Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I forrige uke satte formodentlig Gro Harlem Brundtland kaffen i halsen da nyheten om Jaglands sykehusinnleggelse sprakk, damen som har prestert å uttale at «vi begynner å miste kontrollen med hva folk blir fortalt».

Etter noen turbulente dager som gjorde iNyheter kjent for en hel verden, som satte søkelyset på Redaktørforeningens tvilsomme gjøren og laden, som viste at Jaglands advokat ikke er en gudbenådet kommunikator, men en taktisk operatør som faktisk klarte å flytte mye av oppmerksomheten i saken fra selve korrupsjonssiktelsen over til en kunstig debatt om presse-etikk og gjøre Jagland til et offer (som advokat Eirik Vinje har påpekt), så sitter vi igjen med et inntrykk av at våre «ansvarlige» redaktører, med Trygve Hegnar som et hederlig unntak, er en gjeng statspropagandister som ble tatt med buksene nede.

Skal vi våge å tro at dette er et engangstilfelle? Nei, hvorfor skulle det være det? 

Men det er vanskelig å vite hva man ikke er blitt fortalt. Det er imidlertid en aktuell og fortiet sak som lukter vondt og som kan tjene som eksempel.

Samordningsfellen/Pensjonsranet/Stoltenberg-fellen…. Kjært barn har mange navn.

19.august 2025, knappe tre uker før Stortingsvalget, ble tidligere statsminister Stoltenberg anmeldt til Økokrim for urent trav i forbindelse med arbeidet med pensjonsreformen i 2009. Med ett unntak, meg bekjent, (iNyheter igjen!) fikk dette overhodet ingen omtale i norske medier til tross for pressemelding om saken.

Det ville vært en pikant liten nyhet like før valget, skulle man trodd, men tausheten var øredøvende. Skal vi virkelig tro at et samlet norsk redaktørkorps vurderte at dette var en ikke-nyhet, helt på egen hånd og uavhengig av hverandre? Eller var Redaktørforeningen på banen her også? Eller utgikk det en instruks fra «noen» om at dette burde ligge? Og når «noen» sier hopp, så hopper redaktørene? Eller er de så godt dressert at de faktisk ikke trenger instrukser? I disse dager vet man knapt hva man skal tro.

Saken er den at AP i skrivende stund har TO tidligere statsministre under etterforskning av Økokrim (og sjefen for Økokrim har ikke kommet på den tanken at han som tidligere statssekretær i Stoltenberg-regjeringen kan være inhabil). Saken mot Stoltenberg ble etter flere måneder avvist primo februar, (det var «en politisk avgjørelse», heter det forklarende fra Økokrim), men saken er selvfølgelig anket. Mao. det er fortsatt TO saker hos Økokrim mot TO tidligere statsministre, og dette finner en samlet presse uinteressant?

Mon det ikke er flere enn Jagland som skjermes mot sjenerende innsyn samtidig som de samme redaktører fråtser i sex og dop i Høiby-saken og heller ikke sjenerer seg for å bruke unødvendig mye spalteplass på saken til Sandra Borch. Hva den siste angår så hadde en liten notis nederst på side 14 vært nok. De begredelige fakta er godt kjent og tjener til skrekk og advarsel.

Det ironiske ved saken om Jaglands sykehusinnleggelse er at det er Redaktørforeningen og de enkelte medlemmer (ikke minst Dagsavisens sjefsredaktør Lars West Johnsen) som utgjør en trussel mot pressefriheten. Redaktører som vil legge lokk på saker har helt misforstått sin egen rolle, de skal vitterlig ikke beskytte Makta.

 Deres jobb er å utfordre Makta og stille spørsmål, ikke slenge skjellsord etter og true dem som tar sin oppgave alvorlig. Jeg tror «stemmekveget» har skjønt hva som foregår og tenker sitt. Opplagstallene, ikke bare for Dagsavisen, vil definitivt fortsette å dale. 

Lurås, hold frem som du stevner!!

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Bli med og gjør medieeliten i Norge urolig