KI-forsker Inga Strümke gruer seg til å møte 700 studenter ved semesterstart. Etter hjertesukket om KI, tommere campus og studenter som forsvinner inn i mobilen, forteller flere forelesere at de kjenner seg igjen.
Problemet stikker samtidig langt dypere enn distraherte studenter: forelesere beskriver mindre deltakelse, svakere sosialt samspill, tommere campus og en studiehverdag der stadig mer av læringsarbeidet kan overlates til kunstig intelligens.
– Noe har skjedd de siste årene
I helgen skrev NTNU-forsker Inga Strümke at hun gruer seg til å møte rundt 700 studenter ved semesterstart. Nå har Khrono fulgt opp innlegget og snakket med Strümke etter at en rekke forelesere tok kontakt og fortalte at de kjente seg igjen.
På telefon fra Arendalsuka forteller Strümke til avisen at responsen har vært voldsom.
Poenget hennes er ikke bare at studentene bruker mobilen under forelesningene. Strümke beskriver hvordan hele begrunnelsen for å møte opp og gjøre studiearbeidet har endret seg.
Ved semesterstart må hun nå forklare hvorfor studentene bør gjøre øvingsoppgaver selv når Copilot kan gjøre dem automatisk, hvorfor de bør møte på campus når forelesninger finnes på video, og hvorfor de bør diskutere med medstudenter når ChatGPT kan forklare pensum på sekunder.
Samtidig konkurrerer foreleseren med TikTok og andre tilbud på mobilen når konsentrasjonen svikter. Strümke beskriver også stadig tommere campus og spør hva som skjer med både student- og lærerrollen når mer av arbeidet kan settes bort til KI.
Reaksjonene på Strümkes innlegg viser at erfaringene ikke er unike for NTNU.
Professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, uttaler han i Khrono at han fortsatt liker å undervise, men ikke på samme måte som tidligere. Han mener endringen har kommet overraskende raskt.
Lie beskriver flere konkrete endringer. Under store forelesninger pleide han tidligere å legge inn én kort diskusjonsoppgave i timen for å aktivisere studentene. Nå gjør han det gjerne to ganger fordi han opplever at konsentrasjonen varer kortere.
Men også selve diskusjonene har endret karakter. Flere studenter blir sittende stille i stedet for å snakke med sidemannen.
Forskjellen er ifølge Lie enda tydeligere i pausene. Tidligere måtte han heve stemmen for å få et summende auditorium til å roe seg når undervisningen skulle begynne igjen. Nå kan salen være nærmest stille fordi studentene sitter med blikket rettet mot hver sin mobiltelefon.
Lie trodde lenge at utviklingen kunne forklares med studentkullene som hadde gått gjennom koronapandemien. Nå mener han det er gått så lang tid at den forklaringen ikke lenger er tilstrekkelig.
Les også: Elever fritas fra undervisning: – Vi mangler oversikt
Debatt om mer enn skjermforbud
Khronos dekning inngår samtidig i en bredere debatt om hvordan universiteter og høyskoler skal svare på endringene.
Hilde Mobekk ved OsloMet har blant annet tatt til orde for at undervisere må se nærmere på selve rammene for læring, fremfor bare å moralisere over studentenes mobilbruk. Hun peker på at digitale tjenester aktivt er utformet for å holde på brukernes oppmerksomhet, og mener skjermfri undervisning i enkelte situasjoner kan være ett virkemiddel.
– Når digitale plattformer er utviklet for å kapre oppmerksomheten vår, er det naivt å tro at dette ikke påvirker læring, skriver Mobekk i Khrono.
Professor Tony Burner ved Universitetet i Sørøst-Norge har på sin side argumentert for at løsningen ikke først og fremst ligger i et skjermforbud. Han mener universitetene også må stille spørsmål ved hva en forelesning skal være i en tid der pensum og kunstig intelligens kan gjengi fagstoff på forespørsel.
Burners poeng er at foreleserens kompetanse må brukes til noe mer enn å gjenta informasjon studentene like gjerne kan hente andre steder. Undervisningen må i større grad gjøre stoffet levende og skape noe som ikke enkelt kan erstattes av en KI-tjeneste.
Dermed handler diskusjonen som har fulgt Strümkes hjertesukk om mer enn hvorvidt studentene bør legge bort mobilen.
Foreleserne beskriver en situasjon der både konsentrasjonen, det sosiale samspillet og selve behovet for å møte fysisk utfordres samtidig. KI gjør det dessuten mulig å hoppe over deler av arbeidet som tradisjonelt har vært ment å skape læring – fra å løse oppgaver selv til å forsøke å forklare pensum sammen med andre.
Det er denne kombinasjonen som gjør årets første møte med studentene annerledes enn tidligere.Forelesningen har gått fra å være en myk introduksjon til semesteret til å bli en kamp for å forklare hvorfor studentene bør være til stede og gjøre arbeidet selv.