Har du hørt om Empress of Ireland?
Alle kjenner i dag de grove trekkene i historien om Titanic, som kolliderte med et isfjell og sank i 1912.
Mange har også hørt om Lusitanias forlis i 1915, kun tre år etter Titanic. Som Titanic, så var Lusitania et av datidens største transatlantiske linjeskip, kjent for størrelse, fart og komfort. Lusitania ble torpedert av en tysk ubåt på vei fra New York til Liverpool. 1200 passasjerer og besetningsmedlemmer omkom. Hendelsen fikk politisk betydning, da den bidro til å trekke den amerikanske opinionen bort fra tysk – og mot britisk side. Dette igjen gjorde det lettere for president Woodrow Wilson å overbevise det amerikanske folk om at USA måtte delta i krigen. USA erklærte Tyskland krig to år etter forliset, i 1917.
Men mellom Titanic og Lusitania, så skjedde et lignende, men mer glemt forlis.
Empress of Ireland var verken verdens største eller verdens raskeste skip da det gjennomførte sin jomfrutur i 1906. Skipet var på ca 15,000 tonn (en tredel av Titanics størrelse). Akkurat som Titanic så var det et klassedelt skip, hvor man kunne velge mellom tre nivåer, alt etter økonomisk betalingsevne. Skipet hadde plass til 300 passasjerer på første klasse, 450 på andre klasse og 750 på tredje klasse.
Hver klasse hadde sin egen matsal, sine egne salonger og sine egne lugarer, lokalisert forskjellige steder på skipet, og adskilt fra hverandre. Noe som var unikt ved Empress og Ireland var at barna på tredje klasse hadde en enorm sandkasse å boltre seg i, til stor glede for barna, og nok til fortvilelse for foreldrene – som ikke hadde mulighet til å vaske barnas klær på overfarten.
Dette var en klassedelt tid (et system som vi forøvrig synes å være på vei tilbake til). I 1914 var samfunnet fortsatt sterkt influert av viktoriansk etikette og mote, selv om den viktorianske tidsalder formelt sett var over i 1901. Kvinnene bar fortsatt korsett og gulvside kjoler. Først året etter – i 1915 – begynte kvinnenes kjoler å krype over ankellengde, fremtvunget av praktiske årsaker under første verdenskrig. Det ble mangel på tekstiler og kvinnene måtte kle seg praktisk for å kunne overta mennenes arbeid, når mennene ble sendt til fronten.
Men i mai 1914 var verdenskrigen fortsatt ukjent. Empress of Ireland lå til kai i Quebec i Canada og forberedte seg på en rutinemessig krysning til Liverpool.
Den 28. mai steg 1057 passasjerer ombord i skipet. De ble tatt i mot av 420 besetningsmedlemmer.
I motsetning til Titanic, så var ikke passasjerlisten et «who`s who» oppslagsverk over vestlig elite. Første klasse var langt underbooket, med kun 87 passasjerer. De mest kjente var muligens skuespillerparet Laurence Irving og Mabel Hackney, begge verdenskjente teaterskuespillere.
På andre klasse reiste Johann Reinhold Bach, en direkte nedkommer i sjette ledd etter Johann Sebastian Bach. Bach var 78 år gammel, en høy alder til å gjennomføre en transatlantisk reise den gang. Bach reiste med sin datter, Edith.
Tredje klasse var nesten fylt til kapasitet med 717 passasjerer.
Mange nordmenn emigrerte til Canada. Således befant det seg på tredje klasse 18 nordmenn, som av ymse grunner var på vei tilbake til Norge. Noen hadde vært i Canada i mange år, og ville tilbake til Norge for å tilbringe deres siste år i gamlelandet. Andre skulle hjem for å besøke slektninger. Atter andre hadde gitt opp håpet om et bedre liv i Canada, og returnerte til Norge, kanskje med en opplevelse av nederlag. I visse tilfeller ble emigranter avvist ved landgang i Canada, av kriminelle eller helsemessige årsaker, og deportert tilbake til Europa. Men det er ikke kjent at det befant seg deporterte nordmenn på Empress of Irelands siste overfart.
De norske passasjerene var
– Familien Løne fra Voss. Hans (32) og Anna (23), med tre barn fra 2 til 5 år.
– Marit Bangen (43) fra Bardu.
– Peder Bjordal (36) fra Bjordal i Sogn og Fjordane.
– Christian Samuelsen (26) fra Stavanger.
– Petronille Bronken (53) fra Sætre i Elverum. Bronken reiste sammen med datteren Ella (10) som var født i USA og dermed amerikansk statsborger.
