Det er motstridende meldinger om Syrias president Bashar al-Assad allerede har forlatt Damaskus eller ikke. Rykter om at han var i Teheran for konsultasjoner begynte fredag, men regimets talsmenn benekter at så er tilfelle lørdag, rapporterer BBC.
Men situasjon for regimestyrkene er kritisk.
Syriske opprørere har nådd forstedene til Damaskus som en del av en hurtiggående offensiv som har ført til at de har overtatt noen av Syrias største byer, opplyser opposisjonsaktivister og en opprørskommandør lørdag, ifølge CBS News.
Rami Abdurrahman, leder for Syrian Observatory for Human Rights, sier at opprørerne nå er aktive i forstedene Maadamiyah, Jaramana og Daraya. Han la til at opposisjonsstyrker også marsjerte fra Øst-Syria mot Damaskus-forstaden Harasta på lørdag.
En opprørskommandør, Hassan Abdul-Ghani, skrev på meldingsappen Telegram at opposisjonsstyrkene har begynt å gjennomføre «sluttfasen» av sin offensiv ved å omringe Damaskus. Han la til at opprørere også rykker frem fra Sør-Syria mot hovedstaden.
Ikke-verifiserte videoer fra det som skal være feiring over at regimet faller i Damskus er nå på sosiale medier.
Fireworks to celebrate Assad’s fall in Arbin city, Damascus countryside NOW pic.twitter.com/jRUnmCVGfV
— Ragıp Soylu (@ragipsoylu) December 7, 2024
Også Donald Trump har kommentert den siste utviklingen for en time siden på X.
«Opposisjonsstyrker i Syria har, i en helt enestående utvikling, fullstendig tatt over en rekke byer i en svært koordinert offensiv og befinner seg nå i utkanten av Damaskus. De ser tydeligvis ut til å forberede seg på et betydelig trekk for å styrte Assad. Russland, som er sterkt opptatt i Ukraina og har mistet over 600 000 soldater der, ser ut til å være ute av stand til å stoppe denne bokstavelige marsjen gjennom Syria, et land de har beskyttet i årevis,» skriver Trump på X og fortsetter:
«Dette er en situasjon hvor tidligere president Obama nektet å holde sitt løfte om å beskytte «den røde linjen i sanden», noe som førte til fullstendig kaos, og Russland trådte inn. Men nå blir de, akkurat som Assad selv kanskje, tvunget ut, og det kan faktisk være det beste som kan skje for dem. Russland hadde aldri noen stor fordel av sitt engasjement i Syria, annet enn å få Obama til å se dum ut.
Uansett er Syria et kaos, men landet er ikke vår venn, og USA BØR IKKE HA NOE MED DETTE Å GJØRE. DETTE ER IKKE VÅR KAMP. LA DET SPILLE SEG UT. IKKE INVOLVER DERE!» formaner han Biden-administrasjonen.
Opposition fighters in Syria, in an unprecedented move, have totally taken over numerous cities, in a highly coordinated offensive, and are now on the outskirts of Damascus, obviously preparing to make a very big move toward taking out Assad. Russia, because they are so tied up…
— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) December 7, 2024
Rakner
I løpet av mindre enn to uker har opprørsstyrker ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS) oppnådd det som for kort tid siden virket umulig: å true regimets makt i hovedstaden Damaskus.
NEW: Syrian regime forces withdraw from Al Kiswah, 20km to Damascus city pic.twitter.com/lxEnZDEx8j
— Ragıp Soylu (@ragipsoylu) December 7, 2024
Opprørernes offensiv begynte nord i landet utfra Idllip der de har vært presset opp, men holdt liv siden 2016 med støtte fra Recep Tayyip Erdogans Tyrkia.
Først falt Aleppo, Syrias nest største by, deretter Hama lengre sør. Nå har de nådd Homs, som både strategisk og symbolsk er enorm viktig som et knutepunkt mellom Damaskus og kysten nord for Libanon, der Assads alawifolkegruppe er demografisk konsentrert.
På vei sørover har regimets styrker stort sett vært ute av stand til å stå imot. Flere rapporter tyder på at de simpelthen ikke har vilje eller evne, eller begge deler til å stå imot.
Skulle Homs falle, vil det ikke bare kutte hovedstaden av fra Latakia og Tartus – kystområder som utgjør Assads maktbase – men også skape en psykologisk dominoeffekt blant regimets støttespillere.
I stedet for å møte massiv militær motstand har opprørerne funnet tomme posisjoner og forlatt utstyr, skriver The New York Times.
