Dette er en kommentar.

Jonas Gahr Støre bør ikke gjenvelges som statsminister. Ikke fordi han er klimareligiøs og kryper i møte med det totalitære, men fordi han gjør en elendig jobb.

Det første minnet jeg har av Jonas Gahr Støre, er at jeg leser om ham i en papiravis – det må ha vært tidlig på nittitallet. Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde fått en ny rådgiver: den svært intelligente og franskutdannede Jonas Gahr Støre. Jeg husker at de skrev om de brune øynene hans, at han skulle være en vakker mann – eller kanskje er dette noe jeg legger til i ettertid.

Jeg vet ikke.

Jeg har denne opptattheten av Jonas Gahr Støre som jeg deler med svært mange nordmenn. Deres forhold til Støre er som mitt, preget av ubalanse: Han spiller en viktig rolle i våre liv, mens vi – i likhet med de fleste andre nordmenn – spiller ingen rolle i hans.

Det er derfor jeg i alle disse tiårene, igjen og igjen, har stilt meg selv spørsmålet: Hvem er Jonas Gahr Støre?

I det siste har jeg trodd at jeg har fanget ham. Etter at jeg møtte en politiker fra Miljøpartiet De Grønne som nettopp hadde hatt et møte med ham, sa hun entusiastisk: «Jonas er helt MDG!» Da var det som om brikkene falt på plass. Jeg husker hva han sa i tiltredelseserklæringen i 2021: «Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk.» Han er den eneste som virkelig har trodd at vi skulle nå klimamålet om 55 prosent kutt i utslippene innen 2030. Nå har hans regjering til og med økt målet til 75 prosent kutt innen 2035. Han tror at havvind kan bli et nytt industrieventyr for Norge, slik olje og gass en gang ble.

Disse politiske prioriteringene passer med det personlige bildet jeg har av ham: den rike arvingen som ikke vil bli enda rikere, som vet at mennesket ikke lever av brød alene. Hans kone er presteviet gestaltterapeut, og hun har skrevet en lang bok som handler om at «hvis jeg ser deg, og du ser meg, da ser vi hverandre». Sønnen hans klemmer trær og har kanskje en hang til hjemmefødsler. Jonas er en mann som først og fremst virker som filantrop, ikke politiker. Han gjør både Arbeiderpartiet og landet en tjeneste ved å vie seg til politikken – eller i det minste får han stilnet sin hang til mer enn brød.

Men det er ikke et bilde av en filantropisk klimaforkjemper som tegnes i siste del av boken Partiet, eller i den ferske boken Fyrsten. Der fremstilles Jonas Gahr Støre som en maktpolitiker. En mann som har bevart barndommens glede over slåsskamper og som blomstrer under press. Når noen i partiet snakker sammen og planene legges for å erstatte ham med Tonje Brenna, handler han lynraskt.

De som utfordrer Støre, taper. De ender som Raymond Johansen – ute av politikken. De tar livet av hverandre – som Hadia Tajik og Trond Giske. Eller de lever på hans nåde – som alltid skjelvende Tonje Brenna.

Til bare klimaidealist å være, synes Støre fryktelig opptatt av å beskytte taburetten?

Det bringer meg over til det tredje bildet jeg har av Jonas Gahr Støre. Det mest uskjønne bildet jeg har av ham. Det er fra en video i 2011. TV 2 spør ham om Norge snakker med Hamas. Støre svarer nei. De forteller at de har fått bekreftet at Norge har hatt samtaler med Hamas, hvorpå Støre sier: «Dette kom ut litt feil, kan vi ta dette om igjen …»

Jeg sier ikke at det er løgnen som sjokkerer meg. Selvfølgelig finnes det ting en utenriksminister gjør som han ikke kan snakke med pressen om. Selv en nysgjerrig faen av en journalist som meg forstår det.

Men det er altså ikke løgnen som opprører meg – det er hvor lett Støre tar på den. Hvor profesjonell han er. Noe kaldt.

