Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Årets mest omtalte låt Now And Then var opprinnelig ingen Beatles-låt. Det var en John Lennon-låt preservert på en kassett med demolåter fra perioden 1977-79. Altså er låta skrevet nesten et tiår etter The Beatles ble oppløst.

Den aller siste «The Beatles»-singlen er et lappeteppe av diverse lydopptak fra slutten av 70-tallet, via midten av 90-tallet til 2023.Resultatet framstår ikke desto mindre som en sømløs helhet. Now And Thener blitt en smakfull og stilsikker pop-ballade med et flytende psykedelisk uttrykk, noe som var et varemerke for The Betales mot slutten av 60-tallet.

Tidsreisen

Now And Then har The Beatles’ umiskjennelige avtrykk i bass, trommer, piano, orkestrering og koring. Her er gammelt og nytt like trygt. Alt er på plass: Paul McCartneys distinkte og melodiøse basslinjer ble lagt til i 2023. Ringo Starrs spretne trommebeat ligger også på helt nye spor. John Lennons opprinnelige piano er erstattet og spilt av Paul. Mens George Harrisons stødige kassegitar og slide-solo er hentet fra studiosessions i 1995.

Dette året møttes Paul, George og Ringo for å ferdigstille en The Beatles-albumtrilogi med tidligere ikke-utgitte låtversjoner. Samtidig ble det laget en supplerende TV-spesial. To andre Lennon-utkast fra verdens mest berømte demotape ble i den anledning utgitt som «nye» Beatles-låter: Free As A Bird (1995) og Real Love (1996).

Produsenten den gangen var Jeff Lynne (ELO). Til ferdigstillingen av Now And Then hyret Paul McCartney inn Giles Martin, sønnen til legendariske Beatles-produsent George Martin. Martin junior samplet Martin seniors originale korarrangement fra klassikerne Here, There And Everywhere, Elanor Rigby og Because, og mikset deler av disse i låta. Orkestreringen har Paul McCartney skrevet sammen med Giles Martin og komponist Ben Foster.

Låtkonstruksjon

På originalkassetten hører vi kun et lite definert, nesten grøtet piano og Lennons noe klarere vokal; mikrofonen må ha stått ganske nærme ansiktet. Det finnes ingen andre instrumentpålegg eller ideer til låtproduksjon. I låtbyggerfaget er det vanlig å sette sammen en sang av intro, vers, refr, bridge (brekk/stikk), solo og outro. John Lennons demo er flat og udynamisk. Låta verken «bygger» eller gir noen hint om dramaturgi.

Alt dette er Paul McCartneys bidrag, videreutviklet fra ovennevnte 95-sessions med Jeff Lynne, hvor George og Ringo trolig også har bidratt. Derimot finner vi en halvhjertet bridge på Lennons original, som helt er utelatt i 2023-versjonen. Alt i alt har den endelige komposisjonen gjort en lang tidsreise både idémessig, konstruksjonsmessig og produksjonsteknisk.

AI

Spekulasjonene har gått høyt og lavt etter at Paul ga et intervju til BBC Radio 4. i juni i år, hvor han avslørte at The Beatles aller siste låt var under innspilling – eller snarere under rekonstruksjon. Straks AI (kunstig intelligens) ble nevnt som et verktøy for å kvalitetssikre Lennons stemme, var hysteriet et faktum. Var det AI-roboten som hadde «lært seg» Lennons stemme ved å knekke kodene for stemmegjenkjenning, frekvenser, lydbølger, pitch osv.? Blir vi velvillig lurt å tro at vi virkelig hører John Lennons stemme?

Både Paul og Ringo måtte ut på sosiale medier med oppklaringer og beroligelser: Nei, det er Johns autentiske stemme vi hører! AI ble kun brukt for å gjenkjenne Johns vokal slik at stemmen kunne utskilles og jobbes videre med separat fra det skramlete pianoet og eventuell knirking i sustainpedalen eller pianokrakken og romstøy for øvrig – som f.eks. Yoko Ono som setter fra seg tekoppen eller (gud forby) remjer med. Etter Lennons stemme var fristilt ved hjelp av AI, kunne det virkelige manipuleringsarbeidet begynne. Filen ble retracket til et eget lydspor, og deretter pitchkorrigert.

