Undersøkelseskommisjonen for helsetjenester (Ukom) er ute med en ny rapport 9. mars som tar for seg «Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens».
I Norge har det vært mulig å få medisinsk behandling for kjønnsinkongruens siden slutten av 1950-årene.
Ukom viser til en «stor økning» i antallet som henvender seg til helsetjenesten i Norge med angivelig sympotomer på dette. Spesielt biologiske jenter som «identifiserer seg som gutter».
Fra rapporten:
«Det har vært en stor økning i henvendelser til helsetjenesten fra personer med kjønnsinkongruens de siste årene. Spesielt har antallet barn og unge i tenårene som søker seg til, eller blir henvist til vurdering og behandling i spesialisthelsetjenesten, økt betydelig. Den største økningen er blant ungdommer og unge voksne som er registrert jente ved fødsel, men identifiserer seg som gutter.»
Fra 1975 til 1990 var det ca. fire henviste personer pr. år til slik behandling for kjønnsinkonguens i Norge. De siste ti årene har det vært en økning av henvisninger fra ca. 50–70 pr. år i 2007–2010 til 400–600 henvisninger pr. år i 2018–2021.
Det er født omlag 55.000-60.000 personer i Norge hvert år de siste tiårene. Det betyr en økning fra 0,01 prosent til 0,1 til opp mot 1 prosent de siste årene.
Det er ukjent hvorfor det er en stor økning i antallet barn og unge som søker eller blir henvist til medisinsk behandling. Den største økningen er blant ungdommer og unge voksne som er registrert jente ved fødsel, men identifiserer seg som gutter, heter det i rapporten.
De peker imidlertid på at «sosiale medier har gjort det lettere å dele, erkjenne og være åpen om at man føler seg annerledes.»
– Utilstrekkelig kunnskap
I rapporten fremkommer det at kunnskapsgrunnlaget er altfor dårlig, inkludert om «langtidseffektene» av behandlingen. Dette setter pasientsikkerheten i fare:
«Kunnskapsgrunnlaget, spesielt forskningsbasert kunnskap for kjønnsbekreftende behandling (hormonell og kirurgisk), er mangelfullt og langtidseffektene er i liten grad kjent. Dette gjelder særlig for tenåringspopulasjonen der stabiliteten til deres kjønnsinkongruens heller ikke er kjent. Det mangler forskningsbasert kunnskap om behandling av pasienter med ikke-binær kjønnsinkongruens.»
– For å ivareta pasientsikkerheten vurderer Ukom det nødvendig at kunnskapsgrunnlaget om kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori styrkes, og at helsetjenestetilbudet innrettes i tråd med kunnskapsgrunnlaget, heter det i rapporten.
De mener videre at de nasjonale faglige retningslinjen for kjønnsinkongruens er lite normerende. «Den stiller ikke spesifikke krav til utredning eller krav til medisinsk indikasjon for oppstart av behandling. Omtalen av barns samtykkekompetanse og foreldres rett til informasjon gir rom for tolking.»
Med andre ord: Det er fare for at irreversibel behandling settes igang på sviktende grunnlag og på bakgrunn av barns egne, men utilstrekkelige innspill der deres foreldre ikke blir tatt med på råd eller har «vetorett».
«Retningslinjen etablerer ikke tilstrekkelig standard for helsetjenestetilbudet, og vi mener det for noen pasienter kan utgjøre en pasientsikkerhetsrisiko. Dette kan gå utover forsvarlighetskravet som har bred forankring i helselovgivningen, og kan også være krevende for tilsynsmyndighetene,» heter det i rapporten.
De peker også på et «krevende ytringsklima».
– Det er betydelig påvirkning på barn og unge, også relatert til behandling og helsetjenester. Vi hører om frykt og redsel for å trå feil fra alle hold. Ulike meninger om hva som er rett behandling kan gi et vanskelig krysspress. Forskjellig vektlegging og omtale av hva som er nødvendig på gruppenivå kan forvirre og ødelegge for pasient-behandlerforhold og en persontilpasset tilnærming for den det gjelder. Det er behov for å etablere et konstruktivt felleskap for alle som er engasjert i god helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens, heter det,
Hva er kjønnsinkongruens?
Oslo Universitetssykeshus, avdeling for kjønnsidentitetsutredning for voksne, skriver følgende:
«Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder karakteriseres av en markert og vedvarende inkongruens (uoverensstemmelse) mellom eget opplevde kjønn og fødselskjønn, noe som ofte fører til et ønske om et «skifte» for å leve og bli akseptert som en person av det opplevde kjønn, ved hjelp av hormonbehandling, kirurgi eller annen helsehjelp.»
I Ukoms rapport kommer følgende definisjoner:
Kjønnsdysfori
Kjønnsdysfori er en medisinsk betegnelse for ubehag forårsaket av manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og kjønnet en ble tildelt ved fødsel og kjønnsrollen som assosieres med dette. Kjønnsdysfori er et begrep innenfor kjønnsinkongruensspekteret. Personer som opplever kjønnsdysfori, kan ønske å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling for å tilpasse kroppen deres med sin kjønnsidentitet. Ikke alle transpersoner opplever kjønnsdysfori
Kjønnsinkongruens (transpersoner)
Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at kjønnet en ble tildelt ved fødsel ikke samsvarer med kjønnet man selv opplever å være. Personer med kjønnsinkongruens kalles ofte for transpersoner. Ikke alle personer som opplever kjønnsinkongruens, definerer seg om transpersoner. Kjønnsinkongruens er også en diagnose som erstatter alle diagnoser som tidligere begynte med «trans»- og forklares som manglende samsvar mellom opplevd kjønn og det kjønnet man ble tildelt ved fødsel.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Geir Ugland Jacobsen hardt ut mot Vidar Kleppe – men utelukker «foreløpig» eksklusjon (+)