Offensive fra nord er ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS) leder Abu Mohammad al-Jolani. En 42 år gammel islamist som angivelig skal ha blitt mer moderat. I 2013 tok han seg over fra Irak som del av Al-Qaida.
Strategen bak offensiven
I en artikkel i Financial Times sies det at al-Jolani har transformert HTS fra en sektarisk jihadistgruppe til en nasjonalistisk bevegelse med ambisjoner om å styre Syria.
Jolani, som har brukt år på å gjenoppbygge sin gruppe etter nesten kollaps, har fremstått som en politisk og militær strateg med et tydelig mål: å styrte Assad og etablere et nytt styresett, skriver avisen basert på sine kilder.
Jolani skal ha jobbet strategisk for å bygge allianser med lokale grupper. Det ser foreløpig ut til å ha lykkes.
Han har også rettet en offentlig oppfordring til Russland om å samarbeide om Syrias fremtid, noe som har overrasket mange. Samtidig forsøker han å bygge opp en administrasjon som fremstår mer teknokratisk og mindre ekstremistisk enn hva HTS’ fortid skulle tilsi.
HTS er fortsatt klassifisert som en terrororganisasjon av både USA og EU, og USA har utlyst en dusør på 10 millioner dollar for informasjon som leder til hans arrestasjon.
Opprørsgrupper i andre deler av landet har utnyttet regimets distraksjon. I Daraa, der opprøret mot Assad først brøt ut i 2011, har lokale grupper tatt kontroll over mer enn 80 prosent av provinsen etter regimets tilbaketrekning.
Sør i Sweida har andre opposisjonsfraksjoner angrepet militære sjekkpunkter og sikret seg kontroll over strategiske posisjoner, melder New York Times
«Syria gjennomgår en historisk endring,» proklamerte opprørerne på sin Telegram-kanal. «Folkets budskap er klart: Det er ikke rom for undertrykkelse, og slutten er nærmere enn Bashar forestiller seg.»
Hva gjør regimet
Det som en gang var et fryktet og mektig syrisk militær, har blitt redusert til en hul struktur, preget av lav moral, desertering og ineffektivitet. Observatører beskriver Assads hær som en «skallstat» – en styrke som kun holdes sammen av frykt og gamle lojalitetsbånd.
«Assads regime er som en gammel bil, satt sammen med reservebiter av ukjente mekanikere. Det er rystende hvor skjøre de har blitt,» sier Andrew Tabler, en tidligere amerikansk diplomat.
Den siste tiden har regimet forsøkt å gjøre desperate tiltak. Soldatlønningene har blitt økt med 50 prosent, men dette er knapt nok til å hindre flere desertører fra å forlate kampene.
I øst har Assad mistet kontrollen over Deir al-Zour, en olje- og ressursrik by som nå er i hendene på USA-støttede kurdiske styrker, skriver The Guardian.
I Quneitra, nær grensen til Israel, har regimet også trukket seg tilbake, og opprørsgrupper har rykket inn.
En endring i den internasjonale støtten
Assads regime har lenge vært avhengig av Iran og Russland for sin overlevelse. Men begge disse aktørene har nå sine egne problemer som begrenser deres evne og vilje til å bistå.
Russland, som var avgjørende for å snu krigen til Assads fordel i 2015, er dypt opptatt av krigen i Ukraina og har begrenset sin innsats i Syria til sporadiske luftangrep.
Russiske talsmenn har til og med gitt råd til russiske statsborgere om å evakuere Syria. Det tolkes både som et signal om at Russland ikke kan eller vil støtte Assad, men er også en indikasjon om at de har mistet troen på at Assad kan klare seg.
På den andre siden har Iran, som lenge har fungert som regimets livline med bakkestyrker og militsnettverk, begynt å trekke seg ut av Syria, skriver Financial Times.
Assads viktigste libanesiske allierte, er sterkt svekket etter et år med kamper mot Israel. Hezbollah selv hevder å ha sent 2000 soldater inn i Syria men dette er ikke bekreftet.
I Israel er man avventende til det som skjer. De ønsker et svekket Assad-regime, fordi det fungere som et brohode for iransk støtte inn til Hezbollah. Men samtidig er det utsikter til at et sunniislamsk islamistregime kan overta kontrollen. Det bærer med seg sine egne farer.
Israel stoler neppe på at al-Jolani er særlig moderat, og de er heller ikke komfortable med at dette innebærer en styrking av Tyrkias posisjon.
Spørsmålet er nå om det rakner fullstendig for Assad regime. Det kan bety store endringer i maktbalansen i hele regionen.