Dette er et eksternt innlegg og ble først publisert på Jarle Aabøs Facebook-side.

Ingenting er mer morsomt og viktig, enn å ta norsk presse med buksene langt nedenfor knærne. Den fjerde statsmakt trenger nemlig litt juling av og til. Ikke sant?

«Dette er helt uhørt.»

Det er Norges fremste ekspert på presseetikk som snakker. Hva som har sjokkert han helt innerst i sjelen skal du få vite alt om når du har lest denne bloggen til bunns. Men før det er det tvingende nødvendig for å forstå alvoret i det uhørte, å bre ut det store bakteppet. Så her et lynkurs:

La oss starte med tre bokstaver. PFU. Pressens Faglige Utvalg.

Dette er en domstol bestående av redaktører, journalister og det pressen kaller «vanlige folk».

Domstolens faste medlemmer består av syv personer. I dag heter de:

• Anne Weider Aasen, NRK, leder
• Ellen Ophaug, Fredriksstad Blad, nestleder
• Eivind Ljøstad, Fædrelandsvennen
• Ådne Lunde, Bergens Tidende
• Ingrid Rosendorf Joys, Caritas
• Øyvind Kvalnes, Institutt for ledelse og organisasjon, BI
• Ylva Lindberg, Norfund

Et artig poeng kan være at disse syv er utstyrt med særdeles mange «støttekontakter» i tilfelle sykdom eller andre ting som forhindrer de syv i å ta på seg «de sorte kappene».

Her er Domstolens vara-representanter:

For redaktørene:

• Frode Hansen, Dagbladet
• Tove Lie, Khrono
• Ole Kristian Bjellaanes, NTB
• For journalistene:
• Eirin Larsen, Dagens Næringsliv
• Nina Hernæs, Sykepleien
• Kjetil H. Dale, TV 2

For allmennheten (vanlige folk):

• Jonas Stein, UiT, Norges arktiske universitet
• Asle Toje, selvstendig næringsdrivende
• Hawa Muuse, Røde Kors
• Kjersti Thorbjørnsrud, Institutt for samfunnsforskning

Hvorfor ramser jeg opp Domstolens alle 17?

Fordi, disse personer har mye makt, og deres oppdrag er å sørge for at pressen oppfører seg ordentlig og etisk korrekt når den utøver sin enda større makt.

Domstolen dømmer ikke ved å lene seg mot Norges Lover. Her er det Vær Varsom-plakaten (VVP) som gjelder.

Dette er en omfattende, men lettforståelig samling av hvilke regler pressen skal følge for å forhindre at den havner på de villeste veier. Og ikke minst utsette folk for overgrep.

Hvis du eller jeg føler oss overkjørt av norsk presse kan vi skrive en klage til Domstolen, som diskuterer klagen opp mot VVPs bestemmelser og feller så sin dom. Denne dommen plikter den dømte avis å publisere i egne spalter.

Hvis du har hengt med så langt så skal jeg nå dra bakteppet bort og komme til det uhørte. Ikke bare uhørte, men svært så pinlige, morsomme og alvorlige.

Altså, når to redaktører driter seg ut.

I VVP står det så innlysende og krystallklart at pressen skal sørge for at vi i Norge kan leve under «den frie samfunnsdebatt». Åpenbart er dette en av grunnpilarene i vårt demokrati.

Altså, at jeg kan skrive denne bloggen uten å bli kastet i fengsel, eller på annet vis føle meg forhindret fra å i det hele tatt kunne skrive den.

Fagbladet Journalisten avslørte nylig, uten selv å skjønne at det var en avsløring, at den frie samfunnsdebatt ikke skal gjelde for PFU. Altså, sterke krefter i pressen ønsker å tause og kneble alle som vil fremme kritikk mot Domstolens avgjørelser.

Er det mulig?

Ja, bare hør hva Redaktør i Nordlys og nestleder i Norsk Redaktørforening, Helge Nitteberg, klarer å si til Journalisten:

– Jeg mener det bør sitte langt inne å ytre kritikk mot PFU rett etter selv å ha blitt felt, og det er ytterst viktig at det er prinsipielt, og det må være noe mer enn den enkelte fellelse, og han fortsetter:

– Bruker vi muligheten til å polemisere om PFU-avgjørelser for ofte, risikerer vi å undergrave oss selv.

Og Norges mektigste redaktør i VG, Gard Steiro, følger opp med et rungende angrep på den frie samfunnsdebatten:

Han sier til Journalisten at legitimiteten til PFU er hele pressens ansvar, og dersom det klages på alle uttalelser kan det nettopp svekket tilliten.

– Jeg syns man bør være varsom med å kritisere PFU. Og så er jeg enig med Helge Nitteberg om at hvis man er veldig uenig, så kan det være lurt å ta en time out, man bør vente kanskje vente litt med å komme med uttalelser etter fellelser man er rykende uenig i, og fortsetter:

– Vi får jo ofte spørsmål om PFU i det hele tatt er noe vi forholder oss til, om vi bryr oss og om fellelser betyr noe. Det er viktig at vi ikke bidrar til å bryte ned publikums tillit til selvdømmeordningen i Norge, som er så ekstremt viktig.

Den avisen som har vist et langvarig og sunt engasjement mot egne fellelser i PFU er den legendariske redaktør Trygve Hegnar og hans nøkkelmedarbeider Steinar Grini.

De to har utallige ganger tatt bladet fra munnen når de har ment at Domstolen har vært på ville veier. Som regel har deres kritikk blitt enten latterliggjort eller bagatellisert. Må man jo ikke ødelegge omdømmet til PFU, må man vel?

Nylig skrev Gunnar Stavrum en blogg som nettopp het «PFU er på ville veier» etter at hans Nettavisen ble dømt. Også Europower, DrammenLive24, Mitt Kongsvinger og Sagat har brukt kritikk-pisken mot Domstolen på egne vegne.

Hvordan skal man så forstå hvor ille dette egentlig er?

En av Norges fremste eksperter på presse og etikk heter Gunnar Bodahl-Johansen. Han hadde den viktige stillingen «sekretær for PFU» fra 1986 til 1994 og bygde i realiteten opp PFUs saksbehandling. Han var også i mange år fagansvarlig for presseetikk hos Institutt for Journalistikk.

Her er Bodahl-Johansens vurdering:

– I min tid som PFU-sekretær var jeg klar på en ting: PFU redigerer ikke norske aviser. Det gjør den ansvarlige redaktøren. PFUs oppgave er å vurdere klager og tolke Vær Varsom-plakaten. Norske redaktører har en soleklar rett til å være uenig i avgjørelsene og kritisere dem. Det er et viktig korrektiv til PFU. PFU skal ikke etablere en ny presseetisk praksis. Hvis PFU er på kollisjonskurs med norsk presse, er det PFU som har et problem.

– Vi må og vi er helt nødt til å akseptere at norske redaktører er uenig med PFU. Pressen står i første rekke for å forsvare kritikken mot alle samfunnsinstitusjoner, fordi kritikk gjør samfunnsinstitusjonene bedre. Det er formålet med pressens samfunnsrolle. Så skulle pressen selv ikke bare avvise, men nekte selvkritikk:

– I mine øyne er det helt uhørt!

Oppsummert fra min side:

Å mene at kjennelser fra PFU ikke skal kritiseres er like dumt som å mene at vedtak fattet av storting eller regjeringen ikke skal omtales av omdømmehensyn. Da blir det ikke mye å skrive om for Nitteberg og Steiro.