsesmessig denne motreaksjonen i boka ”Man’s Most Dangerous Myth: The Fallacy of Race”, som ble utgitt i 1942. Siden er boka blitt oversatt til mange språk og utgitt i flere opplag, I boka står det at ”Rase er vår tids heksekunst, demonologi.” Som den amerikanske statsviteren Charles Murray slår fast i sin bok: ”Human diversity: The biology of gender, race and class” (2020), så satte Boas i sin tid den akademiske standarden for dagens akademiske rase-ortodoksi. 

NYE HYPOTESER

 På 1970- og 80-tallet fikk forskernes uvilje mot rasebegrepet ny ammunisjon i form av to hypoteser basert på forskning:

*De genetiske forskjellene mellom befolkningene er ubetydelige. 

*Menneskene forlot Afrika for så kort tid siden slik at viktige forskjeller mellom menneske ikke kunne ha blitt utviklet.

 Disse argumentene ble særlig lagt fram av genetikeren Richard Lewontin og paleontologen  Stephen Jay Gould, begge på prestisjeuniversitetet Harvard i USA. I 1972 publiserte Lewontin en artikkel med tittelen The Aportionment of Human Diversity. Han hadde analysert det genetiske mangfoldet hos ulike raser med de metodene som var tilgjengelig på dette tidspunktet. Han fant at mindre enn 15 prosent av det genetiske mangfoldet kunne forklares av forskjeller mellom ulike folkegrupper. Lewontin avsluttet artikkelen med en passasjer som er blitt en kanon i raseforskningen:

”Det er tydelig at vår oppfatning om forholdsvis store forskjeller  mellom menneskeraser og undergrupper, sammenlignet med variasjonene innen disse gruppene, i virkeligheten er en partisk (biased) oppfatning. Ut fra tilfeldig valgte, genetiske forskjeller er populasjoner bemerkelsesverdig like hverandre. Det meste av genetisk variasjon forklares av forskjeller mellom individer. Klassifisering av mennesker etter rase har ikke noen vitenskapelig verdi og er rent destruktiv for sosiale og menneskelige relasjoner. Etter som en slik raseklassifisering nå ikke anses å ha noen genetisk eller taksonomisk betydning, kan den heller ikke rettferdiggjøres.”

Tolv år senere skrev Stephen Jay Gould det samme i Natural History Magazine. Deretter, ved tusenårsskiftet i 2000, påsto han at ”naturlig utvalg nesten er irrelevant i menneskets evolusjon. Det har ikke skjedd noen biologisk forandring av menneskene på 40.000-50.000 år, påsto han. Alt det vi kaller kultur og sivilisasjon er bygd opp av de samme kroppene og hjernene.”

Konklusjonen var klar: Rasebegrepet var et påfunn som handlet om å befeste makten til det hvite flertallet og gjøre det mulig for dem å undertrykke minoriteter. For å si det på en akademisk måte: Rase er en sosial konstruksjon. Dette er en oppfatning som i 2003 ble bekreftet av The American Sosiological Association. Medlemmene ble advart mot faren for å bidra til den populære misforståelsen om at rase er et biologisk begrep. Og i 2019 kom The American Association of Physical Anthropology med en offentlig erklæring om at ”Det vestlige rasebegrepet må forstås som et klassifiseringssystem som oppstod ut fra og til støtte for europeisk kolonialisme, undertrykking og diskriminering.” Jared Diamond, den populærvitenskapelige forfatter av bestselgeren ”Guns. Germs and Steel” (1998), satte siste spikeren i kista ved å påstå at de som hevder at det finnes raser, kan sammenlignes med dem som tror at Jorda er flat. 

MOTREAKSJON

 Men det kom en motreaksjon. I boka ”The 10.000 Year Explosion: How Civilization Accelerated Human Evolution” (2009) kritiserer antropologene Gregory Cochran og Henry Harpending forestillingen om at evolusjonen stanset da menneskene begynte å emigrere fra Afrika. De skrev at dette er en form for politisk korrekt ønsketenkning. Var det sant, så skulle for eksempel finlendere og zuluer se likedanne ut, og det gjør de som kjent ikke. Det finnes sterke grunner til å tro at menneskelig evolusjon ikke bare er teorisk mulig men også sannsynlig, etter migrasjonen fra Afrika. Det er helt åpenbart at det har skjedd og skjer fordi menneskene i dag er ulike hverandre.

