Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger.

Seattle 3. April 1994.

En mann i jaktlue og solbriller går målløst rundt i det kjølige været i Olympia området utenfor Seattle.  Det var over en måned siden Nirvana spilte det som ville bli sin siste konsert i München. En konsert halvveis inn i Europa- turneen som til manges overraskelse ble avbrutt. Spekulasjonene i mediene sparte ikke på kruttet.

Kurt Cobains kone, Courtney Love, så vel som ektemannen stod i en sterk mediestorm rundt ryktene om deres bruk av heroin. De hadde nylig fått tilbake spedbarnet sitt etter en 7 måneder lang rettsprosess om foreldrerett, som følge av en rekke tabloid-artikler om ekteparet. Siden konserten i München hadde Kurt isolert seg både fra media, så vel som fra sine bandkamerater.

Det mediene ikke visste var at Cobain dagen før hadde rømmet fra et rehabiliteringssenter i California. Mannen med Solbrillene var Kurt Cobain, og det var siste gangen noen så han i live. Dagen etter ble Kurt funnet, dekket i sitt eget blod. Ved siden av han lå det en hagle.

Kurt ble bare 27 år gammel, men musikken hans vil leve evig. Allerede var han et ikon som på bare 5 år hadde bygd opp bandet Nirvana, som gjenstår som en av musikkhistoriens viktigste og mest innflytelsesrike band. Kurt var en vaskeekte kunstner, som gjennom sin musikk utrykket sin smerte og misnøye med samfunnet. Musikken var lett å relatere til, til tross for sin nokså uortodokse, eksperimentelle sound.

Kunstnerens paradoks

En ekte kunstner måler sin suksess gjennom sine verker, framfor popularitet. Om kunstneren selv tar avstand fra det kommersielle aspektet, og utrykker misnøye mot det etablerte; er kommersiell suksess og mainstream popularitet da en seier eller et tap for kunstneren? Dette er kunstnerens paradoks, og noe som i høy grad beskriver Kurt Cobain sin rolle som musikalsk ikon. På den ene siden nådde musikken hans millioner av fans, samt påvirket haugevis av kommende musikere. Samtidig var denne suksessen noe også det etablerte pengemaskineriet; musikkindustrien tjente gode penger på.

Selv om Kurt på ingen måte var sky i sin kritikk mot eksempelvis MTVT var det fremdeles også til fortjeneste for MTV. I likhet med Banksy, som gjorde kunsten sin «u-selgbar», var fremdeles det destruerte verket hans, eller en bygning han malte på noe som tjener kommersielt på hans kunst. For slike som Kurt og Banksy er kunstnerens paradoks både en felle og en forbannelse. De vil aldri kunne rømme fra det. Samtidig ble Kurt veldig fort berømt, en kjendistilværelse han aldri fullt ble komfortabel i.

Et enigma av en personlighet

Å danne et helhetlig bilde av hvordan Kurt Cobain var som person, er ingen enkel oppgave, selv for de som kjente han godt. På den ene siden var han sensitiv og innadvendt. Samtidig var han en født musiker som regjerte på scenen. Han brydde seg ikke om mainstream media popularitet. Samtidig viser journalene hans at han hadde kalkulerte og innøvde svar på en lang rekke av potensielle intervju-spørsmål. Han brydde seg lite om suksess, men var en determinert musiker som visste hvordan han skulle markedsføre seg som musiker.

Kurts misnøye for det etablerte og korrupte er noe som står sterkt i hans minne. Han var fra ung alder på lag med de diskriminerte og ekskluderte. I motsetning til mange i hans industri, var Kurt en vaskeekte feminist, og vennegjengen hans gjennom oppveksten bestod av kunstnere, feminister og homofile. Kurts sentiment for det mainstream etablerte er mest klart illustrert gjennom Nirvanas desidert mest kjente låt. «Smells like teen spirit». En sang som i utgangspunktet var en slags praktisk spøk for å vise at de kunne lage «den ultimate rock låten». En låt de svært sjeldent spilte på konserter, og om de gjorde det, spilte og sang de den feil med vilje. Kurt var en rebell som vant hjertet til en hel generasjon. En torturert sjel som fant frelse i musikken.