Pitch-korrigering – ok

Hvilket vil si stemt eller tunet der vokalen var «sur». Hvor mye, er vanskelig å si. Men potensielt betyr det at hver eneste tone kan analyseres gjennom et software-program, og snappes til ønsket frekvens, dvs på alle de stedene i sangen hvor Lennons opprinnelige vokal traff ørlite over eller ørlite under. Så å si alle produksjoner i vår samtid utsettes for pitchkorrigering, selv der hvor vokalistene er så begavet at finstemming i ettertid burde være helt unødvendig. Derfor kan pitchkorrekthet også virke ødeleggende for dyktige vokalkunstnere med unike stemmer, da mye av det personlige uttrykket, spenningen og dramaet ligger i det glidende rommet mellom idealtonene.

Noen ganger treffer man litt for høyt eller litt for lavt, ofte uten at det kan registreres med det blotte øret, men manipuleringskåte produsenter avslører det i displayet og strammer opp inntil det overdreven perfeksjon. Et eksempel på unødvendig bruk av pitchkorrigering er Mick Jaggers vokal på det siste Rolling Stones-albumet «Hackney Diamonds» (2023). Både Jagger og Lennon er særpregede vokalister som bør pitchkorrigeres svært forsiktig, kanskje ikke i det hele tatt.

Autotune – ikke så ok

Pitchkorrigering må ikke forveksles ned autotune, som er et annet type sofware–tuning hvis egenskap er konstant justering i sanntid, typisk i en livframførelse, slik at vokalen høres helt ren ut. Autotune jobber med nanosekunders forsinkelse som knapt er hørbar. Derfor er autotune hyppig i bruk som en lat og lett forsikring og brukes av alt for mange artister på altfor mange konserter. Det betyr at du eksempelvis aldri har hørt Taylor Swifts autentiske stemme live, men en digital «spilt» konstruksjon destillert gjennom et «transendent» keyboard. Også kalt fake. Mange artister overdriver sågar autotune-effekten bevisst for å oppnå en metallisk synthesizer-aktig lyd på vokalen. Også kalt stygt.

Now And Then har vært igjennom det meste: Pitchkorreksjon, prosessering, komprimering, EQ-ing, digital klanging, dubbing, editering av ujevn timing, analog simulering og ikke minst ekstra støttevokal av McCartney, og selvsagt den klassiske lennonske slap echo. Og da hjelper det selvsagt om lytteren enten ikke forstår seg på, eller bryr seg om, hvilke uendelige muligheter et moderne studio har til rådighet for lyddesign; eller at lytteren aksepterer de digitale premissene for en 2023-produksjon med The Beatles.

Now And Then-eksperimentet demonstrerer derfor også noe svært gledelig ­– ut over å være en vakker låt. Nemlig at selv om lyden i utgangspunktet skulle være kritisk dårlig (hentet fra demoer eller gamle studioopptak) så kan et digitalt rensing i et ikke nødvendigvis veldig dyrt, men oppdatert studio med en kyndig produsent, trylle fram gull av gråstein.

Fucking rubbish, sa George, hva ville John ha sagt?

Når John Lennons Now And Then først skulle utgis i 2023, og produsent og utgiver var den gamle bandkameraten Paul McCartney, var dette den eneste riktige måten å gjøre det på. Slik lyder «The Beatles» anno 2023. Men var det riktig å gjøre det? Nødvendig var det i hvert fall ikke! Men hva ville Lennons ha sagt? Vi vet i hvert fall hva George mente. I 1995, da de tre gjenlevende jobbet med låta, stemplet han låta som «fucking rubbish». Det var årsaken til at Now And Then ble liggende i arkivet til nå, innrømmer Paul i ettertid.Han er imidlertid overbevist om at Lennon ville ha vært begeistret for utgivelsen.