Den meste kjente motreaksjonen stod den amerikanske journalisten Nicholas Wade for i 2014 med sin populærvitenskapelige bok ”A Troublesome Inheritance: Genes, Race and Human History.” I Sverige ble boka møtt med taushet, mens den ble mye debattert i USA til tross for at den påstår det nærmest selvfølgelige, nemlig at regionale forskjeller i evolusjonstrykket har ført til dagens menneskeraser. Forskjellige populasjoner har under ulike forhold, via naturlig utvalg,   utviklet ulike egenskaper – en teori som er allment anerkjent for dyre- og plantelivet. Og selvsagt ble Wade anklaget for å være rasist.

I den tidligere nevnte boka fra 2020, slår Charles Murray fast at Franz Boas og Ashley Montagu hadde rett da de sa at mange av 1800-tallets forestillinger om rase var karikaturer, atskilt fra virkeligheten. Richard Lewontin hadde rett i at raseforskjeller bare står for en liten del av den biologiske variasjonen mellom menneskene. Stephen Jay Gould gjorde rett i å forkaste den utbredte oppfatningen om at menneskene i hundretusenvis av år hadde utviklet seg uavhengig av hverandre i Europa, Asia og Afrika. 

FORELØPIGE SANNHETER

Rase-ortodoksien tar ikke helt feil, men den går for langt når den slutter at rase biologsk sett er uten betydning. Rasebegrepet har uten tvil vært misbrukt, men det er alltid uvitenskapelig å slå fast vitenskapelige sannheter. Det som kjennetegner vitenskap, er at sannhetene alltid er foreløpige. Forskere må kunne gi opp sine elskede posisjoner dersom ny forskning viser at de har tatt feil.  Dessuten er påstander om at åpenbare biologiske forskjeller, som at hudfarge er biologisk irrelevant, nesten lattervekkende.

Genetisk bygger argumentet mot menneskeraser på at 99.9 prosent av alle menneskers DNA er likt. Dette gjelder imidlertid ikke for gener, men for såkalte basepar. Et gen kan inneholde store mengder basepar, og et eneste endret basepar kan på en dramatisk måte endre genets funksjon. På denne måten kan andelen gener, som er forskjellig mellom ulike mennesker, være meget stor selv om andelen av basepar som er forskjellig, er ytterst liten. Genetikken har også klarlagt forskjeller mellom folkegrupper, som resistens mot malaria, laktoseintoleranse og hjernenzymet monoaminoxidas, som kan koples sammen med personlige egenskaper og atferd.

Den korrekte påstanden er at forskningen til nå ikke har kunnet påvise noen viktige koplinger mellom det som kalles raser og genetikk. Men forskningen er i utvikling. Den tidligere etablerte sannheten om at menneskenes vugge var i Afrika, har, i det minste gjennom den svenske nobelprisvinneren Svante Pääbos forskning, vist seg å være like feilaktig som en hypotese om at alle mennesker kommer fra Trondheim. Pääbo har kartlagt neanderthalernes arvemasse, oppdaget en utdødd mennesketype og bevist at det har skjedd krysninger mellom homo sapiens og våre utdødde slektninger, neanderthalere og denisovanere. De sistnevnte har fått sitt navn etter et lite benfragment som ble funnet i Denisova-grotten som ligger i Altaj i Sibir og ikke i Afrika. 

Dagens mennesker i visse områder har opp til seks prosent denisova-DNA. De første menneskene fantes altså på flere steder enn i Afrika, og tidsspennet mellom denisovanere og det moderne mennesket er mye lengre enn mellom de siste førmennesker og homo sapiens i Afrika. Den seneste felles forgjengeren til neanderthalerne og det moderne mennesket levde for om lag 800.000 år siden. Forskningen viser også at neanderthalere og homo sapiens fikk barn med hverandre i de titusener av år de levde på samme tid.             

Jeg er overbevist om at den genetiske forskningen kommer til å forklare, ikke bare hvorfor vi mennesker ser forskjellig ut, men også på andre områder er ulike. Uansett om vi ordner ulikhetene ved hjelp av begrepet rase eller kommer til å bruke et mindre belastet begrep, så er det et spørsmål om tid. Rase er en biologisk realitet og ikke en sosial konstruksjon.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Det hvite selvhatet