NRK Debatten om bistand: Et journalistisk lavmål

Avatar photo
Arnt Folgerø
Tidligere journalist
Publisert 9. mai 2024 | 20:02

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

NRK Debatten og programleder Fredrik Solvang hadde lagt opp til det som trolig var ment som en festaften for kritisk debatt torsdag 2. mai der Norge som verdensmester i bistand var debatt-tema. Det slo ikke til.

Som innledning til ”festen” demonstrerte ”sløseriombudsmann”, Are Søberg, småskala-absurditeter fra norsk u-landsbistand ved blant annet å fortelle om bistandspenger til økologiske pissoarer i Uganda og til omskolering av somaliske pirater for å bli hudpleiere. 

Da utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim av Solvang ble spurt om hvordan slik pengebruk kan redusere fattigdom, avfeide hun det som tulle-eksempler. Hun viste i stedet til tunge bistandsområder, for eksempel vaksinering som har halvert barnedødeligheten i u-land, og investeringer i lokale skattesystemer for å gjøre land uavhengige av bistand.

«Vi vet at bistand er et viktig bidrag til å skape økonomisk utvikling i u-land,» sa Tvinnereim. Da Solvang spurte hvordan penger til en jazzfestival på Madagaskar, norske jazzmusikere på u-landsturné og radioteater, kan redusere fattigdom, kom det god-dag-mann-økseskaft-svar fra Tvinnereim, som skrevet ut av en politisk korrekt klisjémaskin: Regjeringens mål er å bidra til bærekraftsmålene, til demokrati, at alt henger sammen med alt, og at bistand ikke er veldedighet.

I stedet for å konfrontere Tvinnereim med småskala-absurditeter produsert av bistandsbyråkratiet i Utenriksdepartementet og Norad og ditto svar fra Tvinnereim, kunne Solvang ha prøvd å få fram hva det er som gjør at slike tiltak foreslås og settes i verk. Hva slags forståelse og hva slags bistandskultur er det i departement og direktorat som gjør det mulig å komme slike framlegg og sørge for at de blir satt i verk?

Samtlige av debattantene i Debatten ga uttrykk for at bistand er en god ting, og at det fremmer økonomisk utvikling og reduserer fattigdom. Unntaket var nestleder i Frp, Hans Andreas Limi, som sa at det ikke finnes dokumentasjon for at u-hjelp bidrar til økonomisk utvikling. Frp vil derfor redusere bistanden fra dagens 1 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) til 0,7 prosent. Han sa at det ikke er mulig å kappe bistanden helt ned fordi Norge er bundet av langsiktige bistandsavtaler og -programmer.

Men den reelle årsaken til at Frp ikke vil avskaffe pengesløseriet, som i det gjeldende statsbudsjettet beløper seg til 58 milliarder kroner, er nok det faktum som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, viste til, nemlig at over 80 prosent av den norske befolkningen er fornøyd med at bistanden er på dagens omfang.

INGEN MOTFORESTILLINGER

Deltakerne i Debatten var ansatte, tidligere ansatte i Norad (Utviklingsdirektoratet – fagavdelingen for norsk bistand) og personer knyttet til Norges bistands-industrielle kompleks, slik som Høybråten og direktøren i Plan International Norge, Kari Helene Partapuoli.

Deltakernes interesse-tilknytninger og lojaliteter kan betraktes som en garanti for at det ikke ville komme motforestillinger eller noen grunnleggende kritikk av norsk bistandspolitikk i debatt-programmet. Den ”kritikken” som kom fram, var at norsk bistand må bli mer effektiv, slik det ble påpekt av Eirik Mofoss i tenketanken Langsikt, tidligere ansatt i Norad, og sosialantropolog Øyvind Eggen (også tidligere Norad-ansatt).

Eggen sa at bistandspenger kan brukes til nesten alt, mens Mofoss kritiserte politikerne for ikke å sette ulike mål opp mot hverandre og prioritere bistandstiltak.

Ut fra Mofoss sine uttalelser er bistand noe som løser alle problemer om den brukes riktig. Da han var 19 år og student, ga han bort 10 prosent av inntekten sin til bistand. Som ansatt i Norad, ti år senere, ga han 20 prosent av inntekten sin til bistandstiltak.

For et par år siden fikk Mofoss ledestjerneprisen fra D2, Dagens Næringslivs magasin for kultur og livsstil, for å ha løftet bistandsdebatten fra individ- til systemnivå. Og i NRK Debatten erklærte han, uten nøling, at bistand er den viktigste posten på Norges statsbudsjett. Han gjorde seg også til talsmann for at Norge burde dele ut 50 milliarder av bistandspotten til 10 millioner mennesker i u-land, fordi det ville skape økonomisk utvikling, selv om det skulle dreie seg om et engangsbeløp.