– Anton Eriksen. Alder og opphav på Eriksen er ukjent, men han var på vei til Oslo.
– Arthur Evensen (23) fra Farsund.
– Ole Johannes Gard (31) fra Finnøy i Rogaland.
– Josefine Bertine Fliflet (52) fra Lavik i Sogn og Fjordane.
– Ulf Johannessen (67) fra Fyresdal.
– Magnus (32) og Sara (32) Luren. Hans opphav er ukjent. Hun var fra Ullensvang. De var på vei til Stavanger.
– Laura Ruud (32) fra Sørum.
Det var også et norsk besetningsmedlem; William Petersen (59), som fungerte som skipets snekker.
Det mest kjente besetningsmedlemmet var imidlertid kapteinen selv, Henry George Kendall, 40 år gammel. Kendall ble verdenskjent fire år tidligere, da han i 1910 var sentral i å avsløre og fange morderen Harvey Crippen, kjent i populærkulturen som «Dr. Crippen». Crippen forgiftet og parterte sin kone, Cora, i januar 1910. Deretter rømte han fra politiet med sin elskerinne, Ethel de Neve. Lenge lyktes Crippen i å leke en katt-og-mus lek med politiet. Jakten ble grundig dekket av datidens medier. Hele verden fulgte med på saken.
I juli 1910 reiste Crippen og de Neve med skipet «Montrose». Kendall var kaptein. De Neve var utkledd som gutt for anledningen, men Kendall syntes paret oppførte seg underlig. De lignet far og sønn, men var meget hengivne mot hverandre. Kendall fattet mistanke og varslet kanadiske myndigheter via trådløs telegraf (den gang en ny oppfinnelse). Kendall og De Neve ble derfor arresterte da «Montrose» la til kai.
Empress kastet loss en gang på ettermiddagen og seilte ned St. Lawrence elven, på vei mot det åpne atlanterhavet.
St. Lawrence var normalt tett trafikkert. Det var derfor ikke overraskende at det også befant seg et annet skip, på vei i motsatt retning – det norske kullskipet «Storstad». Kapteinen var Tomas Andersen, men det var styrmann Alfred Toftenes fra Mandal som navigerte skipet da ulykken inntraff. Resten av mannskapet var også norsk. Storstad var tungt lastet med kull, og derfor vanskelig å manøvrere.
Utover kvelden la deg seg en dis over St. Lawrence, som senere ble til tett tåke. Sikten ble merkbart redusert. Empress seilte etter forholdene, og brukte tåkeluren flittig. Det ble natt og passasjerene på Empress falt til ro. Ferden fortsatte nedover elven, men med redusert fart.
Rundt kl 01.30 hørte Storstad Empress sin tåkelur, men uten at de hadde visuell kontakt. Tåken var for tett. Men Storstad besvarte signalene. De to hadde derfor tilsynelatende kontroll på hverandre gjennom bruk av tåkeluren.
Men kl 01.55 dukket plutselig Storstad fram fra tåken, med kurs rett mot siden av Empress. Få sekunder senere kjørte Storstad baugen inn i siden på Empress og laget et stort hull både over og under vannlinjen. Hullet antas å ha vært minst fem meter i diameter, og rammet både maskinrommet på Empress, og lugarområder der passasjerene hadde lagt seg for natten. Empress fortsatte fremover en stund til. Storstad ble derfor revet løs og hullet skipet hadde skapt i Empress ble blottet for de store vannmassene i St. Lawrence, som rant inn med flere tusen liter i sekundet.
Artikkelen fortsetter.
De fleste på Empress ble vekket av det kraftige sammenstøtet. Mange ble kastet ut av køyene og ned på dørken. De med lugarer lengst nede i skipet, fikk raskt lugarene fylt med sjøvann. Enkelte rakk aldri å våkne.
Elektrisiteten falt ut nesten umiddelbart. Det ble derfor stummende mørkt ombord. Nattstuertene løp rundt i korridorene og tente gasslamper, som var prosedyre ved strømutfall. Men de hadde dårlig tid. Empress hadde allerede begynt å legge seg over på siden.
Selv om Empress ikke var et spesielt stort skip, så var det seks passasjerdekk med et mylder av korridorer og trapper. Passasjerene hadde kun vært ombord i noen timer. De fleste var ennå ikke kjent med fluktrutene. Nå var i tillegg skipet mørklagt. Overlevelse var avhengig av rask reaksjon og orienteringsevne. Passasjerene hadde kanskje tre, maks fire minutter på å stige ut av sengene og komme seg opp på dekk. Tenk på lengden av en gjennomsnittlig poplåt. Når sangen er over, så var det for sent. Hvis noen bestemte seg for å bruke tid på å kle seg, eller snudde for å hente en verdigjenstand, eller hadde barn å ta hensyn til, så var man dødsdømt.
