Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Kan angrepet i Doha mot ledelsen i Hamas rettferdiggjøres? Og var det nødvendig?

Og hvorfor fordømmer Barth-Eide angrepet i Doha mens terrorhandlingen som Hamas har tatt ansvaret for i Jerusalem, hvor seks israelere ble drept, ikke fordømmes med ett eneste ord? For ordens skyld: de var svært få folkerettsanklager mot Obama den dagen amerikanske styrker drepte Osama Bin Laden eller Trump tok Qasem Soleimani.

Israel har i årtier gjennomført et vestlige tankesett med tilbakeholdenhet overfor terrorister, hvor tilmålte svar og forsiktig eskalering har vært kjernen i utførelsen. Israelerne har deltatt i endeløse forhandlinger med araberne uten resultat. Nå har Israel svart på en måte som Midtøstens land forstår. Reglene er forandret. Hamas sine terrorledere ikke lengre trygge noen steder.

Etter å ha tilbrakt luksuslivet i Qatar med milliarder av stjålne dollar på bankkontoene sine, langt borte fra araberne i Gaza som de selv har terrorisert siden 2007, så sier Israel at nok er nok. Israel ser ut til å være lei av forhandlingsspillet Hamas sitt lederskap har bedrevet siden massakrene 7. oktober 2023. Når Hamas med Ghazi Hamad uttrykte at de skal gjenta 7. oktober igjen og igjen, og deres villighet til å ofre martyrer, så bør man tro på dem.

Samtidig tilspisses diplomatiet mellom flere land i Europa og EU overfor Israel. Dette skjer som en konsekvens av annerkjennelsen av «Palestina». At ingen statsoverhoder forteller hvor grensene til denne nye nasjonen er, hvem som skal lede den, eller gjengir en eneste folkerettslig paragraf på hvorfor «Palestina» skal bli en nasjon, ja det forteller det meste om hykleriet.

I årtier har Hamas og PA benyttet seg av vestens toleranse og unnfallenhet. De deltar i fredsprosesser samtidig som de hyller barbariet 7. oktober. Ingen snakker om Hamas sin total manglende vilje til fred, for dette er ikke en del av deres agenda. Tvert imot. Hamas sin doktrine er som for PLO i «gamle dager». Man kan forhandle med fienden, men avtalene gjelder ikke. Den gang Arafat ble spurt om hvordan han kunne inngå avtale med de vantro, så svarte han kort: «Hydabia».

Lite forstår vesten klanenes styrke i regionen. Svakhet er nærmest ensbetydende med en tillatelse til aggresjon. Antagelsen i vesten om at de politiske lederne i Hamas er fredsduer i forhandlingene og ikke er tilknyttet terrorhandlingene som ble utført, er en fundamental feilvurdering. Når Israel beveger seg bort fra vestlig annerkjennelse for slike angrep, så demonstrerer landet at de vil gjøre det som er nødvendig for å ivareta sitt folk og sitt land. Etter OL-massakren i 1972 tok de ut bakmennene i PLO, og senest Haniyeh i Teheran, og Nasrallah i Libanon. Dette er ikke nytt. Med sine handlinger sier Israel at de vil utføre slike angrep om de så skal stå alene.

Hamas og deres medsammensvorne er en voldelig og korrupt terrorgruppe som rettferdiggjør blodsutgytelse og sprer kaos overalt hvor den får fotfeste. Referansene til Gaza, Libanon og Jordan burde være kjent for de fleste. Men vestens ledere ignorerer dette, i håp og tro om at mere penger gjør at volden forsvinner.

Tro om igjen. Den reelle testen Israel står overfor nå er hvordan andre land i Midtøsten responderer under vedvarende internasjonal press, og om Israel vil gjøre dette igjen. Dersom andre land antar at Israel går for full seier i Gaza istedenfor en langvarig uthalingskrig, så formodes det at en slutt plan legges til grunn. La oss håpe angrepet fremskynder både undergangen til Hamas, og at slutten på krigen i Gaza nærmer seg.