Kanskje er dette noe jeg dikter, men jeg tror heller det er et mønster jeg kjenner igjen. Et mønster som også ble tydelig under den såkalte karikaturstriden i 2006. Da hadde noen danske tegnere våget å tegne Muhammed, og i Midtøsten brøt det ut voldsomme demonstrasjoner. Flere norske aviser, inkludert Magazinet (nå Dagen), trykket karikaturene. Men det var redaktør Vebjørn Selbekk som ble hengt ut – til spott og spe for Midtøstens rasende islamister. Eller som Selbekks kone oppsummerte Støres reaksjon: «Hans handlemåte satte mine barns, min manns og mitt liv i fare … Støre kunne sagt at det … var innenfor ytringsfriheten.»

Det finnes feil, men dette er ikke en feil. Dette er en karakterbrist. Støre overlevde så vidt et angrep fra Taliban. Likevel virker det som om hans eneste instinkt i møte med islamister er å krype. Da Salman Rushdie ble knivstukket i 2022, var det stille fra Støre. Da Hamas slaktet jøder 7. oktober 2023, tok det ham dagevis å bruke ordet «terror». Og noen kondolanser fra Kongehuset ville han ikke ha.

Men selv ikke dette er det mest bekymringsfulle ved Jonas Gahr Støre. For jeg kunne tilgitt ham at han var idealist. Klima-religiøs. Opportunist. Slåsskjempe. Det er vanskeligere å tilgi at han dytter norske avisredaktører foran bussen – og sleiker for de samme menneskene som forsøkte å drepe ham, og som lyktes med å drepe en norsk journalist og hele 10 norske soldater i Afghanistan.

Alt dette hadde vært tilgivelig, hvis han kunne vise til resultater. Hvis Norge nå var i bedre stand enn da han tok over. Men sannheten er jo at denne Støre – som jeg har skrevet tidligere – rett og slett er en elendig statsminister.

Jeg gjentar: Støre er flink til å klatre. Han viser nå dessuten en enorm evne til å klebe seg fast i toppen av flaggstangen. Men det flagget Støre viser oss, er falmet og fullt av hull.

Støre bør – som alle statsministre – først og fremst måles på hvilke resultater han oppnår. Og der er han elendig.

Han setter klimamål han ikke når, og når han ikke når dem, setter han nye – enda mer ambisiøse – mål. Og dem vil han heller ikke nå. Men fortvil ikke, for i fremtiden tror han at havvind skal bli like lønnsom som olje og gass. Bare vi søler ut litt penger i begynnelsen.

Dette er ledd i hans energipolitikk, som både skal gi nordmenn lavere strømpris enn Europa – samtidig som han lar samarbeidet med Senterpartiet forlise, fordi han mener norsk integrasjon med EUs energipolitikk er så viktig, men ikke så viktig at han ikke kan love norske strømkunder billig strøm, selv om han da ødelegger for tiltakene som var avgjørende for å nå de hellige klimamålene.

Alt dette mens norske forretningsmenn forlater landet i strie strømmer. Samtidig som innvandringen fortsetter på rekordnivåer. Og den som undrer seg over hva som vil skje med et land som sender de produktive ut – og importerer de uproduktive – vet egentlig svaret: Det vil gå til helvete.

Selv om Jens Stoltenberg stepper inn som superreserve for å sikre at arvingen ikke ødelegger hele Arbeiderpartiet i sin første periode som statsminister.

At Støre så skader landet enda mer i sin andre periode som statsminister – får så være.

Hva tenker jeg så om Støre? Hva er min konklusjon?

Støre er beviset på hvor mange man kan bløffe – bare man har god oppdragelse og vitnemål fra et prestisjeuniversitet.

Da kan man til og med gjenvelges som statsminister for en ny periode, etter en elendig første periode.

Kanskje.

Dessverre.