Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Den 5. desember 2024 kunngjorde Danmarks regjering en kraftig skjerping av utvisningsreglene for kriminelle utlendinger.
De vil avskaffe “trappetrinnsordningen,” som tidligere har gjort det vanskelig å utvise utlendinger med lang botid i landet. Fremover skal alle utlendinger som idømmes ubetinget fengselsstraff kunne utvises, med mindre det strider mot internasjonale forpliktelser.
Utlendingsminister Kaare Dybvad Bek oppsummerer det treffende: “Hammeren skal falle hardere.”
Sverige følger også opp med sin egen strategi. Landets nye migrasjonsminister, Johan Forssell, tilbyr nå opptil 350.000 svenske kroner til utlendinger som frivillig forlater landet. Dette er en oppgradering fra tidligere 10.000 kroner – en offensiv løsning som ikke bare sparer staten penger, men også gir klar beskjed om hvilken vei politikken går.
Hva med en norsk “utvandringspakke”?
Hvorfor ikke innføre noe lignende i Norge – kanskje med dobbelt så stor økonomisk gulrot? Det ville være en langt mer kostnadseffektiv løsning enn dagens system, som trekker milliarder ut av statskassen årlig for trygd, sosialhjelp, helsetjenester, boliger og fengselsplasser. Vi kunne kalt det en investering i velferdsstatens overlevelse.
Ferieturer til “farlige” hjemland
I tillegg må vi våge å snakke om paradokset i at mange som har fått opphold i Norge, ofte reiser på ferie til landene de har flyktet fra. Hvorfor skal skattebetalernes penger finansiere opphold for personer som ikke ser ut til å frykte landene de har forlatt?
Hvis tryggheten Norge tilbyr inkluderer ferier til hjemlandet, bør vi kanskje revurdere hvem vi beskytter.
Danmark viser vei – mens Norge snubler i sine egne skolisser
Danmarks lovendringer trer i kraft 1. juli 2025. Sverige har allerede implementert sin utvandringspakke. Hva gjør Norge? Jo, vi bruker samme handlekraft som vi har gjort i andre kritiske situasjoner: Vi venter. På flere rapporter, flere utvalg og flere år med handlingslammelse.
Det er på tide å innse at Norge ikke kan gjemme seg bak “internasjonale forpliktelser” eller frykten for å bli kalt restriktive. Ingen tjener på at vi fortsetter som før – bortsett fra dem som drar kortene i et system som gang på gang svikter. Kanskje bør vi for en gangs skyld lære av våre naboland i stedet for å håpe at problemene forsvinner av seg selv.
Men hei, vi kan jo alltid feire at vi fikk plastposeavgiften fra Sverige. Det er jo noe.