Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi må reagere.

Den 11. september 2001 ble World Trade Centre i New York utsatt for et spektakulært angrep fra luften, 3000 mennesker ble drept og Afghanistan ble umiddelbart et legitimt militært mål.

I løpet av kort tid var også Norge i krig, i kraft av NATO-paktens para. 5, og Afghanistan ble en slagmark de neste 20 år.  Den 12. september fattet FNs generalforsamling intet vedtak om tilbakeholdenhet og proporsjonalitet, intet vedtak om oppfordring til forhandlinger mellom USA og Al Qaida…..

Den 7. oktober 2023 fant et lignende angrep sted i det sydlige Israel, over en internasjonalt anerkjent grense og rettet mot sivile mål, med en middelaldersk brutalitet samt en omfattende gisseltaking. Allerede den 8. oktober var det demonstrasjoner i vestlige hovedsteder til støtte for angriperen (!) og FN viste umiddelbart at internasjonal rett ikke er organisasjonens sterkeste side.

Her hjemme presterte regjeringen å beslutte at H.M. Kongen ikke skulle sende noen kondolanse til et land som hadde mistet over 1200 mennesker i et massemord. Mon ikke det var en handling som kunne oppfordre noen til å hate litt mer?

Det er utrolig at vi har en regjering som er så grenseløst naiv, og som attpåtil tror at Norge har en vesentlig rolle å spille i en slik konflikt. Det finnes diagnoser for den slags illusjoner. Statsminister Golda Meir uttalte for mange år siden at det ikke er mulig å forhandle med mennesker som har som uttalt mål å drepe deg.

Israel ble utsatt for et uprovosert angrep på sivile over en internasjonalt anerkjent grense og truet med utslettelse – folkemord – og ble lovet at dette vil bli gjentatt ad infinitum. Prestestyret i Teheran har, ganske uimotsagt, truet med det samme i en årrekke.

Men det er Israel som anklages for folkemord. Israel er angrepet, truet med utslettelse, og forsvarer seg. Folkemord er en påstand som gjentas og gjentas, men som ikke på noe punkt er bevist. Fjernsynsbilder av elendighet er ikke ensbetydende med folkemord, like lite som fravær av bilder fra Sudan ikke betyr at det ikke skjer et folkemord der. Og det er et påfallende fravær av moralsk indignasjon over bruken av sivile som menneskelige skjold og over gisseltaking som våpen i krig.

Utenriksministeren terper på behovet for en tostatsløsning, men synes å ha glemt at siden 2005 har det i praksis vært en tostatsløsning: Gaza og Israel.

Gaza valgte å satse på krig og konflikt i stedet for å utvikle Gaza økonomisk. Hamas vil simpelthen ikke ha en egen stat så lenge Israel eksisterer. Men de styrte Gaza-stripen med hard hånd og opprettet en rasistisk, sexistisk, homofobisk, militaristisk, anti-demokratisk, kleptokratisk religiøs politistat. Som Salman Rushdie påpeker: et fritt Palestina vil bli en Taliban-lignende stat.

Israel har ikke hindret utviklingen på Gaza. Grensen har vært åpen (unntatt for import av ammunisjon!), og titusener av borgere på Gazastripen har hatt sitt daglige virke i Israel og tusenvis er blitt behandlet på sykehus i Israel når det var et behov.

Beskyldningene hagler mot Israel, mens det stilles få om noen kritiske spørsmål om eller til Hamas. Det hevdes å være hungersnød på Gazastripen, men ingen vil snakke om svartebørsen som Hamas har stått bak og tjent store penger på. Dagens situasjon på Gaza bringer følgende fra den kinesiske militære tenker Sun Tzu frem i hukommelsen: “An evil enemy will burn his own nation to the ground …to rule over the ashes”.

Og i denne kaotiske og tragiske situasjon belærer vår utenriksminister både oss og verden forøvrig uten å ta inn over seg sakens realiteter. Å sitte i Oslo og fortelle Israel hvordan de skal og ikke skal forsvare seg er uhørt av en mann som ikke har vært utsatt for større fare enn å krysse gaten på rødt lys.

Israel bestemte seg etter 1 års krig I Gaza for å sette hardt mot hardt mot Hizbollah som hadde fyrt av raketter omtrent daglig i 12 måneder og fordrevet over 60.000 israelere fra det nordlige Israel og vår utenriksminister hisser seg opp og snakker om “eskalering” når Israel endelig finner at tidspunktet er riktig for å sette en stopper for Hizbollahs aktiviteter.