Uttalelsene til Mofoss tyder på at han neppe har fått med seg økonomiske basiskunnskaper, og at han derfor ikke behøvde å bry seg om uttalelser fra Tvinnereim som sa at bistand ikke skal gis av veldedighetsgrunner. Og av den grunn bør hun vel være takknemlig for at Mofoss i all sin filantropiske bistands-naivitet er ute av Norad, der han tidligere var kollega av Tvinnereim.     

Norad var selvsagt representert av sin direktør, tidligere SV-politiker, Bård Vegar Solhjell, som uten videre slo fast at bistand fører til økonomisk utvikling og vekst. Det er godt dokumentert gjennom tiår med forskning, var den skråsikre påstanden han kom med. 

BISTAND – EN KATASTROFE

Uten å ha sett alle NRK Debatten-programmer, er det neppe dristig å påstå at ordskiftet om bistand torsdag 2.mai må være den mest elendige utgaven av programmet noensinne. Det var preget av en programleder som ikke vet noe særlig om emnet og av deltakere, som av organisatoriske og av egeninteresser, forsvarte det kritikere av bistandspolitikken har kalt den norske bistandsgalskapen.

Hadde NRK gått i sine arkiver, ville de ha funnet materiale med bistandseksperter som beskriver bistand som en katastrofe og tankeløs pengesløsing. Da NRK i 2021 intervjuet Utenriksdepartementets spesialutsending til Somalia fra 2012 til 2017, Jens Mjaugedal, etter at han var gått av med pensjon, var overskriften i intervjuet: ”Gøy, men bortkastet. Bistand virker ikke!” Tidligere bistandstopp: – Bistand virker ikke – Dokumentar (nrk.no)

 At bistand er gøy, sier noe om det fete livet som norske bistandsarbeidere bedriver i bistandslandene med gode lønninger og alle mulige slags bekvemmeligheter og goder. De er en internasjonal overklasse i den fattigdommen de er eslet til å bekjempe.

 I intervjuet med Mjaugedal ble det påpekt noe som er godt kjent, nemlig at Norge er en gigant i internasjonal bistand. Rikdommen til landet har gjort at bistand til fattige u-land er blitt en del av norsk identitet. Her ligger vel også en hovedforklaring på at det er umulig å få i stand et fornuftig, offentlig ordskifte om emnet her i landet for det partiet som vil avskaffe bistanden, er ikke liv laga i Norge.

De privatpersonene som kommer med grunnleggende kritikk av bistanden, blir enten framstilt som hjerteløse, personer som mangler nestekjærlighet, de er antikristelige og rasistiske, og resten av pakken med de politisk korrekte stigmatiseringene som blir brukt mot systemkritiske personer i Kongeriket.       

Eter å ha jobbet i det internasjonale bistandssystemet i mange år, var Mjaugedals karakteristikk av systemet, BISTANDS-SIRKUSET. Somalia, der han var sentral i arbeidet med å opprette en regjering i 2012, er et land som, etter vestlige begreper, er sterkt dysfunksjonelt og utsatt for utstrakt korrupsjon. Somalia er et de mest korrupte landene i verden med et strengt muslimsk regime som ligger i krig med den fundamental-muslimske gruppa Al Shabaab, som også blir definert som en terror-organisasjon. Befolkninger er delt mellom ulike klaner, som på den ene siden hindrer utvikling og på den andre gir et minstemål av beskyttelse for det enkelte individ, en oppgave som staten normalt har i den vestlige verden. 

INTELLEKTUELL DOVENSKAP

 Med dette som bakteppe vil Norge opprette et demokratisk styre og styrke menneskerettighetene i landet. Mjaugedal mener det er helt håpløst når Norge går inn med sitt utviklingsprogram for å forvandle Somalia fra et tradisjonelt klansamfunn til et vestlig land med vestlige idealer som likhet, frihet og brorskap.

«Noen har selvsagt hatt nytte og glede av de enorme summene som Norge og det internasjonale samfunnet (sic) bruker i Somalia. Noen har fått toalett, mat og vann. Men resultatet er lik null når man ser hva man har fått igjen av pengebruken,» sier han i NRK-intervjuet. 

Bistandsarbeidere kan leve svært isolert i forhold til dem de skal hjelpe. På grunn av den store sikkerhetsrisikoen ved å bo i Somalias hovedstad Mogadishu, bodde Mjaugedal i Nairobi, hovedstaden i Kenya, og tok hver morgen et tidlig fly til Mogadishu der han ble møtt av pansrede biler og soldater som skulle sørge for sikkerheten hans. Slik isolering av bistandsarbeider skaper drømmebilder av forholdene, mener han.

