Til tross for at verdens befolkning har økt med over 80 prosent siden 1980, har også ressursrikdommen økt betraktelig. Utvikling tilbakeviser teorier fra Malthus og hans etterfølgere, som frykter at befolkningsvekst vil føre til knapphet og krise.

En ny rapport fra tankesmien Cato Institute viser at planeten i dag er over fem ganger mer ressursrik per innbygger enn for 44 år siden.

Simon Abundance Index, som måler forholdet mellom befolkningsvekst og ressursrikdom, viser en økning på 518,4 prosent siden 1980. Samtidig har verdens befolkning vokst med 82,9 prosent – fra 4,44 milliarder til over 8,1 milliarder mennesker.

Rapporten beviser at menneskelig innovasjon gjør verden stadig mer overflodspreget – stikk i strid med gamle dommedagsprofetier.

Dramatisk fall i ressurspriser

Indexen er oppkalt etter økonomen Julian Simon, som mente at det er menneskelig kreativitet, og ikke naturens grenser, som bestemmer hvor mye ressurser vi har til rådighet.

– Atomer i seg selv har ingen økonomisk verdi. Råmaterialer blir ikke ressurser før teknologi og menneskelig oppfinnsomhet gjør dem til det, skrev han i sitt mest kjente verk, The Ultimate Resource, først utgitt i 1981 og senere utvidet i The Ultimate Resource 2 (1996).

Undersøkelsen tar utgangspunkt i 50 basisvarer, deriblant matvarer, metaller, energi og naturressurser. Gjennomsnittlig har det krevd 70,4 prosent mindre arbeidstid å skaffe disse ressursene i 2024 enn det gjorde i 1980.

Dette betyr at man i dag får over tre ganger så mye for samme arbeidsinnsats.

De mest markante endringene gjelder blant annet lam (85,2 % lavere tidspris), sukker (84,1 %), bomull (84,1 %) og svinekjøtt (81,8 %). Selv metaller som sølv og platina, ofte omtalt som «knappe ressurser», har blitt over tre ganger mer tilgjengelige per arbeidstime enn for 44 år siden.

Den eneste varen som nesten ikke har endret seg i det hele tatt er appelsiner, med en minimal økning i tidspris og i overflod (±2,9 %).

Les også: Gründere fyrer løs mot Innovasjon Norge: – Fullstendig bortkastet

Et oppgjør med dommedagsprofetene

Utviklingen står i sterk kontrast til advarslene fra 1970-tallet, da flere prominente økologer og forskere, som Paul Ehrlich og forfatterne bak Limits to Growth, spådde sultkatastrofer, ressurskollaps og overbefolkning innen få tiår.

Ehrlich skrev i sin bok The Population Bomb at hundrevis av millioner ville dø av sult i løpet av 1970- og 80-tallet, og Ehrlich hevdet til og med at England ville forsvinne som nasjon innen år 2000 på grunn av sult og ressursmangel. Han advarte om at «menneskehetens kamp for å mette seg selv er tapt».

Disse pessimistiske spådomsteoriene fikk alvorlige, dødelige politiske konsekvenser.

I kjølvannet av frykten for overbefolkning innførte flere utviklingsland strenge befolkningskontroller – særlig Kina med ettbarnspolitikken og påfølgende demografiske og sosiale konsekvenser, og i India ble millioner tvangssterilisert på 1970-tallet som del av en statlig kampanje inspirert av vestlige overbefolkningsvarsler.

Ikke bare har de Malthusianske scenariene vist seg radikalt feilslåtte, men tvert imot har verden aldri hatt mer mat og rent vann, eller tilgang på energikilder eller naturressurser.

Disse inngrepene ble i stor grad motivert av akademiske og politiske miljøer som tok dommedagsprofetiene på alvor – profetier som senere viste seg å være grunnløse. «I dag er fedme et større problem enn sult», påpeker rapporten The End of the World, Redux.

