Dette er en kommentar.
Det er forskjell på hvordan de ulike partilederne «gjør det» på debattene i regi av gammelmediene i Norge. Det sier noe om hva slags hjernekapasitet de har. Om de har giddet å forberede seg.
Men forberedt seg til hva?
Ni personer skal konkurrere om «noe». Temaene kan være alt mellom himmel og jord av det som betyr noe for samfunnet i Norge, og det som skjer i verden. Med andre ord, det dreier seg om å være best mulig til å late som om de vet hva de snakker om, og har «løsninger» for å endre på samfunnet, og verden.
Noen er bedre enn andre til dette. Slik sett gir mediekommentatorenes terningskast mening. Sylvi Listhaug klarte seg godt, i hovedsak fordi det er lettere i en slik setting å komme fra opposisjonens angrepsvinkel. Hun har også øvd inn en del utsagn og kritikk som treffer godt med tidsånden der folk er fed up av sløsing, havvindsubsidier, bistand og byråkrati.
I gårsdagens NRK-debatt var det en sedvanlig skillelinje som kom frem. Rødgrønn side jobber for de svake, fattige. Mens borgerlig side er de rikes parti. Begge sider hevder at deres prioriteringer gir beste «verdiskaping» for samfunnet som helhet.
Det er kanskje bra at vi blir minnet på disse skillelinjene. Men de er ingen nyhet.
I en slik «debatt» kan man ikke gi hver av de ni deltakerne mye taletid. Da ville det vart i timesvis. Så alle føler at de har dårlig tid og det bare er snakk om sekunder før de blir avbrutt av programlederne. Hvis jobb det er å være utålmodig.
Det gir seansene en heseblesende karakter. Det er stressende bare å se på. De av oss som har vært mange ganger i slike NRK-settinger, kan føle med deltakerne. Her er det om å gjøre å ikke glemme de frasene man har øvd på gang etter gang sammen med sine PR-rådgivere. Man skal få dem sagt uansett hva man egentlig blir spurt om.
Og får man inn disse «trefferne», så «vinner» man og får gode terningkast av «ekspertene».
NRK-konseptet er som det kanskje må være så lenge alle de ni skal være med. Og enda verre hadde det vært om man også skulle dra inn partilederne fra gruppen «Andre».
Men det er ikke mulig å bli særlig klokere av å se slike debatter. Det er ikke mulig å gå i dybden på noe som helst. Ja, det er faktisk slik at om en partileder skulle prøve seg på et nytt resonnement så vil man sannsynligvis «tape» debatten. Man ville blitt avbrutt før man kom til poenget.
Det sier kanskje det meste om tilstanden i det politiske demokratiet. Det er show, sirkus, presentasjon, markedsføring.
Og svært lite substans.