Krigen i Gaza startet som et erklært forsøk på folkemord og er en religiøst motivert krig. “Islam, this absurd theology of an immoral Bedouin, is a rotting corpse which poisons our lives”, erklærte Atatyrk.

Og palestinerne har vært politiske kasteballer i alle år, mer eller mindre aktive selv. “Det er ingen forskjell på jordanere, palestinere, syrere eller libanesere, Vi er en del av ett folk, den arabiske nasjon…..Eksistensen av en separat palestinsk identitet er kun til stede av taktiske grunner”.  “Opprettelsen av en palestinsk stat er bare et middel i vår kamp mot staten Israel” (Zuheir Mohsen, PLO 31.mars 1977). 

Vår utenriksminister bør også lese Den arabiske Ligas resolusjon 1547 fra 1959, “according to which Arab nations will refrain from giving citizenship to Palestinian Arabs in order to perpetuate the Right of Return”. Dersom de omkringliggende arabiske land hadde tatt i mot de 700.000 palestinske flyktningene i 1948/49 slik som Israel tok imot 800.000 jødiske flyktninger fra Marokko til Iran så hadde verden vært spart for en serie kriger og Midt-Østen ville sett ganske annerledes ut. Det er, teoretisk, fortsatt mulig å rette opp dette.

Det er i det hele tatt påfallende hvordan situasjonen snus på hodet og anklagene rettes mot den part som er forurettet. “Apartheid”-staten Israel har flere muslimer i nasjonalforsamlingen enn det er svarte i det amerikanske Senatet. Det er Hamas (og Islam generelt) som segregerer in extremis og deler verden inn i troende og vantro. Og de vantro har lite å stille opp med. Det må kalles apartheid! Men nei, som kjempende islamister sier: vår politiske korrekthet og toleranse er islams sterkeste våpen mot Vesten.

videre er det interessant å merke seg at det er Iran som finansierer Sør-Afrikas rettslige folkemordsak mot Israel i FN-systemet etter at regjeringspartiet i Sør-Afrika ble reddet økonomisk av presteregimet i Teheran. Få ting er slik som de ser ut ved første øyekast.

Politikerforakt er et kjent fenomen både i Norge og andre vestlige land. Det representerer en fare for demokratiet. Når ICC utsteder arrestordre på Israels statsminister, tidligere forsvarsminister og Hamas avdøde leder bidrar det til forakt for den orden domstolen representerer. Med denne logikken må det være en forsømmelse at Bush, Obama og Bin Laden ikke ble innklaget for den samme domstol.

Morderiske despoter som prestestyret i Iran og presidenten i Syria er ikke ønsket i ICC. President Erdogan har fordrevet 1 million kurdere og i de siste dager kuttet vannforsyningen til 1 million syrere. ICC er ikke interessert. Den arabiske militsen som myrder for fote i Sudan er ICC uinteressert i selv om den berørte lidende og sultende befolkning er minst 5 ganger så stor som befolkningen i Gaza. Listen kan gjøres lenger. Poenget er at den selektive indignasjon tærer på respekten for institusjonen, og situasjonen blir et speilbilde av den generelle politikerforakt og svekker tilliten til hele FN-systemet. 

Vi kan godt leve en kort stund med en norsk utenriksminister som ikke har tillit, det er betydelig verre at hele FN-systemet så tydelig opererer med to standarder, en for Israel og en for resten av verden. Når ICC omtales som International Clown Court er man er i ferd med å gjøre seg selv irrelevant.

Vi har en aktivistisk utenriksminister som frekt belærer Israel om hvordan landet skal forsvare seg i en eksistensiell krig. Dersom regjeringen kunne vært like aktivistisk innenrikspolitisk, mot latterlige strømpriser, for rask opprydding for NAV-ofrene, for rask opprydding for Nordsjø-dykkerne, for fjerning av samordningsfellen for offentlige pensjonister …, så ville kanskje ikke krisen i AP vært fullt så uttalt som den er i disse dager.

Nå er det 15-tallet som vinker. Norges regjering er valgt for å drifte Norge på best mulig måte for de mennesker som bor her i landet, ikke for noe annet. Sleng ut noen 100-talls millioner kroner til i Midt-Østen, gi blaffen i hva nordmenn ønsker gjort, og 15-tallet er sikret!