Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Over 42 000 drept i Iran. I Norge kalles vi «høylytte». Så kommer rapporteringen, hackingforsøkene og algoritmelåsen. De debatterer ikke. De vil at stemmen skal forsvinne.
Jeg er eksiliraner bosatt i Norge. Jeg nekter å tie. Det har tydeligvis blitt ubehagelig for enkelte.
Jeg nekter å late som om det islamske regimet i Teheran skjønner noe annet enn brutal makt. Jeg nekter også å late som om Norge er magisk beskyttet mot de samme kreftene som ødela mitt hjemland. Når jeg sier dette høyt, kommer ikke motargumentene. Da kommer merkelapper. Masserapportering. Forsøk på å stenge kontoen. Og en utenriksminister som kaller regimekritiske iranere «høylytte».
De vil at jeg skal forsvinne. Det er det mest ærlige svaret de har gitt så langt.
Først jødene. Nå eksiliranerne
Arbeiderpartiet og venstresiden har utviklet et hat-hierarki. Før sto jødene øverst. Nå ligger eksiliranere som tør å snakke rett ut farlig nær. Vi er den nye gruppen det er helt greit å mistenkeliggjøre.
Utenriksminister Espen Barth Eide sa det selv i april: regimekritiske iranere i Norge er «høylytte». Nettavisen gjenga sitatet i sin helhet. I et skriftlig stortingssvar 29. mai bekreftet Eide selv uttalelsen. Klippet gikk rett inn i diktaturets propagandaapparat.
Mens han nøler med å kalle Revolusjonsgarden det den er, har han ingen problemer med å snakke nedsettende om dem som flyktet fra den. Det er ikke et uhell. Det er en prioritering.
Vi får høre at vi har «mørke tanker». At vi er rasister, høyrepopulister, sionister, Mossad. Den mørke tanken er denne: at jeg som iraner bruker den ytringsfriheten prestestyret slakter folk for å kreve.
Å være kritisk er ikke ekstremisme. Det er en forutsetning for demokrati. Å være taus er farlig.
42 000 lik. Og norsk stillhet
I januar massakrerte det iranske regimet sitt eget folk. Over 42 000 drept. Det er et minimum. Regimet innrømmet 3 117 og stemplet resten som terrorister. HRANA har bekreftet mer enn 6 000 drepte og etterforsket titusener flere. Time dokumenterte over 30 000 bare fra sivile sykehus 8. og 9. januar. Iran International gjennomgikk interne IRGC-rapporter til Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet som listet mer enn 36 500 drepte på to døgn. International Centre for Human Rights i Canada sammenstilte bilder, videoer og kilder i helsevesenet og landet på minst 43 000.
Når likene fraktes i kjøttbiler og isbiler, når internett er slått av og familiene tvinges til å tie, er 42 000 ikke et tak. Det er gulvet.
Kvinner, menn og barn som krevde frihet. Over 42 000 lik. Så spør jeg dem som roper høyest om rettferdighet og menneskeverd: Hvor var dere?
Ikke en demonstrasjon av betydning. Ikke et rasende innlegg fra de vanlige moralentreprenørene. Total stillhet. Fordi massakren ikke passet inn i narrativet.
NRK holdt seg lenge til de laveste tallene. I Politisk kvarter fikk Rødt-politikeren Siavash Mubasheri prege sendingen uten å bli konfrontert med slakten. Samme allmennkringkaster som i februar 2025 sendte varm reportasje da Jonas Gahr Støre besøkte Rabita-moskeen.
Les også: Israelsk diplomat: – Norge står på feil side av historien
Støre i Brorskapets moské
Det muslimske brorskapet islamiserer Europa nedenfra. Systematisk. Tålmodig. Med full forståelse for vestlig svakhet. Lorenzo Vidino, som har kartlagt nettverket i Vesten i et kvart århundre, beskriver metoden slik: ytterst en krans av dialogorganisasjoner med pene navn om integrering og vennskap. Innerst en lukket kjerne med samme mål som alltid – å underlegge samfunnet en islamistisk orden.
Østerrike forbød Brorskapet i 2021. Egypt, Saudi-Arabia, Emiratene og Jordan har gjort det samme.