Men det spørs. Da sistnevnte i 1972, to år etter Beatles-bruddet, innannonserte Come Together på en konsert i Madison Square Garden (NYC), la Lennon til: – We’ll go back in the past … just once! Deretter rispet han pekefingeren horisontalt over halsen og dro i gang låta. John Lennon var hardnakket ferdig med The Beatles, og særlig med Paul McCartney. Holdningen var uforandret helt fram til den skjebnetunge desemberdagen i 1980 da den sinnsforvirrede Mark David Chapman tømte hele revolvermagasinet i brystet på rockelegenden utenfor hans hjem i Dakota-bygningen på Manhattan.

Lennon ble bare 40 år, men hadde rukket å levere verden hundrevis av pop- og rock-klassikere, både som en av The Fab Four og som soloartist sine siste ti år. Om han hadde fått 40 år til under solen, hvem vet, kanskje hadde nostalgien innhentet den sardoniske Lennon også.

Gimme Some Truth

Post 60- og 70-tallets hippiesvermeri har mange kritikere harselert over John Lennons naive og søtladne ballade Imagine. Men Lennon var mer kjent for sitt opprørske uttrykk, som i Woman Is The Nigger Of The World, God, Instant Karma! (We All Shine On) og ikke minst I Found Out; og ikke mindre enn minst den sinte, kompromissløse rockeren Gimme Some Truth.

Dette er kanskje Lennon på sitt råeste og mest tidløse. Gimme Some Truth er ennå i dag som balsa for sjel og ører for en hver som er lei av hyklerske formyndere, pretensiøse kjendiser, løgnaktige politikere, bullshit og woke. For der The Beatles aldri maktet å være samfunnsmessig relevante, verken i politisk, moralsk eller filosofisk forstand (og godt var det), kunne John Lennon i 70-årene fylle denne rollen til gangs. Ingen glemmer statements som Happy Xmas (War Is Over) og Give Peace A Chance; eller deltakelsen i protestmarsjer mot Vietnam-krigen og mediestunt som Bed-in For Peace.

Her er den svært påkostede offisielle musikkvideoen til Now And Then. https://www.youtube.com/watch?v=Opxhh9Oh3rg Nostalgi hele veien fra klippebordet til banken. Studioinnspillingen gikk garantert ikke slik for seg.

Her er John Lennons Gimme Some Truth fra Imagine-albumet 1971:

Her er teksten på Gimme Some Truth, som nærmest framstår som en sinna kronikk:

Gimme Some Truth
(John Lennon)

I’m sick and tired of hearing things
From uptight, short-sighted, narrow-minded hypocritics
All I want is the truth
Just gimme some truth

I’ve had enough of reading things
By neurotic, psychotic, pig-headed politicians
All I want is the truth
Just gimme some truth

No short-haired, yellow-bellied, son of tricky dicky
Is gonna mother hubbard soft soap me
With just a pocketful of hope
Money for dope
Money for rope

(Solo: George Harrison)

No short-haired, yellow-bellied, son of tricky dicky
Is gonna mother hubbard soft soap me
With just a pocketful of soap
Money for dope
Money for rope

I’m sick to death of seeing things
From tight-lipped, condescending, mamas little chauvinists
All I want is the truth
Just gimme some truth now

I’ve had enough of watching scenes
Of schizophrenic, ego-centric, paranoiac, prima-donnas
All I want is the truth now
Just gimme some truth

No short-haired, yellow-bellied, son of tricky dicky
Is gonna mother hubbard soft soap me
With just a pocketful of soap
Its money for dope
Money for rope

Ah, I’m sick to death of hearing things
From uptight, short-sighted, narrow-minded hypocrites
All I want is the truth now
Just gimme some truth now

Ive had enough of reading things
By neurotic, psychotic, pig-headed politicians
All I want is the truth now
Just gimme some truth now

All I want is the truth now
Just gimme some truth now
All I want is the truth
Just gimme some truth
All I want is the truth
Just gimme some truth