Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Norsk undervannsinfrastruktur har gått fra å være passive energisystemer til å kunne bli en potensiell plattform for avansert overvåking og sikkerhet. Historiske undervannsovervåkingssystemer (SOSUS) kan nå erstattes av integrerte, distribuerte løsninger som utnytter kraftkabler, (optisk) fiber og rørledninger som sensornettverk.

Spørsmålet er ikke lenger om teknologien finnes, men om Norge evner å bruke den til å beskytte og styrke sin strategiske posisjon i nordområdene.

Den kalde krigen ble ikke bare utkjempet i luft og på land, men den ble i høyeste grad utført i havdypet. Kjernen i vestlig undervannsetterretning var det amerikanskledede SOSUS-systemet («Sound Surveillance System»), representert ved lange kjeder av hydrofoner plassert på havbunnen for å lytte etter sovjetiske (strategiske og angreps) ubåter. Disse systemene var også strategisk plassert i det som i dag fremstår som et geopolitisk nøkkelområde, GIUK-gapet – mellom Grønland, Island, Storbritannia (UK) og Norge, inklusive Svalbard. I tillegg kan vi nevne Fram stredet, havområdet mellom Grønland og Svalbard

Det finnes betydelige indikasjoner på at slike systemer var og er tilknyttet norsk territorium, blant annet via Jan Mayen og landstasjoner i Nord-Norge, bl.a. Andøya, og at de fortsatt har relevans i Barentshavet og Norskehavet. SOSUS representerte i sin tid et paradigmeskifte ved passiv, kontinuerlig og skjult overvåking av undervannsaktivitet. Men systemet var også statisk, sentralisert og i stor grad frakoblet annen infrastruktur.

I dag er dette bildet fundamentalt utfordret.

De siste årene har vist at kritisk undervannsinfrastruktur ikke bare er et økonomisk fundament, men også et sikkerhetspolitisk mål. Sabotasjen av North Stream-rørledningene i 2022 demonstrerte hvor sårbar energiinfrastruktur er. Samtidig har dokumentasjon vist at fremmede aktører kartlegger kabler, rørledninger og offshoreinstallasjoner i nordområdene.

Dette peker på et strukturelt skifte:

• Trusselen er ikke lenger bare ubåter, men også autonome undervannsfarkoster, spesialiserte sabotasjeenheter og skjult sensorteknologi.
• Operasjonene er ikke episodiske, men kontinuerlige og lavsignatur.
• Målet er ikke nødvendigvis militær dominans, men kontroll over informasjons- og energiinfrastruktur.

Samtidig er dagens militære undervannsovervåkingssystemer i stor grad geografisk fastlåste, er teknologisk fragmenterte, og utilstrekkelig integrert med og mot moderne offshore infrastruktur. Som det fremgår av nyere teknologiutvikling, er tradisjonelle SOSUS-løsninger både delvis foreldet og feilplassert i forhold til dagens infrastruktur-mønster. Fremtidens behov kan ikke løses ved å bygge “flere sensorer” alene. Det krever et arkitekturskifte.

Tre hoved-behov peker seg ut:

• Distribuert, kontinuerlig overvåking
  • Systemer må dekke enorme havområder uten å være avhengige av enkeltstående installasjoner.
• Integrert energiforsyning og kommunikasjon
  • Separate kabler er kostnadsdrivende og sårbare. Systemene må kunne operere på eksisterende infrastruktur.
• Evne til mot-deteksjon («counter-surveillance»)
  • Det er ikke lenger tilstrekkelig å lytte, man må også kunne oppdage at man selv blir overvåket.
    
    Det er nettopp i dette skjæringspunktet nyere norske konsepter peker på et paradigmeskifte. Infrastruktur som sensor – et nytt norsk teknologisk mulighetsrom.

Les også: CIA skal ha kjent til ukrainske sabotasjeplaner mot Nord Stream allerede våren 2022

Norske offshore-systemer, representert ved kraftkabler, rørledninger og fiberoptikk, utgjør i dag et av verdens mest omfattende og sammenkoblede nettverk på havbunnen. Nyere teknologi viser at denne infrastrukturen ikke bare er en passiv transportør av energi og data, men også kan fungere som et distribuert sensor- og kontrollsystem.

Egenprodusert teknologi, både publisert/patentert og upublisert («patentet pending») introduserer slike konsepter, hvor undervannssensorer kan blant annet drives og kommunisere direkte via eksisterende kraftkabler. Dette innebærer ingen behov for separate energikilder, representerer samtidig skjult og distribuert utplassering, og en integrasjon i allerede eksisterende nettverk.

En naturlig videreutvikling av dette går enda lenger, representert ved deteksjon av skjulte overvåkingssystemer, analyse av elektromagnetiske signaturer (ELF), AI-basert sanntidsanalyse direkte på havbunnen, for å nevne noen kapasiteter. Dette representerer et nytt prinsipp. Den samme infrastrukturen kan være både sensor, kommunikasjonskanal og kamparena.

Teknologier som fiberoptikk er allerede i bruk kommersielt, blant annet til brønn-monitorering, lekkasjedeteksjon, seismikk og geofysikk. Men deres potensial er langt større. Når disse teknologiene integreres med kraftkabler, rørledninger og kontrollsystemer, oppstår en ny kategori systemer, representert ved tosidig bruk av offshore intelligens-systemer.

Disse kan samtidig beskytte installasjoner mot sabotasje, overvåke miljø og drift, og samtidig levere strategisk etterretning. Det innebærer at norsk olje- og gassnæring ikke bare er en energileverandør, men potensielt være en integrert del av en nasjonal sikkerhetsarkitektur.

Les også: Vil gjenåpne Nord Stream 2 med amerikansk støtte

Norge står i en unik posisjon. Vi har verdensledende offshore infrastruktur, vi har teknologimiljøer innen subsea, energi og sensorer, og vi opererer i et av verdens mest strategisk utsatte havområder. Spørsmålet er ikke om teknologien finnes, men om den tas i bruk systematisk.

Tre grep fremstår her som avgjørende:

• Integrere kommersiell og militær overvåking Skillelinjen mellom forsvar og industri må brytes ned.
• Etablere nasjonale standarder for “intelligent infrastruktur” Alle nye kabler og rør bør designes som potensielle sensornettverk.
• Satse på mot-overvåking («counter-surveillance») Evnen til å oppdage skjulte systemer vil være avgjørende i fremtidige konflikter.

Les også: Hvem er egentlig de skråsikre «idiotene» her: En analyse av sannsynlighet

Fra SOSUS til dagens offshore nettverk kan undervannsovervåking utvikle seg fra isolerte militærsystemer til et komplekst mulighetsområde mellom stat, industri og teknologi. Den grunnleggende innsikten er enkel, men strategisk eksplosiv.

Offshore-infrastruktur er ikke lenger passiv, men den kan utvikles til et aktivt, målbart og utnyttbart fysisk etterretningssystem. Den som forstår og kontrollerer dette systemet vil ikke bare beskytte kritisk infrastruktur, men også definere maktbalansen i nordområdene.