78 år gamle Johann Bach klarte å komme seg ut i trappehallen. Men han skjønte raskt at det ble umulig for en mann i hans alder å bestige trappene, som hadde fått en unaturlig vinkel. Han ba derfor datteren Edith om å skynde seg opp trappene uten ham, innen det var for sent. Selv ble han værende der han stod.
7 år gamle Grace Hanagan reiste på andre klasse med sine foreldre. Begge foreldrene var offiserer i den kanadiske Frelsesarmeen, og familien var på vei til en kongress i regi av armeen, i London. I kaoset som oppstod grep Grace sin far henne og løp opp på båtdekket. Han hoppet overbord med henne i armene, men sank raskt i dypet. Grace klarte å kjempe seg fri og opp til overflaten. Hun grep fatt i noe vrakgods som fløt forbi. Men foreldrene så hun aldri igjen.
Etter kun syv minutter lå Empress fullstendig på siden. Flukt via tradisjonelle utganger var nå umulig. Den eneste fluktmuligheten var gjennom de store koøyene langs skipssiden. Flere mennesker ble trukket ut av deres lugarer, hjulpet av overlevende på utsiden – som nå stod på skroget.
Slik ble skipet liggende i noen minutter. Bølgene skvulpet opp langs skipssiden. Overlevende som stod eller satt på skroget, beskrev det som å være på stranden, men der bølgene slo litt lenger innover hver gang de kom.
14 minutter etter sammenstøtet var det slutt, og skipet gikk under.
Det er estimert at ca 700 passasjerer og besetningsmedlemmer klarte å komme seg opp på det. Det betyr at ca 800 mennesker fulgte skipet i dypet. De rakk aldri å komme seg ut.
Storstad, som selv var hardt skadet, men flytende, stod for redningsarbeidet. Skipet plukket opp ca 500 overlevende fra elven. Noen av disse døde dog kort tid etterpå, av utmattelse og forsinket drukning. Tilsammen overlevde 465 personer, eller 31,5% av de ombordværende.
Overlevelsesraten er sammenlignbar med Titanic sin, der 32% overlevde. Men i motsetning til Titanic, så var det på Empress primært voksne menn som overlevde. Tiden var ganske enkelt for knapp til å organisere en disiplinert redningsaksjon. Den sterkestes rett gjaldt.
Paret Laurence Irving og Mabel Hackney omkom begge to.
Johann Bach fulgte skipet i dypet, men datteren Edith rakk å komme seg på dekk og overlevde.
Kaptein Kendall overlevde og ble et viktig vitne i det påfølgende sjøforhøret.
Av nordmennene så overlevde Peder Bjordal, Arthur Evensen, Ole Johannes Gard, Christian Samuelsen og Magnus Luren. Norske menn klarte seg statistisk bra. Og som en kuriositet så gjaldt det også norske menn på Titanic, der seks av 24 norske menn på tredje klasse overlevde, noe som utgjør en overlevelsesrate på 25%. Av menn på tredje klasse som helhet så overlevde kun 13%. Norge var på den tiden en stor sjøfartsnasjon. Nordmenn generelt, og menn spesielt, var svømmedyktige og sjøvante. Antakelig er dette noe av forklaringen på den norske «suksesshistorien» på Titanic og Empress.
Dessverre gjaldt suksessen ikke Empress sine barn. Av 138 barn ombord, så overlevde kun tre. Grace Hanagan var en av dem. Hanagan var også den siste gjenlevende fra Empress of Ireland da hun døde i 1995.
Av 1057 passasjerer så omkom 840, og dette utgjør flere enn omkomne passasjerer på Titanic (800). Majoriteten av de overlevende var besetningsmedlemmer. Disse kjente skipet bedre og hadde derfor bedre odds.
Etter sjøforhøret så ble all skyld tillagt Storstad og styrmann Toftenes. Canadian Pacific Railway, som eide Empress, var pengesterke og engasjerte velrenommerte advokater, hvilket resulterte i at Storstad ble beslaglagt som erstatning for tapet av Empress. Styrmann Toftenes var etter dette en slagen mann, til tross for at han plukket opp samtlige overlevende etter Empress. Han døde i 1918, kun 36 år gammel.
Først i nyere tid har historikere begynt å dele skylden mer likt mellom Storstad og Empress.
Empress ligger i dag på kun 55 meters dyp og er en populær, men også lunefull, attraksjon for fritidsdykkere. Flere dykkere har omkommet i vraket. Kanskje er det Empress som ber om respekt og fred.