«Jeg snakket med en som hadde ansvaret for flyktninger i Somalia for FN’s flyktningorganisasjon. I flere år hadde han aldri vært utenom flyplassen i Mogadishu. Da er det ikke lett å beskrive situasjonen i landet. Men han skrev nok interessante rapporter,» sa Mjaugedal med en oppgitt latter.

Det er intellektuell dovenskap og mangel på kunnskap i politisk ledelse fører til pengebruk i hytt og vær uten at det gir noen langsiktig virkning, er hans konklusjon.

«Det er et akseptert narrespill. Jeg har ikke møtt noen – verken lokale, sentrale eller internasjonale bistandsarbeidere – som har tro på dette,» sier Mjaugedal i intervjuet.

KRITISKE BISTANDSPENSJONISTER 

Mjaugedal er ingen enslig kritisk stemme i bistandslauget I likhet med andre, som har stått fram og berettet om den ufornuften og mangelen på innsikt som kjennetegner norsk bistandspolitikk, så skjer slike kritiske vitnemål etter at folk har sluttet eller gått av med pensjon. Om man står fram med kritikk av Mjaugedal’s kaliber, mens man er i jobb, betyr det sparken eller at man hopper frivillig av bistandskarusellen for å unngå sanksjoner.

Som en oppfølging av samtalen med Mjaugedal i 2021 intervjuet NRK professor Stig Jarle Hansen ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet, også han en ekspert på Somalia. Hansen sa at utgangspunktet må være å bygge et styresett i landet som er forankret i lokale tradisjoner og de organisasjonsstrukturene som landet har vært styrt med.

«Det er selvfølgelig ikke mulig å fjerne en tusenårig tradisjon fordi Norge har en modell som vi mener er bedre. Det er jo bare tull!!,» ifølge Hansen.   

Hansen og Mjaugedal burde ha vært med i debattpanelet i Debatten for å skape en balanse i de idylliserende fortellingene og den bistandsretorikken som stod uplettet igjen etter at sendingen var over. Ingenting av det offentlige narrativet i Norge om bistand ble rokket ved, og alt er som før i Bistands-Norge.

I den nådeløse meningskonformiteten som peger Norge i bistandsspørsmål, kan man ikke uten videre trylle fram kritikere med innsikt og tyngde på grunn av de sanksjonene slike personer vil bli utsatt for. For vel 10 år siden stod det fram pensjonerte bistandsarbeidere i Aftenposten, og de fortalte historier som ligner på beretningene til Mjaugedal og Hansen. Det skapte oppstyr, men debatten ble fort imøtegått av kneblet bistandsetablissementet og ”freden” gjenopprettet. På 1980-tallet skrev Erik Gjems-Onstad ei bok om norsk bistand og korrupsjon i Øst-Afrika, ei bok om intet forlag ville gi ut, men som han gå ut på eget forlag og som ble ”tiet i hjel”. 

KRISEKARAVANEN

En person som har et kritisk forhold til norsk bistand, er statsviteren Asle Toje, som i 2011 arrangerte en konferanse om bistand og presse-etikk med innlegg fra de to kritiske bistandsjournalistene og Afrika-kjennerne, svenske Bengt Nilsson og nederlandske Linda Polman. Polmans bok om bistand og journalistikk., ”Krisekaravanen”, er et referanseverk om bistandsgalskapen som har herjet i den vestlige verden i et halvt sekel

 Journalistenes avhengighet av bistandsorganisasjonene gjør at folk ikke får kjennskap til de virkelige historien som skjuler seg bak hjelpe- og katastrofetiltakene som de setter i gang og driver i u-landene, påpekte de to ”bistandsjournalistene”. Bistandsorganisasjonene er avhengige av å framstille forholdene i u-landene som krise- og katastrofepregede for å få inn penger fra stat og private donatorer, var hovedbudskapet til Polman og Nilsson. NGO’ene (bistandsorganisasjonene) framstilles alltid som snille og upartiske, og det førere til at journalistene ikke stiller spørsmål ved virksomhetene deres.

I 2011 var det, ifølge FN, 37.000 hjelpeorganisasjoner i verden, men på konferansen ble dette tallet rettet på av historikeren Terje Tvedt, som sa at tallet ligger mellom 50.000 og 60.000 NGO’er. Disse organisasjonene disponerer enorme pengemengder og har en tilsvarende innflytelse. De legger også premisser, ikke bare for journalistikken, men i Norge også for norsk utenrikspolitikk, sa Tvedt. Han har også i boks form vist hvordan bistanden har preget norsk utenrikspolitikk og skapt det norske selvbildet som en humanistisk stormakt.

