Are Søberg går hardt ut mot en ny studie fra NTNU som hevder å ha avdekket rasistiske mønstre hos seksåringer gjennom lek med barbiedukker. Han mener forskningen er metodisk svak, ideologisk forutinntatt og først og fremst drevet av forskernes egne følelser.

Bakgrunnen er en studie publisert i tidsskriftet Barn, der to NTNU-forskere analyserer lek med barbiedukker blant førsteklassinger og konkluderer med at barna viser tegn til rasisme og diskriminering. Studien er også omtalt av NRK, som gjengir forskernes beskrivelser av funnene som «vonde» og «ubehagelige».

Angivelig rasistiske seksåringer

I studien fulgte de to kvinnelige forskerne en førsteklasse gjennom det første skoleåret for å undersøke hvordan vennskap og sosiale relasjoner utviklet seg. Underveis ble et utvalg barbiedukker med ulik hudfarge og kroppstype introdusert i frileken. Ifølge forskerne oppsto det et mønster der lyse, slanke dukker oftere fikk positive roller, mens mørkere og mer fyldige dukker oftere ble gitt negative roller eller ble ignorert.

Sløseriombudsmannen Are Søberg er derimot lite imponert, og retter kraftig kritikk mot både metode, premisser og konklusjoner i et lengre innlegg på Facebook.

– Hva skjer når to NTNU-professorer som er opptatte av «hvithet» skal forske på om 6-åringer som leker med Barbie er rasister? Jadda, ungene var rasister, såklart. Men noe skurrer her! Eller – omtrent alt, skriver Søberg.

Han reagerer særlig på at forskerne bruker begreper som rasisme og diskriminering om seksåringers lek, samtidig som den ifølge ham snarere handler om forskernes egne emosjonelle reaksjoner.

– Studien handler i stor grad om å beskrive smerten disse to professorene personlig føler av å observere de rasistiske barna. De kaller dette «post-kvalitativ metode», som handler om at teori springer ut av personlige og kroppslige følelser. Noe som er ganske fjernt fra normal vitenskapelig metode, skriver Søberg.

Post-kvalitativ metode innebærer at forskerens egne erfaringer, følelser og tolkninger inngår som en del av kunnskapsgrunnlaget, fremfor klare hypoteser, faste metoder og etterprøvbare funn. Metoden er omstridt nettopp fordi den bryter med tradisjonelle krav til objektivitet, distanse og systematikk i forskning.

I selve artikkelen beskriver forskerne funnene som følelsesmessig belastende, og omtaler egen opplevelse av studien som både «vond» og «ubehagelig». Disse reaksjonene gis betydelig plass i teksten.

Søberg påpeker samtidig det han mener er et paradoks: Forskerne observerte ikke barna direkte, men sendte en assistent for å gjennomføre feltarbeidet.

– Men professorene observerte ikke engang rasist-ungene selv, de sendte en assistent som tok notater og rapporterte videre. Dette bidrar til at det virker ekstra merkelig at det skal være så mye fokus på disse to professorenes personlige smerte, skriver han.

Han legger også merke til at assistenten, som ifølge studien gjorde store deler av arbeidet, ikke er oppført som medforfatter.

– Assistenten som gjorde mesteparten av jobben har ikke engang fått navnet sitt som medforfatter av studien. Og er det ikke noe «kolonialistisk» med det å sende en ung, lavtlønnet assistent for å gjøre jobben ute i feltet, som ikke får noe av æren når mediene dukker opp? spør Søberg.

Les også: Statlig finansiert kjønnforskning: Kvinner har flere klær enn menn

Barnas reaksjoner passer ikke narrativet – kritisk til «hvithet»-fokuset

Et annet hovedpoeng i kritikken er det Søberg beskriver som et ensidig og ideologisk fokus på «hvithet».

– Professorene bruker mye tid i teksten på å ta avstand fra «hvithet» og «kolonialisme». Folk som forsker på rasisme har en merkelig tendens til å ha sterk forakt for enkelte hudfarger, skriver han.

Søberg bemerker at begge forskerne selv fremstår som hvite, men ifølge ham legger stor vekt på å forklare hvorfor de likevel ikke er det.

– Begge professorene ser temmelig hvite ut, men de legger grundig fram sine alibier for hvorfor de ikke er det. Den ene har familiebakgrunn fra Chile, mens den andre skal ha fått barn med en brasilianer som har noe mørkere hud, skriver Søberg.

– Litt som da karakteren Stian fra «Nissene i skjul» sa han ikke kunne være rasist siden han var så glad i thai-damer.

Søberg peker også på detaljer i selve observasjonene som etter hans syn undergraver forskernes konklusjoner, og reagerer på hvem av barna som faktisk var kritiske.

– Det er interessant å merke seg hvem av ungene som er kritiske til den mørkhudede Barbien. Den mest kritiske ungen er fra «sør-asia», mens den mest vennligsinnede ungen er etnisk norsk. Den etnisk norske jenta med blondt hår og blå øyne forteller at hun elsker den mørke Barbien, skriver Søberg.

Ifølge Søberg blir dette likevel brukt som bevis på at «hvithet» er problemet.

Les også: Skattebetalerne betaler kjønnsforskere for å synse om formuesskatt

Mener konklusjonen var gitt på forhånd

– Er det ikke bra at de etnisk norske ungene likte den mørke Barbien? Nei, det er også problematisk. Forskerne mener at ungene liker den mørke Barbien fordi de har «eksotifisert» mørk hudfarge, og at dette har «rasialiserte» og seksualiserte undertoner. Dette kommer ut av konseptet hvithet. Den sammenhengen begrunnes ut fra teori, ikke fra konkrete utsagn fra ungene.

I studien brukes begreper som «rasialisering» og «diskriminering» om leken, men forskerne understreker samtidig at funnene ikke skal forstås som direkte karakteristikker av barna selv.

Søberg stiller spørsmål ved om forsøket i det hele tatt kunne ha fått et annet utfall.

– Dette er altså problematisk og vondt for professorene, uansett om ungene liker eller misliker den mørke Barbiedukken. Hvithet er selve problemet, og det tydelig at det er ingenting ungene kunne ha gjort for å unngå at forskningen endte i den konklusjonen. Hvorfor trengte de da i det hele tatt å gjennomføre forsøket? Det drøftes ikke.

Forskerne mener på sin side at de ikke trekker bastante konklusjoner om barna eller leken. I artikkelen beskrives funnene som utforskende, og forskerne peker på at leken kan ha blitt påvirket av en rekke faktorer, blant annet konteksten den ble satt i, vokseninstruksjoner og kulturelle uttrykk barna allerede er eksponert for gjennom bøker og filmer.

Studien presenteres dermed som et refleksjonsbidrag, snarere enn som et endelig svar på hvorfor barna lekte slik de gjorde.

Også Søberg reflekterer over det han anser som forskning uten klare konklusjoner eller anbefalinger. Dette er ifølge ham nettopp deler av utfordringen.

– En observasjon kan jeg riktignok være enig i: kommunen hadde ikke trengt å bruke ressurser på å kjøpe inn så mange Barbiedukker, avslutter Sløseriombudsmannen.