Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den 9. januar skiftet Frankrike statsminister – fra Elisabeth Borne til Gabriel Attal.

Med fravær av et flertall i både Nasjonalforsamlingen og Senatet (som til sammen utgjør Parlamentet), med autoritære tendenser og en del upopulære reformer og tiltak (som pensjonsreformen vedtatt våren 2023), har Borne i likhet med sin sjef Emmanuel Macron virket i stor motvind, helt siden hun tok over i mai 2022. I senere tid skal det visstnok også ha oppstått samarbeidsproblemer mellom Borne og Macron.

Skiftet av statsminister og snart av flere statsråder reflekterer krisen i fransk politikk og i de franske politiske institusjoner. Macron befinner seg strukturelt i vansker. Mange anser at den mest naturlige demokratiske handling burde være å la folket tale, enten ved at den skadeskutte presidenten selv trekker seg fra sitt embete, eller ved å lyse ut nyvalg på Nasjonalforsamlingen. Men Macron personlig har lite å tjene på å spørre sitt folk. Partiet og støttepartiene til Macron ville sannsynligvis ha gjort det meget dårlig i et parlamentsvalg, og den monarkiske presidenten vil etter alt å dømme klamre seg til Elysée-palasset så lenge han kan. Derfor anser de fleste observatører at nye demokratiske valg neppe settes på dagsorden med det første.

Å skaffe seg nye ministre, herunder en ny statsminister, er derimot langt enklere. Macron satser på at utskiftningen for en stund skal roe ned og skape dynamikk. Med full klaff vil dette kanskje gi god vind i seilene for Macron og hans støttespillere. Det er dessuten tid for å forberede valget til Europaparlamentet i juni, og Macron håper at den unge, sterkt mediaprofilerte og veltalende Attal kan sørge for et solid valgresultat, eller i det minst forhindre et ydmykende valgutfall.

Hvem er så Gabriel Attal? Han er 34 år, utdannet statsviter og halvstudert jurist. Han har drevet med politisk virksomhet hele sitt voksne liv. Således har han per i dag en betydelig tyngre politisk bakgrunn enn hva Macron hadde, den gangen den nokså uerfarne politikeren Macron som 39-åring ble valgt til fransk president. Men dette sier mer om Macrons tyngde enn om Attals tyngde. Det ville nemlig være forhastet å trekke den slutning at Attal er en meget dreven politiker, om en sammenliknet med de virkelige tungvekterne i fransk politikk (hvorav enkelte sjelden slipper til i statens og oligarkenes mediekanaler).

Attal har vært folkevalgt på ulike nivå. Opprinnelig var han medlem av Sosialistpartiet, men da dette kollapset under president Franҫois Hollande, var Attal en av mange som skiftet beite og fulgte med til det populistiske sentrum, som Macron etablerte. I Macron-regimet har Attal først vært statssekretær, så regjeringens talsperson, minister for offentlige budsjetter (som en underminister av finansministeren), og fra juli 2023 utdanningsminister.

Som talsmann for macronistpartiet og regjeringen ble Attal raskt et kjent fjes i media. Han framsto som «sin mesters stemme», altså svært lojal overfor Macron, også i den tvilsomme Benalla-affæren, der Macrons nære medarbeider Benalla blant annet kledde seg ut som en fra sikkerhetsstyrken og slo løs på en gruppe demonstranter. Attal viste seg også som en markant covidist, dvs. en tilhenger av å bruke koronapandemien for alt hva den var verdt, for å skremme folk og tvinge dem til å ta vaksine, godta frihetsberøvelse, ulike restriksjoner osv.

I dag synes Gabriel Attal å være en ganske populær politiker i befolkningen, om man skal tro opinionsmålingene. Jeg vil mene at denne populariteten dels bygger på substans, og dels er skapt av de dominerende mediekanalene (altså av oligarkene). Når det gjelder substans, har Attal vist seg å være mer handlekraftig enn Macron og mange andre macronister. Macron er beryktet for å si en ting og til slutt gjøre noe helt annet, eller ikke å gjøre noe i det hele tatt. Attal derimot skal visstnok være en som handler på måten som han sier at han skal handle. Og Attal gjør sine saker raskere enn sin sjef, uten å nøle og uten å bruke uendelig mye tid på å bestemme seg, hvilket sies å karakterisere Macron.

Attal har særlig vunnet popularitet i den korte perioden som han har vært utdanningsminister. Han forsøker å ta grep for å styrke faglighet og orden i det franske skoleverket. Og i motsetning til sine nærmeste forgjengere i utdanningsdepartementet, har Attal vært opptatt av å opprettholde «laisitet» (laïcité), det franske såkalte republikanske prinsippet om at religion ikke har en plass i offentlige institusjoner og anliggender. I skoleverket innebærer dette at på skolens område skal ingen elever eller ansatte utsettes for andres religionsutøvelse, heller ikke når religionen utøves «passivt» i form av å bære religiøse klær og symboler.