Norge kaller det berikelse.
I februar 2025 dro statsminister Støre til Rabita-moskeen i Oslo – hovedsetet til Det islamske forbund, den norske noden i Brorskapets europeiske nettverk. Han satt der og lyttet til en Gaza-familie. Samme dag som Bibas-familien ble begravet i Israel, sendte NRK varm dekning fra moskeen. Samme moské har i årevis hatt Basim Ghozlan som profilert ansikt, en mann som åpent har hyllet Hamas. Støre var der også i oktober 2024.
Dette er ikke dialog. Dette er legitimitet gitt ovenfra.
LO, SV og Rødt har i årevis gitt islamistiske miljøer talerstol og angrepet dem som advarer. Antirasistisk Senter bruker «rasisme» og «islamofobi» som våpen. Da Støre skulle markere krystallnatten i 2025, valgte han deres arrangement – ikke Det mosaiske trossamfunn. Israel kalte det hva det var.
Les også: Støre besøkte Rabita-moskeen: – Skal tåle tydelige stemmer (+)
Solidaritet som kollektiv straff
Samtidig krever Palestina-aktivister at Norge stenger grensene for israelske borgere. Turister skal nektes innreise. Hoteller skal boikotte dem. Israel har over 20 prosent arabiske borgere. Skal de også stenges ute?
Logikken er gammel. Den ble brukt mot jøder i Europa på 1930-tallet. Samme kollektive skyld.
Lederen i Palestinakomiteen, Rami Samandar, nekter å fordømme Hamas’ massakre 7. oktober 2023. I Dagen sa han at Hamas er «en stor organisasjon» med lærere og leger. Det er vasking av en terrorbevegelse som filmet sine egne overgrep. Den tidligere lederen, Line Khateeb, sto utenfor den israelske ambassaden og ropte om intifada-revolusjon.
De trakasserer israelske familier på flyplasser. De kaster rundt seg med «folkemord» mens de tier om at Hamas bruker egne sivile som skjold – og at rakettene, pengene og treningen kommer fra Teheran. Fra regimet jeg flyktet fra.
Som iraner med familie under mullahene blir jeg kvalm. All energien går til å hate den eneste jødiske staten. Nesten ingen går til prestediktaturet som henretter, slår ned kvinner og eksporterer terror.
Den stille befolkningen
Ansvaret stopper ikke hos Ap, NRK og aktivistene. Store deler av den etniske vestlige befolkningen har vært for naive. For redde for merkelappen rasist, utdelt av miljøer som lever av å dele den ut. De har sett parallellsamfunn vokse, kvinner undertrykkes, antisemittisme blomstre – og sittet stille.
De har trodd at toleranse betyr å gi etter for en ideologi som forakter toleranse. Det er ikke toleranse. Det er kulturelt selvmord, og det er et svik mot egne barn.
Vi som har flyktet fra politisk islam, advarer fordi vi vet hva som skjer når denne ideologien får fotfeste. Hva får vi tilbake? Forakt. Navnelapper. Og fra mange nordmenn: likegyldighet.
Dere vinner ikke
Når innleggene når hundretusener, kommer reaksjonen. Masserapportering. Koordinerte angrep. Forsøk på hacking. Algoritmelås. De svarer ikke på fakta. De vil at jeg skal forsvinne. De hater at en iraner i Norge nekter å spille den stille, takknemlige migranten som nikker og smiler.
Naivitet er ikke godhet. Det er farlig dumhet. Hykleri er ikke moral. Det er et svik.
Mine tanker er ikke mørke. De er lysende klare. Det er deres egen dobbeltmoral som utgjør det egentlige mørket. Derfor svir de.
Vi eksiliranere verdsetter Norge. Vi kjemper ikke bare for et fritt, sekulært Iran. Vi kjemper også for at Norge fortsatt skal orke å være Norge.
Dere kan rapportere. Dere kan hacke. Dere kan prøve å kansellere. Dere vinner ikke.
Spørsmålet er ikke om de vil tie oss. Det vil de. Spørsmålet er om vi lar dem.