En låtskriver før sin tid?

For unge lesere er det viktig å understreke at musikksmak før var mye mer individuelt før spotify og algoritmer. En vinyl kostet relativt mye, og platene en kjøpte var hovedsakelig basert på hva som så interessant ut. Med unntaket av Beatles platene fra barndommen, var Kurts musikksmak formet av billige plater og ofte lokale musikere, som introduserte han til punk-Rock scenen i Seattle. Det er bred enighet om at den første ordentlige «Nirvana sangen» var «About a girl» fra albumet «Bleach, 1989». Noe som er nevneverdig ettersom Kurt skrev denne låten etter å ha hørt gjennom alle Beatles skivene på en dag. Et band som også på sin tid utfordret musikkens normer og tradisjoner.

Hans tekster omfatter komplekse og mørke temaer, gjennom ofte enkle, men treffende setninger, selv om de lett kan «feiltolkes». Det mest treffende eksempelet er selvsagt den nokså kontroversielle låten «Rape me», som MTV og flere andre nettverk nektet å spille av. Men for alle som kjent med Kurt sitt verdenssyn, er han alltid vært en forkjemper for kvinners rettigheter, og låten blir for de fleste annsett som Nirvanas «Feminist- anthem», fra en tid der voldtekt var nokså tabubelagt, lenge før MeToo bevegelsen.

Mye av Kurt sine tekster er for øvrig ganske mørke og tunge. Ofte i sterk motsetning til de respektive melodiene. Og låtene har like mye slagkraft den dag i dag. Det er imidlertid et svært bredt spekter av tematikk i Kurt sine sanger. «Heart shaped box» er en dyster kjærlighetssang som erstatter typiske kjærlighets ikoner med det dystre og ekle. «Smells like teen spirit,» som flere vil gå lagt i å hevde er et «generational anthem» illustrerer latskapen og likegyldigheten Kurt opplevde ast hans egen generasjon var preget av. «Come as you are» som med sine mange motsigelser i teksten presenterer Kurts kompliserte forhold med media og popularitet.

Kurt Cobain, som det musikalske geniet han var, var selvsagt helt klar over tvetydigheten i mange av hans tekster. Noe han gjør narr av I  låten «In Bloom».
«Hes the one who like all our pretty songs, and he likes to sing along and he likes to wave his gun, but he knows not what it means. Knows not what it means”. Han var en En artist og tekstforfatter før sin tid, som gjorde banen klar for en rekke nye band og musikk-retninger, 30 år etter sin død

Et ikon på tvers av generasjoner

Det er ikke lett å si hvor mye dagens yngste generasjoner vet om Kurt sitt liv. Men hans død var naturligvis ikke slutten på hatt musikalske virke og innflytelse..  Sangene hans snakker tross alt om dype og ekte følelser rundt tunge temaer. Noe alle som sliter kan relatere til. Ved å høre gjennom sangtekstene hans er i seg selv en svært sterk indikasjon på at Kurt har vært i en rekke usunne forhold, og generelt følt seg som en over sensitiv outsider i samfunnet. Selv etter at han ble berømt.

For ikke å snakke om hans rekke dystre sanger i livlig takt og melodi? Er dette det som gjør Kurt til et kontra-generasjonellt ikon? Hans evne til å finne det vakre i det dystre og fæle, giftige og usunne? Ved første øyekast er musikken hans en åpen invitasjon til alle, uavhengig av mentalt utgangspunkt. Kurt åpner opp en skjønnhet i sin lidelse som mange relaterer til på tvers av generasjoner. Han mestrer tidløse emner og utrykker seg unik, som gjør det til kunst av aller høyeste sort.  Dessverre ble smerten hans mange kunne relatere til, også det som til syvende og sist drepte han. Men musikken og virke hans vil alltid leve videre.