Denne teksten er basert på en videomonolog av Helge Lurås som publiseres onsdag kl 16.
Våpenhvilen markerer et vendepunkt
Våpenhvilen mellom Iran, USA og Israel markerer ikke slutten på konflikten, men begynnelsen på en ny fase. Begge parter hevder seier. Donald Trump har erklært en «100 prosent seier», mens iranske myndigheter fremstiller utfallet som en bekreftelse på egen styrke. Men ser man på realitetene bak retorikken, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at Iran står sterkere etter konflikten – og at USA står svakere.
Det er ikke først og fremst et spørsmål om hvem som har påført hvem størst militær skade. Det avgjørende er hvordan maktbalansen i forhandlingene nå har endret seg. Og her er bildet ganske klart: Krigen har ikke tvunget Iran i kne. Den har tvert imot gitt landet bedre kort på hånden.
Irans krav ville vært utenkelige før krigen
Et av de tydeligste tegnene på dette er den såkalte 10-punktsplanen fra Iran, som nå danner utgangspunkt for videre forhandlinger. Denne planen inneholder krav om opphevelse av sanksjoner, tilbaketrekning av amerikanske styrker fra regionen, kompensasjon for krigsskader og – ikke minst – aksept for at Iran kan fortsette anrikning av uran.
Hvis Iran hadde kommet med disse kravene før krigen, ville de blitt ledd ut av rommet.
Likevel omtaler Trump nå planen som et «arbeidsgrunnlag» USA kan forhandle ut fra. Det alene sier mye om hvordan situasjonen har utviklet seg. Det som tidligere var uakseptable krav, er nå blitt utgangspunktet for diplomati.
Hormuzstredet endret maktbalansen
Den viktigste forklaringen ligger i Hormuzstredet. Dette smale havområdet er en av verdens mest kritiske energipulsårer, og Irans evne til å kontrollere trafikken der har vist seg å være et avgjørende maktmiddel. Før krigen var det en teoretisk trussel. Nå er det en demonstrert realitet.
Iran har vist at de kan påvirke – og i praksis stanse – trafikken gjennom stredet. Det innebærer en direkte trussel mot verdensøkonomien. Konsekvensene er ikke bare høyere oljepriser, men potensielt omfattende forstyrrelser i global handel og energiforsyning. Dette har endret hele det strategiske landskapet.
USA sitter dermed i en situasjon hvor enhver ytterligere eskalering kan bli møtt med iransk stenging av Hormuz. Og det finnes ingen enkel militær løsning på det problemet. Selv ikke en massiv militær operasjon, med hundretusener av soldater, ville gitt noen garanti for å sikre fri passasje. Selv små, asymmetriske angrep kan være nok til å gjøre området utrygt for kommersiell trafikk.
Et strategisk feilgrep fra USA
Dette er en erkjennelse som nå ser ut til å ha slått inn i Washington. Når militær makt ikke kan tvinge frem kapitulasjon, og risikoen ved videre eskalering er enorm, blir forhandlinger det eneste realistiske alternativet. Problemet for USA er at de nå må forhandle fra en svakere posisjon enn før krigen startet.
Det betyr ikke nødvendigvis at Trump hadde gode alternativer. Tvert imot. Når man først var kommet dit man var, kan våpenhvilen og åpningen for forhandlinger fremstå som det minst dårlige valget. En videre opptrapping ville sannsynligvis bare ført til mer ødeleggelse – og til slutt likevel endt i forhandlinger på omtrent samme grunnlag.
Men det endrer ikke det grunnleggende faktum: Selve beslutningen om å gå til krig fremstår som en strategisk feilvurdering.
Israel får mindre handlingsrom
Denne utviklingen får også konsekvenser for Israel. I lang tid har amerikanske og israelske interesser i regionen vært tett sammenfallende. Nå ser vi tydeligere konturene av en divergens. For USA kan det være mulig å leve med et sterkere Iran, så lenge det ikke eskalerer til full konfrontasjon og verdensøkonomien fortsatt fungerer. For Israel er situasjonen en annen.
Et Iran som både er militært robust og geopolitisk styrket, begrenser Israels handlingsrom betydelig. Den strategien Israel har ført de siste årene – med gjentatte angrep mot iranske mål og deres allierte – blir langt mer risikabel dersom svaret kan være stenging av Hormuz og press på USA.
Samtidig kan Gulf-statene, som tidligere har søkt tettere samarbeid med Israel, nå bli tvunget til å forholde seg mer pragmatisk til Iran. Dersom deres økonomiske livsnerve går gjennom iransk-kontrollert farvann, vil det være rasjonelt å søke stabilitet fremfor konfrontasjon.
Endringer i amerikansk politikk
Også i USA er det tegn til endringer. Støtten til Israel er ikke lenger like automatisk som før. Kritiske stemmer har blitt mer fremtredende, og det politiske landskapet er i bevegelse. Dette åpner for en mer nyansert – og mer interessebasert – tilnærming til Midtøsten.
Kan Iran endre seg innenfra?
Når det gjelder Iran selv, er bildet mer sammensatt. Regimet er fortsatt upopulært internt, og det finnes betydelige spenninger i samfunnet. Samtidig kan utfallet av denne konflikten bidra til å styrke regimet på kort sikt, ved at det fremstår som motstandsdyktig mot ytre press.
På lengre sikt er det imidlertid mulig å se for seg en annen utvikling. Dersom forhandlingene fører til økonomisk åpning og økt kontakt med omverdenen, kan det skape nye dynamikker internt i Iran. Et mer integrert Iran vil også kunne bli et mer moderat Iran. Det er langt fra sikkert – men det er en mulighet som ikke kan utelukkes.
Mot en multipolar verdensorden
Det større bildet er likevel klart. Det vi nå ser, er ikke bare en regional konflikt, men et uttrykk for en bredere geopolitisk utvikling. Verden beveger seg bort fra en unipolar orden dominert av USA, og i retning av en mer multipolar struktur hvor regionale makter får større spillerom.
Iran er ett eksempel på dette. Kina er et annet. Resultatet er at Vesten i økende grad må forholde seg til maktbalanse, forhandlinger og kompromisser – fremfor å kunne diktere utfallet.
Realisme fremfor ønsketenkning
I en slik verden blir ønsketenkning en dårlig strategi. Det gjelder både de som håper på regimeskifte i Iran, og de som insisterer på at USA har vunnet en klar seier. Realiteten er mer kompleks – og mer ubehagelig for mange.
Våpenhvilen er ikke en seier. Den er et uttrykk for realisme.
Og den viser først og fremst én ting: Iran kom styrket ut av konflikten, mens USA måtte justere kurs.