Dette er et essay.
Det ”hvite” opprøret i England i forbindelse med barnedrapene i Southport førte til mange kommentarer og forsøk på å forklare hva som lå bak protestene og de til tider voldsomme demonstrasjonene.
Og forklaringene til den britiske regjeringen, politiet og hovedstrømsmediene var at fascister, høyre-ekstreme, rasister og den nedlagte organisasjonen, English Defense League. stod bak. Og dette er kanskje forklaringen på at Labour-regjeringen satte i gang ”Operation Early Dawn” som har ført til at mer enn 1.000 mennesker er blitt anholdt av politiet. Mange er blitt dømt for å ha deltatt i demonstrasjonene og for å ha kommet med rasistiske uttalelser, noen er blitt dømt til oppimot tre års fengsel for ha deltatt i protestmarsjene.
De harde straffene blir av noen forstått som et resultat av et two-tier-system i politiet og i rettssystemet der hvite fra arbeiderklassen dømmes hardere enn venstrepolitiske aktivister og folk fra etniske minoriteter. Kritikere mener at dette ”systemet” er et resultat av en langvarig praksis som gjør at myndighetene ser mildere på offentlige opptøyer og kriminalitet begått av venstreaktivister, folk fra minoritetsgrupper, klimademonstranter og Black Lives Matter-demonstranter.
Les også Intervju: Er «two-tier policing» en realitet? (inyheter.no)
Wayne O’Rourke i Lincolnshire ble dømt til tre års fengsel for å spre falsk informasjon om drapene i Southport, som at drapsmannen var muslim og en ulovlig innvandrer.
INSANITY: The British government is releasing 5,000 criminals (some violent) to make room for citizens who speak out online and whose who protest and march in the street about immigrant crime.
— @amuse (@amuse) August 19, 2024
The UK government has enacted emergency measures to address prison overcrowding by… pic.twitter.com/vqvLEh1lbB
David Spring, en pensjonert lokomotivfører, ble dømt til 18 måneders fengsel for å ha deltatt i en protest mot innkvartering av asylimmigranter på hotell. Spring deltok i en markering i nærheten av statsministerboligen i Downing Street i London der han ropte til politiet: Hvem i helvete er Allah? I Liverpool ble to menn dømt til nesten tre års fengsel for å ha stått i spissen av demonstrasjoner i byen. Dommeren i retten sa at de to hadde begått svært alvorlig pøbelvold, men han kunne ikke forstå hva de egentlig demonstrerte mot.
Denne uttalelsen fra dommeren viser at det er en stor sosial og kulturell avstand mellom demonstrantene i det ”hvite” opprøret og det politiske etablissementet i England. Det tradisjonelle klasseskillet i England, mellom adel og folk med kapital på den ene siden, og arbeiderne på den andre siden, er kanskje enda sterkere i dag enn tidligere, men klasse-sammensetningen, særlig på den ene siden av dette klasseskillet, har endret seg.
Den gamle overklassen har fått tilførsel av en stadig voksende middelklasse i administrative stillinger og i såkalte frie yrker, som advokater, leger, tannleger og konsulenter av alle slag og folk i tjenesteytende yrker. Og de nye middelklasselagene bor i områder der de dominerer nabolaget, mens arbeiderklassens bolig-områder oversvømmes av immigranter som ofte ser på hvite arbeiderklassefolk som fiender og ”undermennesker”, et syn de i tilfelle deler med de ”hvite” elitene. Klasseforskjellen i dag går altså mellom overklassen og de dominerende middelklasselagene på den ene siden og en stadig mer marginalisert og økonomisk og kulturelt utarmet arbeiderklasse på den andre. Det er elitene som styrer politikken i England, og som bruker velvilje og fordels-politikk overfor de nye minoritetene til å spille den tradisjonelle og opposisjonelle arbeiderklassen ut over sidelinjen.
VILLEDENDE OPPLYSNINGER
I det engelske etablissementet og i deres talerør i de etablerte, politiske partiene og i hovedstrømsmediene, ble det ”hvite” opprøret i sommer forstått som et resultat av rasisme og villedende opplysninger i sosiale medier. Marshall Yeats, på nettstedet ”The Occidental Observer”, mener derimot at opprøret best kan forstås som et uttrykk for den ”hvite” arbeiderklassens fortvilelse over den massive innvandringen til England, over den økende marginaliseringen og demoniseringen av den ”hvite” arbeiderkulturen og over at den ”hvite” arbeiderklassen stadig er offer for vold fra immigrantbefolkningen og neglisjering fra de styrende politiske elitene. Lessons from the English Riots – The Occidental Observer
Det ”hvite” opprøret var, ifølge Yeats, et raseopprør med et klassestempel. I England, og særlig i Nord-England, føler arbeiderklassen seg truet av å bli byttet ut og erstattet av innvandrere med annen tro og vaner og en annen kultur. Arbeiderklassen føler seg truet fra to kanter, på den ene siden fra innvandrerne og på den andre fra middelklasselagene som, i likhet med innvandrerne, ser ned på den tradisjonelle, hvite, engelske arbeideren.
