En omfattende meta-analyse med over 11 millioner mennesker finner ingen pålitelig sammenheng mellom økonomisk ulikhet og verken livskvalitet eller psykisk helse.

Funnene utfordrer et sentralt premiss i deler av ulikhetsdebatten – og kan flytte oppmerksomheten fra «gapet» til hva som faktisk virker.

Verdens største gjennomgang

En forskergruppe har gått gjennom 168 studier fra perioden 2000–2022, med data fra hele 11.389.871 deltakere fordelt på 38.335 geografiske enheter. Det gjør analysen til den mest omfattende gjennomgangen som til nå er gjort av sammenhengen mellom ulikhet, livskvalitet og mental helse.

Studien, publisert i Nature, konkluderer tydelig: Personer som bor i områder med høyere økonomisk ulikhet rapporterer ikke lavere livskvalitet enn andre.

Forskerne fant heller ingen robust sammenheng mellom ulikhet og mental helse når de korrigerte for publikasjonsskjevhet. Det vil si at studier som rapporterer sterke effekter ofte får mer oppmerksomhet og lettere blir publisert, mens større og mer nøytrale funn kan bli underrepresentert.

I råanalysene kunne det se ut som om ulikhet hang sammen med dårligere mental helse. Men når forskerne justerte for publikasjonsskjevhet, ble sammenhengen i praksis null. De oppgir at resultatene også var stabile når de testet et stort antall alternative modeller: Omtrent 95 prosent av 768 modellvarianter tegnet samme bilde.

Les også: EU slakter forskningskvalitet: Mangler metoder, data og pålitelighet (+)

Ulikhet som ideologisk utgangspunkt

Studien går også inn i kvaliteten på forskningen som ligger til grunn for narrativet om «ulikhet som helserisiko». Forskerne vurderte risiko for skjevheter i studiene og fant at rundt 80 prosent ble vurdert til høy risiko for bias, ifølge Nature.

Funnene peker mot et forskningsfelt der hypotesen om at ulikhet nødvendigvis er skadelig i stor grad har blitt behandlet som et premiss, snarere enn som et spørsmål som faktisk skulle testes. Dette har påvirket metodiske rammeverk og tolkning av resultater – der alternative forklaringer i mindre grad har blitt testet på like strenge premisser som hypotesen om ulikhetens skadevirkninger.

Med andre ord kan mye av forskningen ha vært preget av et verdimessig utgangspunkt der ulikhet i seg selv anses som et problem, heller enn av et åpent spørsmål om hvorvidt den faktisk har målbare negative effekter.

Forskningen konkluderer imidlertid ikke med at økonomi er irrelevant for mental helse – men at det ikke er gitt at det er den relative ulikheten i seg selv som forklarer psykisk uhelse på befolkningsnivå.

Samtidig peker analysen på at bildet ikke nødvendigvis er identisk i alle kontekster. Den negative sammenhengen mellom ulikhet og mental helse var i hovedsak begrenset til lavinntektsutvalg og spesifikke økonomiske kontekster.

Forskerne rapporterer også at koblingen mellom ulikhet og livskvalitet kan skifte med økonomisk klima: Mer negativ i høyinflasjonsperioder, og mer positiv i lavinflasjonsperioder. De oppgir at disse mønstrene også ble replikert i data fra Gallup World Poll.

Les også: Venstresiden slaktet liberalismen – nå stuper inflasjon og fattigdom

Hva betyr dette politisk?

I en kort oppsummering av funnene skriver Nature at resultatene innebærer at store inntektsforskjeller i et område ikke i seg selv ser ut til å påvirke livskvalitet eller mental helse på en pålitelig måte.

I praksis har store deler av ulikhetsforskningen operert innenfor et verdimessig rammeverk der økonomiske forskjeller forstås som et samfunnsproblem i seg selv, og ikke som et mulig biprodukt av verdiskaping, mobilitet og individuell fremgang.

Konklusjonen har klare politiske implikasjoner: Studien svekker et sentralt argument for omfattende omfordelingspolitikk.

Dersom målet er bedre mental helse og høyere livskvalitet, kan det være mer treffsikkert å rette tiltak mot konkrete forhold som individuell inntektssikkerhet, verdiskaping, inflasjonsbekjempelse, arbeidsmuligheter og økonomisk stabilitet – fremfor å anta at «ulikhet i seg selv» er en direkte helsedriver.

Samlet sett utfordrer studien forestillingen om at samfunn blir psykisk sykere av økonomisk fremgang som ikke omfordeles av myndighetene. Den reiser også et mer grunnleggende spørsmål: om det er selve ulikheten som har vært problemet – eller om forskningen lenge har vært mer opptatt av å bekrefte et bestemt verdensbilde enn å teste det.

Verdens største studie på økonomisk ulikhet utfordrer dermed narrativet om at velvære først og fremst er et nullsumspill, der andres økonomiske fremgang automatisk antas å skje på bekostning av egen livskvalitet.