Hva nå, Syria?

Avatar photo
Helge Lurås
Ansvarlig redaktør
Publisert 9. desember 2024 | 16:02

Dette er en kommentar.

Assad-familiens 54 år med brutalt styre i Syria er over. Regimet kollapset som et korthus. Denne gangen med helt andre allierte (Iran og Russland), men det hele minner litt om Ghani-styrets fall i Afghanistan i 2021.

Når de som har støttet og hjulpet et regime mister troen, kan det gå fort. Man begynner å posisjonere seg for etterspillet. Hvorfor ofre livet, og gjøre seg mer synlig enn nødvendig for represaliene som med nødvendighet følger fallet til et brutalt og hatet regime?

Opprørerne gjorde raske fremskritt i begynnelsen og til slutt trengte de ikke lenger å angripe.

I Financial Times skriver de nå at Iran mistet troen på Assad allerede for en stund siden, og i et møte forrige uke i Damaskus ga de presidenten beskjed om at de ikke har mer styrker å sende. Snarere trakk de ut al-Quds rådgivere og deres familier. Heller ikke Russland hadde vilje eller evne til å øke sin støtte.

Dette er signaler som i seg selv er med å forsere et regimets fall.

Assad har nå fått asyl i Moskva.

Abu Mohammad al-Jolani og hans Hayat Tahrir al-Sham (HTS), som i sin tid sprang ut fra Nusra-fronten som hadde sverget troskap til al-Qaida er nå den mange ser til. Han er fremst blant en lang rekke mer anonyme krigsherrer som har bidratt til regimets fall.

USA har bombet en rekke leire og mål i Syria de siste dagene for å svekke en av de mange gruppene som nå posisjonerer seg for å fylle maktvakuumet etter Assads-regime.

Samtidig har Jolani latt Assads statsminister Mohammad Ghazi Al-Jalali midlertidig sitte i sin posisjon og med det gjort et forsøk på institusjonell kontinuitet. Trolig er det en smart lærdom fra anarkiet og borgerkrigen som fulgte Saddam Husseins regimekollaps etter USAs invasjon i 2003.

Det meldes det nå videre om kamper mellom de tyrkisk-støttede såkalte «Syrian National Army» (SNA) som de har stablet på beina i nord mot ansamlingen av USA-støttede kurdiske styrker i Syrian Democratic Forces (SDP).

Iran prøver nå å redde ansikt ved å spre rykter om at de hadde mistet troen på Assad allerede for et år siden og at han var «forræderisk». De mener han, eller hans folk, har gitt informasjon til Irans fiender som har gjort Israels angrep på iranske mål i Syria mulig.

Og videre at Assad gjennom sine forsøk på å søke støtte hos sunnimuslimske arabiske land, især De forente arabiske nasjoner (UAE), helt siden Hamas terrorangrep i oktober 2023 var i ferd med å forråde Iran.

Noe av dette kan nok stemme, men det er nok også et forsøk fra Iran på å manøvrere seg inn i samtaler med det som måtte være av nye maktstrukturer i Syria. De trenger en kanal i landet for å forbinde sine allierte i Irak og Libanon.

Israel har videre ekspandert sin miliære tilstedeværelse på Golan-høydene for å komme maktvakuumet i forkjøpet og hindre islamister i å ta kontroll tett opp mot israelskokkuperte områder der de også har sine hensyn å ta i forhold til (beskyttelse av) den drusiske minoriteten i Syria som de har et pragmatisk forhold til. Det er også drusere i Israel.

Tyrkia ser inntil videre ut som en geopolitisk vinner i spillet. HTS var deres (og Qatars) stedfortredere. Det er Iran og Russland som er taperne.

Men situasjonen er uoversiktlig. Det vil virkelig være en bragd fra Jolani om han klarer å unngå en kollaps av lov og orden og en institusjonell viderføring. Syria er et lappeteppe av etniske grupper, stammer og klaner. Det er mange overgrep som har skjedd både nylig og langt tilbake. Mange vil ha ønske om hevn.

Og det er en rekke utenlandske makter med mulighet og interesse i å støtte sine stedfortredere. Å få såvel eksterne som interne aktører til å samles om en enighet for å stabilisere Syria, blir langt fra noen enkel oppgave.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

mest lest