Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I en kronikk hos iNyheter den 31. august slakter Leif Osvold alt som har å gjøre med kongehusets kobling til tro og religion – eller «overtro og villfarelse», som han velger å kalle det.

En slik bredside nærmest ber om et svar. Her kommer det.

«Så sant hjelpe meg Gud»

Det er ikke vanskelig å følge ham i at kongeeden, hvor kongen lover å regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, «så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende», kan oppleves anakronistisk, som et pust fra en gammel tid.

Det kan man i og for seg også si om monarkiet som sådan.

Samtidig. Kongeeden, forestillingen om at kongen står under både Gud og loven, har vært med på å forme vår europeiske forståelse av politisk lederskap. Eden har aldri vært noen direkte garanti mot maktmisbruk, men har gitt samfunnet en målestokk som kongene kunne vurderes etter. Og – ikke minst – en viss trygghet for undersåttene.

Den historiske betydningen ligger ikke bare i bønnen om Guds hjelp, selv om jeg tror det er sunt at en konge erkjenner at han ikke makter alt alene. Minst like viktig er erkjennelsen av at kongen ikke er Gud, men selv står ansvarlig overfor ham.

Les også: Edsavleggelse i overtro og villfarelse

Europa og de kristne kongerikene

Historisk ble Europa formet som et fellesskap av kristne kongeriker. Da dette nådde Norge, betydde det begynnelsen på slutten på vikingtid og den sterkestes rett.

Fra de kristne kongerikene kom en kultur som endret kongerollen for alltid. Kongen eide ikke landet, men skulle være en rettferdig hersker på Guds vegne, en «Rex Iustus», en som skulle sørge for å verne om lover hvor også svake og fattige ble ivaretatt. I tillegg skulle han selv være underlagt loven. Dette var fundamentalt annerledes enn mange andre riker på den tiden, hvor kongen gjerne var både guddommelig og ufeilbarlig.

Likevel er det nok av konger som opp gjennom tidene har opptrådt som bøller, uten at det svekker det prinsipielle utgangspunktet. Teologer og jurister i middelalderen hadde til og med tanker om hva man skulle gjøre dersom en konge fravek sitt løfte og ble en tyrann. «Kongen skal ikke være under et menneske, men under Gud og loven, for loven gjør kongen», skrev den engelske juristen Henry de Bracton på 1200-tallet. Thomas Aquinas gikk lenger, og mente at en konge som ble tyrannisk, og dermed brøt pakten med folket, i prinsippet kunne vingeklippes eller avsettes.

Dette skjedde jo ikke ofte, men det skjedde. Da engelske kong Edvard II ble avsatt i 1327, var en av hovedanklagene mot ham at han hadde brutt kroningseden som forpliktet ham til å bevare loven, verne Kirken og håndheve lov og rett. Da nederlenderne forkastet Filip II i 1581, begrunnet de det med at fyrsten var innsatt av Gud for å beskytte folket «som en hyrde sine sauer». Folket var ikke fyrstens slaver, men fyrsten var til for folket. Når han opptrådte som tyrann, hadde han forspilt retten til deres lydighet. Eller, for å gå enda lenger tilbake: Da keiser Theodosius i år 390 lot keiserlige soldater massakrere tusenvis av innbyggere i Thessaloniki som gjengjeldelse for et opprør, krevde biskop Ambrosius at han skulle gjøre bot. Først da kunne keiseren igjen motta nattverden og regnes som en kristen hersker. For selv Romerrikets mektigste mann sto under Guds dom.

Hva med USA?

Hva så med USA? Osvold hevder at amerikanerne allerede i 1776 hadde skjønt det, og at det er grunnen til at Gud ikke er nevnt i deres grunnlov. Han har rett i at grunnloven av 1787 ikke nevner Gud direkte ved navn. Men Uavhengighetserklæringen av 1776, som grunnloven springer ut fra, henviser både til Skaperen, «naturens Gud», verdens øverste dommer og det guddommelige forsyn. Fraværet av Gud i grunnloven er altså ikke en ateistisk programerklæring, men ønsket om en føderal stat som ikke var bundet til én bestemt konfesjon. Det europeiske systemet, hvor folkets offisielle tro skulle følge fyrstens, ville de ikke ha.

Les også: Kong Haakon avlegger sin ed på Stortinget

Hva med Norge?

Dagens konger (evt. dronninger) har naturligvis en helt annen funksjon enn tidligere overhoder. Men kongens funksjon er ikke bare å klippe snorer eller besøke hundreåringer på gamlehjem. Der monarkiet før representerte makt, representerer det nå kontinuitet. Statsministre kommer og går, mens kongen forblir.

I en flerkulturell virkelighet, hvor både Norge og andre nasjoner sliter med å definere hva egentlig nasjonen består av, er kontinuitet kanskje noe vi gjør vel i å verne om. Kongeeden pålegger verken Leif Osvold eller andre å tro på Gud. Men den kontinuiteten den representerer, forankrer oss til en fortid som har gitt oss verdier de fleste av oss bekjenner oss til. Også de 65 prosentene Osvold støtter seg på, og som angivelig ikke har en gudstro.