For å oppnå sin popularitet, har det hjulpet Attal å ha store talegaver og å være flink til å bygge kommunikasjonsstrategier. For en del velgere med macronistiske tendenser, som over flere år har måttet registrere Macrons kuriøse atferd og politiske nederlag, synes antakelig Attal å tenne et nytt håp. Kanskje er dette personen som vil kunne få orden i rekkene og lede macronistpartiet og dets støttepartier til nye valgseire. Her spiller også oligarkenes mediestrategier inn; det er sannsynlig at Attal er en person som nå løftes fram, med henblikk på presidentvalget i 2027, der Macron ikke stiller, siden han ikke kan sitte sammenhengende i flere enn to perioder.

I 2023 begynte Attal å bli presentert som ett av alternativene, når man skulle lage spørreundersøkelser om politikernes popularitet mv. For min del syntes jeg, ut ifra kriterier som kompetanse og politisk tyngde, at det var påfallende at en nokså ordinær politiker som Attal plutselig ble presentert som en av hovedpersonene og en framtidig storpolitiker. Enkelte andre langt tyngre politikere (så langt jeg kan bedømme) kommer aldri eller sjelden med på slike popularitetslister. Men dominerende franske medieaktører er kjent for å forsøke å skape politiske helter i folkeopinionen, slik som de gjorde da Macron vant fram. En skal derfor ikke se bort ifra at Attal nå er den – eller iallfall en av dem – som oligarkene søker å bygge opp som en framtidig presidentkandidat.

Det skal understrekes at Attal er langt mindre populær i politikerstanden enn i den medieutsatte og sårbare folkeopinionen. For politikere på høyresiden og venstresiden i Frankrike, og også for en rekke analytikere, er Attal en sentral brikke i Macron-regimet og en medansvarlig for politikken ført i senere år. De betrakter Attal mest som et talerør for Macron, en slags «telegrafist». Det forventes at den autoritære Macron vil ha full styring og selv ta de viktige beslutningene, slik han har for vane å gjøre. Det er vanskelig å motsi en slik forventning; men dersom Attal skulle klare å få full klaff som statsminister, over tid framstå som mye mer populær enn Macron, og komme i posisjon til å bli macronistenes presidentkandidat i 2027, ville jeg ikke utelukke at Attal kan ta over mer av den reelle styringen mot slutten av Macrons presidentperiode.

Tross en grunnleggende negativitet til statsministerutnevnelsen har opposisjonspolitikere understreket at de ikke har stort å utsette på Gabriel Attal som person. Fra den venstreradikale Eric Coquerel, leder av finanskomiteen i Nasjonalforsamlingen (verv som i henhold til tradisjonen går til det største opposisjonspartiet), får Attal et positivt skussmål for ryddig opptreden, i sin periode som budsjettminister.

Attal er ikke spesielt populær i macronistenes egne rekker. I hvert fall synes utnevnelsen av Attal som statsminister å ha vært ganske kontroversiell også internt. Det er minst tre grunner til det. For det første oppfattes Attal av mange å være for ung og med for liten tung politisk erfaring, i en statsministerstilling som anses å være mer krevende enn presidentembetet, især når det ikke fins et parlamentarisk flertall. For det andre har Attal som minister ikke virket i samme stilling over lengre tid, og han har derfor få resultater å vise til, av typen større reformer eller gjennomføring av omfattende politiske strategier. For det tredje er det flere tyngre macronistiske politikere som nå oppfatter Attal som en farlig konkurrent, med hensyn på presidentvalget i 2027 og makten innad i og mellom de tre partiene som utgjør Macrons base i Parlamentet.

Et artig poeng til slutt: Gabriel Attal var i sin ungdom klassekamerat med Juan Branco, advokat og en framtredende intellektuell, og kanskje den fremste dissidenten i Frankrike i dag. Branco var en «aspirant» til oligarkiet, men hoppet raskt av, og han er blant dem som med størst grundighet har avdekket for offentligheten mekanismene for oligarkenes og «elitenes» styring i Frankrike. Branco plages stadig av myndigheter og rettsvesen. Tiden vil vise hvordan det går med ham, mens klassekameraten Attal styrer fra mektig posisjon. Ifølge Branco er Attal en «talentløs fyr», som i likhet med Macron ikke er opptatt av landets og folkets beste. Vi får se!