I motsetning til demonstrasjoner arrangert av venstresiden, så var i hvert fall den første delen av det ”hvite” opprøret i England spontant og et resultat av sinne og frustrasjoner hos den ”hvite” arbeiderklassen, et sinne som er blitt oppmagasinert gjennom flere tiår. I motsetning til venstreaktivistiske demonstranter brukte deltakerne i det ”hvite” opprøret ikke ansiktsmasker og andre remedier, som skjerf, solbriller motorsykkelhjelmer for å skjule sin identitet og for å unngå virkning av tåregass og slag fra politikøller.
Da demonstrantene ikke hadde maskering av noe slag, fikk politiet en forholdsvis lett oppgave med å identifisere de personene de ville ha tak i på stedet, men også å arrestere i ettertid. Noen av demonstrantene ble arrestert under demonstrasjonene, mens andre ble anholdt senere etter å ha blitt identifisert blant annet ved hjelp av bilder tatt med droner, ifølge Yeats. I tilknytning til dronebildene, som ble lagt ut på nettet, sendte politikamrene landet rundt ut advarsler og videoer av arrestasjoner, ledsaget av dramatisk musikk. Og budskapet som fulgte med disse videoene var stort sett det samme: ”Vi kommer etter dere, og straffen dere får, vil være streng.” Men politiet i Sussex la ut ei melding på nettet som lød slik: ”Vi vil sørge for at dere vil beklage handlingene deres”.
Ifølge Yeats var denne fryktkampanjen fra politiet ikke rettet bare mot kriminelle, men mot alle som hadde vært med på demonstrasjonene og endog mot dem som bare hadde vært tilskuere til protestmarsjene. ”Hvitt raseri” i seg selv ble på denne måten kriminalisert og stigmatisert, og kampanjen ble rettet mot enhver ”hvit” person som følte trang til å gå ut i gatene i protest.
Hundrevis av id-bilder av demonstranter ble lagt ut på sosiale medier, ledsaget av truende billedtekster, ofte med bostedsadressen til arresterte personer. Nettkommentarer fra venstresideaktivister uttrykte håp om at de arresterte skulle få unngjelde og få juling fra ikke-hvite når de havnet i fengsel. BBC opprettet en database med bilder, navn og annen informasjon av nesten alle som ble tiltalt i forbindelse med opprøret. Ved å kjøre hardt på at protestene var regissert av høyre-ekstreme, sørget politi og medier på denne måten at de arresterte og tiltalte fikk et stigma knyttet til seg for resten av livet. For ikke å snakke om at hvem som helst kan velge dem ut som mål for personangrep, både verbale og fysiske angrep.
GROOMING OG KLASSEFORSKJELLER
Forakten for arbeidere i de urbane middelklasselagene kom klart til uttrykk i nedlatende kommentarer i de sosiale mediene, fra liberale, universitetsutdannede middelklassefolk, om dem som deltok i det ”hvite” opprøret. Betegnelser som ignoranter, smakløse, råe og ukultiverte gikk igjen i disse kommentarene. Dette er ord som kan summeres opp i betegnelsen gammon, som betyr en person fra den ”hvite” arbeiderklassen. Betegnelsen viser ikke bare til den rosableke hudfargen til arbeidsfolk som blir utskjelt, men har også å gjøre med at gammon er et navn på billig, fett og ”helsefarlig” kjøtt, som en ”bedre” person vil holde seg unna. For hvite, liberale middelklassefolk er rasisme forbeholdt øl-tørste engelskmenn som spiser mat som tetter blodårene, som har antipati mot immigranter og som blir holdt for å være irrasjonelle, primitive og dyriske.
”De liberale middelklassemenneskene disponerer den luksus å tenke på seg selv som opplyste og moralsk bedre enn arbeidere, siden de utlendingene de tenderer til å bo og jobbe sammen med, befinner seg på den høyere del av IQ-skalaen”, skriver Yeats.
