Det var på 1950-tallet at den store helvetesdebatten fant sted i Norge. Nå vil en gruppe studenter ved Menighetsfakultet (MF) har mer snakk om djevelen, eller «satan» som vedkommende også kalles.
Helvetesdebatten er benevnelsen på en strid som ble igangsatt av en preken som ble holdt for et indremisjonsmøte i Storsalen menighet i Oslo i januar 1953 av Ole Hallesby, som var professor ved Det teologiske Menighetsfakultet. Prekenen ble sendt direkte i en radiosending på NRK. Hallesby uttalte blant annet: «Du vet at om du døde i dette øyeblikk, stupte du like ned i helvetet».
Biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, tok ikke lenge etter avstand fra Hallesbys standpunkt om evig straff og fortapelse, og fra hans forkynnelsesform. Han skrev innlegg i Aftenposten hvor han utdypet sitt syn: «Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristievangelium er kjærlighetens evangelium.»
Spørsmålet ble snart en debatt mellom liberale og konservative krefter i den norske kirken, skriver Store Norske Leksikon.
Hallesbys kompromissløse forkynnelse om Guds straffedom og livets to utganger skremte mange radiolyttere, og utløste en bred og heftig debatt om muligheten for evig fortapelse og eksistensen av et helvete.
Djevelen – satan
Siden 1950-tallet har det vært stadig mindre snakk om helvete – og dermed også om «sjefen» og den som lokker til helvete, nemlig djevelen.
Ordet djevel kommer fra det greske ordet diabolos, men det opprinnelige uttrykket for den samme, var det hebraiske Satan. (Kilde SNL).
I kristendommen er djevelen hersker over de onde makter eller selve det onde personifisert. (…) En av Bibelens tidligste henvisning til Guds åndelige motstander og/eller hans allierte, er slangen i første Mosebok (kapittel 3, vers 1). Slangen ble brukt av djevelen (fristeren), talte av og for den onde, og fristet Eva til å spise frukt av treet til kunnskap om godt og ondt. Man finner også Satan nevnt flere ganger i Jobs bok. En særegen versjon er forestillingen om Lucifer (‘lysbæreren’), som var skapt som en lysets engel, men som var falt i synd, ble styrtet fra himmelen og ble mørkets fyrste.
Videre fra SNL.
En djevel har i disse religionene [de bibelske, red.anm] spilt en rolle i forbindelse med forsøk på å løse ondskapens, lidelsens og dødens problem. Disse er gjerne av to slag: Enten tenkes det å eksistere kun én gud, som har skapt alt, også djevelen, men som tillater djevelen å true menneskenes liv, eller gud og djevelen tenkes å eksistere side om side fra begynnelsen av. Djevelen får da karakter av en ond skapergud.
Dannet lesegruppe om Satan
I høst har satan blitt diskutert av en lesegruppe på MF. De har hatt et mål for øye, skriver Vårt Land: Å bringe mørkets fyrste fram i lyset. Studentene mener det eksisterer en mangelfull forståelse av hvem eller hva han [dvs djevelen] er eller er ment til å representere.
– Djevelen er noe som er ganske udefinert for mange av oss i lesegruppen, men så har temaet samtidig hatt en stor plass i historien, og det er fortsatt noe mange tenker er en aktiv og viktig del av kristen teologi i dag, sier student Thale Bergsholm Nesse til Vårt Land.
Hun og Andreas Aschim Næsheim har ledet lesegruppens samlinger. De har blant annet undersøkt hvordan satan fremstilles i Bibelen og i andre teologiske tekster og ikke minst i populærkulturen.
Studentene fant det angivelig vanskelig å sette ord på djevelen og på onde handlinger.
– Det er ikke lett å vite om man skal se djevelen som ondskap personifisert eller noe annet. Men det er uansett viktig å ta ondskapen på alvor. Det er mye dritt som foregår, og det er viktig å grave i folks forsøk på å forklare hvorfor det skjer, sier Bergsholm Nesse.
Ragnar Misje Bergem er førsteamanuensis i systematisk teologi ved MF. Han har fulgt diskusjonen om satan gjennom semesteret.
– Forestillingen om djevelen aktualiserer noen grunnleggende spørsmål om vår verden, sier han og fortsetter:
– Står vi alle i en kamp mot onde? Hvilken deltakelse har vi i det onde? Og hva er det onde? Er det noe objektivt og strukturelt, eller noe personlig kraft? spør Bergem.