Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

De som tror at klimagassutslipp fører til klimaendringer, har et problem.

Norges andel av de globale utslippene er kun 0,1 %, altså en tusendel. De fleste vet det, men ingen snakker om det. Noe annet som mange vet er at det finnes flere tusen vitenskapsfolk som er uenig med FNs Klimapanel og IPCC, og som hevder at CO2-utslipp ikke fører til klimaendringer. Det finnes ingen «klimakrise». Det er altså ikke konsensus i klimavitenskapen.

Om Norge ble utslippsfri i morgen, ville det ha null effekt på klimaet. Likevel kjøres det en massiv kampanje hos politikere og i mediene om at Norge må ha et klimamål, at vi må kutte utslipp og at vi må innføre Det Grønne Skiftet. Siden man vet at disse tiltakene ikke har noen påvirkning på klimaet, så må det ligge andre motiver bak. Det kommer dog aldri frem i det offentlige ordskiftet.

Norges begrunnelser for å kutte klimagassutslipp er kun av moralsk og symbolsk karakter. Det sies at Norge har et særskilt ansvar som en rik oljenasjon, og at vi må ta vår del. Alt dette er edelt nok. Selv om det altså ikke har noen effekt i praksis. Folk vet dette, men tør ikke snakke om det. Politikere og medier vet det også, men tier eller lyver. En bisarr situasjon. Hvorfor er det så vanskelig å si sannheten? Det er vel fordi alle de unge vil miste både troen og innsatsen, når de får vite at det er basert på en illusjon.

Kulturdepartementet har laget et «strategidokument» som skal styrke kampen mot desinformasjon. Desinformasjon er feil informasjon som bevisst blir laget og spredt for å manipulere, forvirre eller skade. Det er altså en villet handling. Dette synes dog å være et ubetydelig innslag i den norske offentligheten.

Mer utbredt og langt mer alvorlig er en annen metode, nemlig når mediene bevisst holder tilbake informasjon/nyheter. Dette er utbredt i hovedstrømsmediene. Slik tilbakeholdelse skyldes både at mediet har sin egen agenda, og at de ikke vil opprøre eller villede sine målgrupper. Vi ser daglig eksempler på slik “utelatelsesbias”, som er et mer akademisk begrep som peker på tendensen til å utelate visse fakta som ikke passer inn i en bestemt fortelling. Herunder narrativkontroll, som oppstår når mediet kynisk velger hvilke historier som blir fortalt, og hvordan, for å forme lesernes oppfatning.

På folkemunne sier noen at medier «tier i hjel» visse saker. I dagens medielandskap er skillet mellom informasjonsvalg og bevisst tilbakeholdelse ikke alltid lett å oppdage. For den opplyste og erfarne avisleser er det dog enkelt. Å holde tilbake informasjon om at norske klimagassutslipp har null effekt på klimaet er den mest alvorlige av disse sakene. Den andre er taushet om at klimavitenskapen er splittet. Den tredje er at alle innlegg til mediene om nettopp disse to sakene blir bevisst og nærmest automatisk refusert, uten begrunnelse. Slik informasjonssvikt er et svik mot befolkningen. Samtidig er det et havari for journalistikken.