Denne klasseforskjellen ble godt illustrert av at myndighetene svært seint reagerte på de mange tusen tilfellene av såkalte groooming-saker, der jenter fra arbeiderklassen ble brukt som sex-slaver av hovedsakelig folk med pakistansk og muslimsk bakgrunn. Disse sakene ble bevisst holdt unna offentligheten av sosial- og helsemyndigheter, politi og politikere, av frykt for at reaksjoner mot gjerningsmennene skulle bli oppfattet som rasisme. Disse skandaløse forholdene kom først skikkelig i offentlighetens søkelys etter at The Times begynte å skrive om grooming-sakene i Rotherham, der rapporter og rettssaker i ettertid viste at 1.400 jenter ble misbrukt i denne trafikken. For England som helhet utgjorde antall grooming- tilfeller et to-sifret tusentall. Hadde det vært middelklassejenter som ble utsatt for dette sexslaveriet, ville trolig reaksjonene, til tross for middelkassens liberale ”kultur-toleranse ”, ha vært sterke og umiddelbare.
ELITENS REVOLUSJON
En av dem som har sett nærmere på nedgangen for og desimeringen av arbeiderklassen i England, er professor i statsvitenskap ved universitetet i Kent i England, Matthew Goodwin, som har arbeiderklassebakgrunn. I boka ”Values, Voice and Virtue – The New British Politics” tar han opp arbeiderklassens situasjon og stilling i det engelske samfunnet.
”Arbeiderklassen føler ikke lenger at den nye, herskende klassen representerer deres verdier, og den føler seg ikke lenger representert i de offentlige institusjonene. Den progressive identitetspolitikkens dominans betyr at arbeiderne ikke lenger føler at de blir like mye respektert som andre grupper, særlig minoritetsgrupper, sa han i et intervju med danske Weekendavisen i fjor.
Elitene i Storbritannia har, ifølge Goodwin, i de siste 40-50 årene gjennomført en revolusjon i to faser. Den første var økonomisk, ledet av Margaret Thatcher, og den andre var kulturell, ledet av Tony Blair (New Labour). Blairs store tanke var at 50 prosent av britiske ungdommer skulle gå på universiteter. Parallelt med denne prioriteringen ble det konsekvent underinvestert i alle dem som ikke levde opp til dette akademiske suksesskriteriet. I tillegg ble det tatt en rekke andre politiske beslutninger som bare gagnet dem som stod bak beslutningene og som også var med på å sørge for nedgangen til arbeiderklassen: ”Politikerne kunne ha foretatt andre valg og sagt at de ikke ville delta i global frihandel og avregulering, men at vi skulle produsere ting her hjemme. Vi kunne ha gitt bedriftene incitament til å bli i utkantstrøkene og investert mer i produksjonssektoren, sa Goodwin til Weekendavisen
Arbeiderklassen har på grunn av den førte politikken skrumpet inn til å utgjøre en tredel av arbeidsstyrken i UK, mens gruppen med universitetsutdanning har vokst sterkt, og mange av dem er ansatt i de offentlige institusjonene. Den gruppen, som Goodwin særlig har sett nærmere på, er den høyutdannede eliten som har gått på universitetene i Cambridge og Oxford eller en annen av de 20 elitære utdanningsinstitusjonene i UK. Denne gruppen representerer høyst 10-15 prosent av landets befolkning, men den dominerer institusjoner som BBC, de trykte mediene, Underhuset, de kulturelle og kreative institusjonene og museene. Disse folkene er i ferd med å presse sine radikale, ”progressive” holdninger ned over landets institusjoner, ifølge den engelske professoren. Som eksempel viser han til dem som søker jobb ved universitetene. Det kan de ikke gjøre uten å legge fram en såkalt diversitetsplan der de skal forklare hvordan de vil fremme diversitet, likhet og inkludering, hvis de får stillingen.
Denne diversitetsplanen minner sterkt om det DEI-programmet som så å si alle må gå gjennom når de skal studere ved universitetene USA. Goodwin mener dette er en måte å sortere ut de som ikke tror på dette politiske prosjektet, noe som ikke burde forekomme i utdanningssektoren. Det foregår en politisering av utdanningsinstitusjonene, mener Goodwin og påpeker en sak i London der en skole tilbød svarte elever ekstra-undervisning, men ikke hvite. Og det skjedde til tross for at hvite elever fra arbeiderklassen klarer seg dårligst av alle grupper i det britiske utdanningssystemet.
”Og dette gjør at jeg roper at varsku. For vi er nødt til å forklare de liberale at slikt ikke er liberalt, men en illiberal ideologi som blir mer og mer prominent i våre institusjoner”, sa Goodwin til Weekendavisen.
