Dette er en kommentar.

Ledende biskop (preses) Olav Fykse Tveit veltet seg i kjærlighet og eget velbehag da han holdt sin minnetale i domkirken nylig. Ekte historier om kong Harald ble servert kun med en halv teskje.

Greit nok at talen ble fremført med lave karakterer, men når høytiden ble svøpt inn i floskler og svada, der fortellingen minnet om en reklametekst, kan dette være bekreftelsen på at Tveit ikke omgir seg med taleskrivere.

28 ganger messet presten ordene «kjærlighet» og «kjærligheten». Nei, vi er ikke tunghørte, dessuten blir vi alle mistenksomme mot personer som i en uendelig strøm øser om seg med de viktige og nære ting.

Ifølge kirkens overhode skjedde det et mirakel etter kongens bortgang. Det skulle ifølge taleren ha seg slik at «Kjærligheten har fått sorgens tårer», og at «Kjærligheten mellom folket og kong Harald er ikke slutt».

Folk og tårer fru Blom. Det er ikke sikkert at hele Norge deltok like sterkt i den kongelige sukkersøte kjærlighetshistorie som den Olav Fykse Tveit da befant seg i.

Så begynte eventyret. Det om at kong Harald egentlig var en byggmester Bob innenfor faget kjærlighet. Presten mente faktisk at siden kongen for seks år siden hadde sagt at Norge måtte bygges i kjærlighet, så følte Tveit et behov for å krone Harald etter sin død som kjærlighetskongen, en konge som også var kjærlighetsarkitekten bak dette byggeprosjektet.

– Slik ble valgspråket «Alt for Norge» også et kjærlighetsord, mente Tveit som midtveis ga kongen denne woky attesten:

– Han ville favne oss alle, alle skulle kjenne at de hørte til, og særlig alle som har kjent seg utenfor.

Dette er vakkert når det får stå alene, men de vakreste ord blir til gjørme i Tveits ordunivers.

Her «5 fra Tveit» man kan lukte på:

– Det meste tar slutt i dette livet.

– Det hjertet er så fylt av at det renner over.

– Et gjenskinn av Guds kjærlighet i det daglige livet.

– En såret, opphetet jord.

– Nå er det vi som skal speile himmelen i de levendes land.

Femte og siste gang ledende biskop nevnte kongen med navn var da han brått sa:

– Å være rettskaffen var ett av kong Haralds høyeste idealer.

Ja jeg skrev brått med vilje, fordi setningen foran lød slik i Oslo Domkirke:

– Kjærligheten tar likevel ikke slutt. Den er der som et mål, et ideal vi alle kan strekke oss etter.

Og setningen etter kongens høye ideal:

– «Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannheten», hørte vi.

Først tenkte jeg å trille terningen. Det kunne blitt alt fra én til seks for prestens tekst. Likefullt legges terningen til side. Denne talen triller terningen mer enn godt nok selv.

Kjærligheten tar aldri slutt

Av ledende biskop Olav Fykse Tveit

Det meste tar slutt i dette livet. Nesten alt. Men ikke kjærligheten. Kjærligheten tar aldri slutt.

Livet og kjærligheten er de største av alle Guds gaver til oss. Størst av alt er kjærligheten, til og med sterkere enn døden.

Kjærligheten mellom folket og kong Harald er ikke slutt, heller tvert imot. Havet av blomster med ordene og tegningene som ligger ved, taler sterkt og tydelig om det hjertet er så fylt av at det renner over. Kjærligheten har fått sorgens tårer.

I talen på Akershus festning ved 75-årsmarkeringen av frigjøringen etter krigen siterte kong Harald den dødsdømte motstandsmannen Carl Johan Oftedahl, som var fange der. Den siste kvelden hadde han ett budskap: «Hils våre landsmenn og si at de må bygge Norge i kjærlighet.»

Kjære landskvinner og landsmenn, kjære alle sammen: I dag ser vi at kong Harald selv har vært byggmester for dette prosjektet. Han ville favne oss alle. Alle skulle kjenne at de hørte til, og særlig alle som har følt seg utenfor. Slik ble valgspråket «Alt for Norge» også et kjærlighetsord – til oss alle.

Å leve, det er å elske, å speile Guds himmel av. Det skjer ikke ved å være perfekt eller feilfri, men når vi makter å formidle et gjenskinn av Guds kjærlighet i det daglige livet. Vi kan alle gjøre enkle og viktige ting som bygger broer mellom oss: å møte hverandre, lytte, se og respektere den andre.

Et litt spesielt speil så vi i kong Haralds og dronning Sonjas liv sammen. Kjærligheten tok ikke slutt, selv da den måtte vokse i det skjulte. Det ble et godt liv. Vi vet at vi også kan oppleve det som om kjærligheten har sine grenser. Døden skiller oss jo fra hverandre. Slik er det. Vi klarer heller ikke alltid å elske vår neste som oss selv, selv om vi både prøver og vil. Vi ser også mange tegn i denne verden på at det ikke alltid er kjærligheten som råder, men likegyldighet, ja, til og med hat, vold og krig.

Kjærligheten tar likevel ikke slutt. Den er der som et mål, et ideal vi alle kan strekke oss etter.

Å være rettskaffen var ett av kong Haralds høyeste idealer.

«Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannheten», hørte vi.

Kjærligheten innebærer også motstand, ja, en motkraft som trengs når det røyner på. Kjærligheten er mer enn varme følelser. Den trengs når noe står på spill, når vi må kjempe for alt vi har kjært: «Alt utholder den, alt tror den, alt håper den, alt tåler den.» Kjærligheten tar aldri slutt, fordi den er noe større enn oss. Kjærligheten er livets kilde, skaperkraften i verden. Livet selv er en gave vi har fått fra Gud. Vi har den skapende kraften i oss og mellom oss.

I dag er det tid for å takke for de dagene vi får i vårt liv. Som dikteren Edvard Hoem skrev i salmen til kongeparets syttiårsdager: «Nå stiger vår sang, vår takk til Gud, for nådens korte tid.» «Vi takker for hver nyfødt dag da sansene våre åpner seg.» Så finnes det noe som heter «kjærlighetens gjenskapermakt». Den har på en særlig måte noe guddommelig i seg. Nåde heter det. Noe vondt kan rettes opp igjen; det finnes nye, blanke ark.

Der barmhjertighet og kjærlighet bor, der er også Gud. Kjærligheten hører evigheten til. Men den er også her og nå, i vår verden og i vårt liv. For Gud elsker verden, skaperverket og alle mennesker. Gud har gjort motstand mot det onde, mot uretten vi skaper, mot synden, mot selve døden – og vunnet. Den kjærligheten Gud har til oss og til verden, har Gud vist oss på en særlig måte i Jesus Kristus. Gud elsket verden så høyt at han ga sin Sønn, den eneste, helt inn i dødens mørke, for at vi ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

«Når Kristus sprenger dødens rom, faller den siste stengselen ned.»

I møte med sorgen og døden møter vi Guds kjærlighet. For Guds kjærlighet tar aldri slutt. Ikke fordi vi fikk til alt, men som nåde. Vi trenger nåde. En såret, opphetet jord og en lidende, urettferdig verden trenger det. Nå er det vi som skal speile himmelen i de levendes land. Nå er det vi som skal bygge videre i kjærlighet, i Norge og i vår ene verden. Nå er det vi som skal vise at kjærligheten aldri tar slutt. Med Guds hjelp.