Symbiosen mellom journalister og bistandsindustrien i Norden har også sine mer bisarre sider, som de årlige tv-sendte innsamlingsaksjonene til NGO’er. Dette er bistandsfinansiering som folkeforlystelse og underholdning. Under slike forhold dør kritikken, og journalistene selger sin integritet for den gode saks skyld, påpekte Nilsson påpekte i sitt innlegg på konferansen.     

DEN STØRSTE BISTANDSFIASKOEN

 Slike forhold, som nevnt ovenfor, burde de to representantene for den norske bistandsindustrien ha blitt konfrontert med i NRK Debatten torsdag 2. mai.  De to var, som tidligere nevnt, direktør Kari Helene Partapuoli i Plan International Norge (PIN), generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten. 

PIN, med SV’eren Heikki Holmås som styreleder, er i størrelse en av de mer beskjedne aktørene i det norske ”bistandskonglomeratet” med om lag 70 ansatte. Organisasjonen får, ifølge hjemmesiden deres, 26 prosent av inntektene fra staten og fra finansinntekter, mens 70 prosent kommer fra private givere. Resten kommer fra donasjoner fra bedrifter og organisasjoner.   

Det er helt andre dimensjoner over Høybråtens Kirkens Nødhjelp (KN), en av de største bistandsaktørene i Norge med en milliardomsetning og med 900 millioner kroner i støtte fra staten. Organisasjonen er også en av veteranene i norsk bistandsindustri og har også stått for den kanskje største fiaskoen i norsk bistandshistorie, nemlig milliardinvesteringen i bistandsprosjektet i Hilieu i

Sør-Sudan på 1970-tallet. Prosjektet var i sin tid den største arbeidsgiveren i Sør-Sudan, utenom den sør-sudanske regjeringen, med over 1.500 ansatte. -Allah er stor, men KN større, var en av de mange vitsene som ble laget i det norske bistandsmiljøet om prosjektet. Det fikk en levetid på om lag 10 år, og en journalist fra Dagens Næringsliv kunne i 2010 observere at det som en gang var et myldrende samfunn, lå der som en gjengrodd ruinhaug. 

Med en oppegående og informert journalist som programleder i NRK Debatten, kunne generalsekretær Høybråten ha blitt bedt å fortelle om dette ”eventyret” i Sør-Sudan og spurt hva slags erfaring KN ervervet seg om dette prosjektet som til de grader viser hvordan mangelfull kulturforståelse, mangelfull innsikt i økonomi og folk og penger på avveie, var mer til skade enn til gagn. Mens korrupsjonsanklager og uansvarlig benyttelse av offentlige midler  for noen skarve kroner, fører til ”avskilting” og sparken, strømmer titalls milliarder av kroner ut av statskassen hvert eneste år til kleptokratier og bandittsamfunn uten at noe skjer, bortsett fra at ”sløseriombudsmannen” står fram i Debatten og forteller om norsk formgivning og økopissoarer i Uganda i det som med rette kan kalles for en journalistisk skrekkforestilling.      

UØNSKET MORALSK BELÆRING

 Og NRK Debatten beveger seg i samme spor som norsk bistandsindustri. Det er en stadig ureflektert ferd tilbake til sine egne feil og sine til-kort-kommenheter, så å si tilbake til nullpunktet, uten å ha lært noe som helst av sine erfaringer. Norsk bistandspolitikk er en evig repetisjon av politisk korrekte myter og forståelse, opprettholdt av den protestantiske samvittighetskulturen i moderne politisk korrekt form, noe som gjør Norge blind for galskapen i bistandsengasjementet. Normalt sett burde dette skape Nirvana-lengsler med et ønske om ro og forskåning fra alle bistandsmessige og journalistiske tilbakefall. 

I et ferskt intervju som den franske tv-journalisten Daruis Rochebin har hatt med president i Kongo, Felix Tshisekedi, sier presidenten at han foretrekker bistand og besøk fra Kina og Russland som ikke kommer for å belære kongoleserne om menneskerettigheter.

Uttalelsen fra presidenten i Kongo minner om uttalelsen fra en offentlig talsmann i Kenya for en tid tilbake: ”Når Kina er på besøk, får vi et sykehus. Hver gang en brite besøker oss, får vi en moralsk forelesning.”

Den politisk korrekte moralismen sitter så dypt i folk og politikere i Norge at den er uutryddelig, med de konsekvenser det vil få. Og Norge kommer vel også i framtiden til å være verdensmester i moralsk bistand og vise verden veien mot nye bistandsmål, som for eksempel at norsk bistand skal utgjøre ikke en, men to prosent av BNI. Men spørsmålet er om Norge (og Vesten) får den muligheten med den økonomiske framveksten i land som Kina og India?

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Journalist og dissident, Bjugn-saken, politisk korrekthet, innvandring, NTB, NRK

mest lest