OPPRØRENE VAR LOKALE
Den britiske sosiologen Frank Furedi har også merket seg hvor forskjellig mediene reagerte på det hvite opprøret i England, sammenlignet for eksempel med venstreaktivistiske opprør og opprør regi av Black Lives Matter (BLM) for noen år siden. For hovedstrømsmediene var BLM-opprørene (hovedsakelig i USA) ikke en eksplosjon av voldelig antisosial og til tider kriminell atferd, men simpelthen protester for rettferdighet. Noen intellektuelle, som støttet disse opptøyene, rettferdiggjorde også ødeleggelser og butikkplyndring som ledsaget opprøret. I USA ble nesten hele bydeler rasert, og skadene beløp seg til mange milliarder kroner, men det har vært forholdsvis taust om hva slags reaksjoner misdederne er blitt møtt med. Forskjellen mellom responsen på BLM-opprøret og opptøyene og volden i England nylig, er slående, mener Furedi.
”Mediene og de dominerende elitene er ikke interessert i å forstå motivene til de britiske opprørerne. Medienes tilsvar var å demonisere, patalogisere, undertrykke og i siste omgang befri samfunnet fra ei gruppe som de betrakter som utøy, og som de mente ikke hadde noen forståelig og rettferdig grunn til opprør, skriver Furedi. Og han viser til den selvfølgeligheten at det er hovedstrømsmediene som bestemmer hvordan opprør og demonstrasjoner blir framstilt og tolket.
Og i forbindelse med det ”hvite” opprøret i England var politiets og medienes oppgave å klistre dette opprøret på rasister, fascister og høyre-ekstreme. Til forskjell fra disse medienes framstilling av saken var de ”hvite” demonstrasjonene og protestene drevet fram av lokale deltakere som var rasende og som mente at nok er nok. Ifølge rapporter var 70 prosent av deltakerne og de arresterte folk fra lokalsamfunnet der demonstrasjonene ble holdt. Det var frykten for å bli fremmede på sitt eget fødested som gjorde at mange av dem gikk ut og protesterte mot dem de mente var ansvarlig for de vanskene og problemene de er havnet i.
Påstandene i mediene om at agitatorer utenfra spilte en ledende rolle i opprøret, var gjennomført spekulative, mener Furedi. De var en viktig del av medienes forsøk på å presentere dette, for det meste uorganiserte opprøret, som resultat av et velorganisert og samordnet prosjekt. Påstanden om at opprøret var orkestrert av English Defense League og andre ytre-høyre grupper og individer, er, ifølge Furedi, en konspiratorisk tankegang. ”Denne tankegangen undervurderte den styrken og det spontane raseriet som skapte den dynamikken som førte til småskala og lokale opprør i de to-tre dagene etter knivdrapene i Southport”, skriver Furedi på sin blogg, der han har flere detaljer og argumenter som støtter opp om hans utlegning av det ”hvite” opprøret i England.
KNEKKER POLITISK OPPOSISJON
Elitenes økonomiske politikk og deres initiering av og støtte til den enorme migrasjonen til vest-europeiske land og til USA har ført til den sterk desimering og fremmedgjøring av arbeiderklassen, særlig i land som USA, UK og Frankrike, men de samme utviklingstrekkene ses over hele Vest-Europa.
Med støtte fra mediene og disse landenes mange NGO’er har elitene tatt knekken på den politiske opposisjonen, selv om man kan se en framvekst av kritikk og opposisjon i land som Frankrike og Tyskland, og protester som De gule Vestene i Frankrike og det spontane, ”hvite” opprøret i UK i sommer, med røtter og utgangspunkt i den ”hvite” arbeiderklassen.
Vestlige samfunn, der ”hvit” kritikk av den etablerte politikken blir avlegitimert og undertrykket ved å definere kritikk som regresjon, fascisme, rasisme og fremmedfiendtlighet, blir stadig mer preget av totalitære trekk. De vestlige demokratienes stygge, totalitære ansikt forsterkes ved hjelp av en storstilt indoktrinering gjennom det politiske systemet, utdanningssystemet, gjennom mediene og NGO’enes stadig utpumping av politisk korrekt ideologi.
I dette fastfrosne ideologiske landskapet framstår kritikk og hendelser som det ”hvite” opprøret i England som en slags sluttspasme før all kritikk og opposisjon er kverket. Den ”hvite” arbeiderklassen er den eneste opposisjonen med noen tallmessig betydning mot den politisk korrekte middelklassehysteriet som herjer den vestlige verden.
Den tradisjonelle arbeiderklassen er på full fart ut av historien, og det gir ikke noe særlig håp om at kritikk kan vinne fram mot samfunns-elitene som bruker moralisme som politisk veiviser. Den vestlige verden er blitt en verden der moralismen har erstattet fakta, økonomiske, sosiale og kulturelle fakta, som politisk styringsinstrumenter. Og det kan neppe føre til andre steder enn mot stupet.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Labour ber bibliotekarer holde seg unna «rasistiske bygninger»