Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Pasifist er kanskje den mest irriterende «-isten» du kan treffe på. Jeg er én av dem.
En av årsakene er den selvsikre og arrogante tonen, ikke minst det enkle og kanskje litt naive budskapet: Krig er feil, fred er det eneste riktige målet. Vold og våpen er aldri løsningen. Det finnes ingen vei til fred, fred er veien. Mahatma Gandhi, Martin Luther King Jr, Johan Galtung, John Lennon. Imagine det aller mest irriterende: Pasifisten vet at han/hun har rett.
Jeg sier ikke dermed at det alltid vil være feil å forsvare et land militært. Såpass har jeg realitetsorientert min indre hippie. Men at krig aldri kan være en bærekraftig, varig løsning, er en påstand som vanskelig lar seg avvise.
Derfor var det ren surrealisme da Jens Stoltenberg som NATO-leder hevdet at våpen er veien til fred i Ukraina. Ikke engang nok våpen er veien til fred i Ukraina. Det vet vi nå etter tre år og rundt 1.5 millioner døde, skadde og savnede, og en tredjedel av landet ødelagt.
I Det hvite hus har USA fått en pasifist til president, som hater krig og peker på alle de døde. Han har framstått så konsistent i dette prinsippet, og over så lang tid, at vi kanskje snart bør helle mot at han mener det? Men nei, Trump er «Hitler», en «mafialeder», en «Putins puddel», en «rasist», en «fiende av Europa, Vesten og USA».
Om en president for det Demokratiske partiet hadde frontet en tilsvarende fredsvilje og tydelighet, ville vedkommende allerede nå vært nominert til Nobels fredspris? I motsetning til dagens verdensledere, maktet Kennedy og Khrusjtsjov å komme til enighet under Cuba-krisen i 1963. Kennedy lyttet til erkefienden. Resultatet var at Russland trakk sine rakettbaser ut fra Cuba. USA trakk til gjengjeld sine rakettbaser ut av Tyrkia. Hvorfor er det så vanskelig å bifalle en så enkel logikk at diplomatiske samtaler må til?
Den amerikanske presidenten er ingen skaphippie, mer en punker uten band. Eller er det litt slik det hadde vært om Elvis ble president. Ingen sier nei til kongen. Trump har uten tvil pop-kulturelle kvaliteter. Men hans primære motiver er handel og business. «Make deals, not war!» Ikke noe galt i det. Trump er mer en entreprenør enn politiker.
Land som stimulerer handel og vekst seg imellom, reduserer konfliktpotensialene. Det blir økt kulturutveksling og redusert vilje til å gå til krig. Dere har noe vi trenger, vi har noe dere ønsker, la oss bytte. Mineraler mot USAs nærvær on the ground. Ikke militært, men sivilt. Kanskje en enda sterkere sikkerhet for Ukraina enn flere amerikanske baser, enn si NATO, i Russlands nærområde.
Trump er rølpete, men den eneste verdensleder med en klar vilje og plan for å få slutt på krigen. Trolig også den eneste som er i posisjon til det. Når han ydmyker og setter Zelenskyj på plass i tidenes mest transparente Ovale kontor, er det fordi han vet at han har rett. Han vet at verken EU, NATO eller europeiske ledere har eksplisitte ideer for forhandlinger eller diplomati med russerne. Eneste insentivet er å sende mer penger, våpen og ammunisjon så Zelenskyj kan fortsette å gjøre mer av det vi vet ikke virker.
Samtidig vil ingen europeiske land sende egne soldater til Ukraina for å dø. Derimot fortsetter vi ufortrødent å hylle Zelenskyj som hele Europas Churchill og hele det moderne vestlige demokratiets solitære forsvarer. Slik opprettholder vi vårt vrengbilde av solidaritet. Det Ukrainerne snart bør innse er at Vesten har kastet dem under bussen. Sviktet dem. Egget dem opp. Uten forsikringer om NATO-medlemskap. Uten forpliktelser om aktiv militær støtte. Bare noen teatralske bjeff nå og da; fra England, Frankrike, Sverige og Danmark. Men null løfter. Alle skjønner at norske ungdommer i likposer fra Østfronten aldri ville blitt akseptert.
Det er lett å sitte på tribunen i Norge å heie på Ukraina som om det var en fotballkamp. Det er altfor lett spekulere over digitale krigskart som om det var brettspillet Risk. Gro Holm, Bernt Hagtvedt og Espen Barth Eide er mer opptatt av å forakte Trump enn å se etter realpolitiske fredelige løsninger. Putin skal kapitulere. Det er omkvedet NRK, Dagbladet, VG og Aftenposten. Det er omkvedet i Akademia i kultureliten og i politikerlauget.
«Alle» synes opptatt av følelsene til Zelenskyj, en president som kanskje er på vei ut. Vi er opprørt over hendelsen i Det hvite hus, hvor fikk en verbal nesestyver av Trump. Hvem snakker om de millioner døde? Hvem gråter for de alltid traumatiserte barna. Hvem tenker på de enda flere etterlatte hvis resten av livet er henvist til bitterhet, sorg og savn? Hvor er de usensurerte bildene fra den virkelige krigen?
Film og foto har endret kriger før. Hvor er diplomatiet? Hvor er fredsbevegelsen? I dag har vi kun en krigsbevegelse. Før var det pasifistene som demonstrerte, nå er det krigshisserne. Og de står ikke i gatene, men på EUs talerstoler og på det norske storting.
Hvor lenge? Tre år til og enda et par millioner døde? Krigen er ikke på langt nær over ennå, hevder en stadig krigsbesatt Zelenskyj. Men hvor mange menneskeliv er fire grenseprovinser verdt? Fire allerde russifiserte provinser som ingen kunne navnet på for tre år siden? Hvor mange menneskeliv er anti-Trump-prestisjen verdt? Kanskje trenger Europa sårt en fredsbølle akkurat nå. Jeg ser ikke så mange andre muligheter som er verd å forsøke.
I denne ånd og i disse filmatiske Bob Dylan-tider, kunne det kanskje være passende å runde av med «Masters of War» fra albumet The Freewheelin’ Bob Dylan (1963).