Les også: Formuesskatten: En bremsekloss som hindrer vekst og innovasjon

Ser bort fra menneskets skapende kraft

Et gjennomgående poeng i rapporten er at ressursproblemer løses gjennom innovasjon, ikke gjennom såkalt dewgrowth, eller nedvekst.

Et sentralt eksempel er landbruket. Da guano-ressursene (fugleekskrement brukt som gjødsel) begynte å tømmes på slutten av 1800-tallet, ble verdens matforsyning reddet av Haber-Bosch-prosessen, som muliggjorde syntetisk produksjon av nitrogenbasert gjødsel.

Uten denne teknologien ville dagens matproduksjon kun klare å brødfø fire milliarder mennesker, ifølge Cato Institute. I stedet har vi klart å mate over åtte milliarder, samtidig som mindre landareal brukes til jordbruk enn før.

Videre er en viktig del av rapportens metode bruken av «tidspris» i stedet for pengepris. Det vil si hvor mange minutters arbeid som kreves for å kjøpe en vare. Denne metoden unngår problemer knyttet til inflasjonsjustering og viser tydelig hvordan lønnsvekst og prisnedgang sammen gir bedre levestandard.

Tiden er en objektiv og uforanderlig måleenhet. Den kan ikke manipuleres, forfalskes eller inflateres, understreker rapportens forfattere, og viser til at det gir en langt mer presis indikasjon på økonomisk velstand over tid.

Dersom det tok én time å tjene nok til å kjøpe én kilo ris i 1980, men bare 20 minutter i dag, har ris blitt tre ganger mer “overflodspreget” i tidspris.

Les også: Norge ved en korsvei: En naturressursøkonomi på bristepunktet

Advarer mot klimareligionen

På bakgrunn av menneskelig innovasjon som faktor i økende tilgjengelige ressurser, til tross for økt befolkningsvekst og etterspørsel, advarer rapporten mot den voksende nedvekstbevegelsen i dagens klimapolitiske debatt.

Bevegelsen, som gjennom en stadig mer ideologisk preget klimapolitikk ofte setter symbolverdier over reelle resultater, har blant annet fått fotfeste i EU og FN, samt etablerte politiske partier verden over. Blant disse hevdes det at det er nødvendig å redusere økonomisk vekst for å «redde kloden».

Blant annet viser FNs klimapanel (IPCC) til nedvekst en rekke ganger i sin nyeste rapport, ofte i en positiv kontekst. Den samme tankegangen har også fått fotfeste i Norge, blant annet gjennom det omstridte prosjektet med å elektrifisere oljeplattformer med strøm fra land – et tiltak som støttes av de fleste stortingspartiene, til tross for høye kostnader og tvilsom klimaeffekt.

Selv om kritikkverdige miljøproblemer selvsagt finnes – som plast i hav og natur, og ikke minst tap av biologisk mangfold –, argumenterer rapporten for at det å stanse veksten vil gjøre det vanskeligere å utvikle og finansiere løsninger på nettopp slike utfordringer.

Doktrinen om at økonomisk vekst er farlig, og at vi derfor bør aktivt forsøke å stoppe veksten (f.eks. gjennom irrasjonell klimafanatisme), vil nødvendigvis gjøre at vi faktisk ender opp med stagnasjon og tap av potensiell teknologisk utvikling og innovasjon.

Det er en selvoppfyllende profeti, advarer forskerne bak Simon Abundance Index. Hvis vi stopper vekst, stopper vi også utviklingen av ny, bærekraftig teknologi til å forbedre levestandarden globalt. Det å hindre økonomisk vekst gjør oss dårligere rustet til å løse utfordringer – noe som bekrefter frykten, ikke fordi den var sann i utgangspunktet, men fordi man handlet som om den var det.

I motsetning til ideen om at jorden har begrensede ressurser, viser Simon Abundance Index at vi produserer mer, billigere, smartere og mer effektivt enn noen gang før. Som Julian Simon formulerte det: «Ressurser er ikke noe vi finner, men noe vi skaper.» Og så lenge menneskelig oppfinnsomhet fortsetter, vil ikke ressursene ta slutt.