Oppsiktsvekkende teologi fra amerikansk pastor.

iNyheter har, i samarbeid med Frihetsforbundet, holdt debatter og livesendinger, åpnet for innlegg og hatt en rekke artikler om tro og livssyn. Det fortsetter vi med, ikke minst i lys av det som ser ut som en kristen «vekkelse» i Vesten og i Norge.

Les også: En stille vekkelse: – Nå er alle menigheter fulle av ungdommer (+)

Men hva er det egentlig de unge signerer seg til? Hva mener de når de sier de tror? Undertegnede har den hypotesen at de ikke helt blir eksponert for teologien, i, det jeg nok person mener er, «all sin aburditet».

Derfor vil vil vi også presentere en del ulike kristne syn, uttalt innen de mange ulike retningene og sektene som fins.

I forbindelse med research til «det ondes problem», som jeg tenkte å ta fatt i den neste livesendingen vi planlegger om tro og livssyn, så kom jeg over denne talen fra den nå avdøde pastoren John MacArthur (1939-2025). Talen er fra 2008, og har allerede 8 millioner avspillinger på YouTube.

Det er, for en ateist som meg selv, en fascinerende tale.

Konferansen der han talte ble arrangert av Ligonier Ministries. Spørsmålet vMacArthur skulle svare på var som følger: «Hvorfor finnes det så mye ondskap og lidelse dersom Gud er både god og allmektig?»

Da jeg presenterte transkripsjonen for ChatGPT og ba den sette talen i en teologisk kontekst kom følgende konklusjon:

«MacArthur taler tydelig fra en reformert tradisjon med røtter i Augustin, Calvin og Westminster-konfesjonen. Han legger vekt på Guds suverenitet, Guds herlighet som høyeste mål, og menneskets totale uforskyldte avhengighet av Guds vilje.»

MacArthur, som ifølge ChatGPT er kjent for sin konservative og reformerte (forkynnelse, åpnet talen med å omtale spørsmålet som «enkel, men avgjørende». Han fortalte at dette var temaet den jødiske TV-verten Larry King alltid kom tilbake til i deres samtaler – som hovedgrunn til at han ikke kunne tro på Gud.

– Larry sier alltid: Hvis det finnes så mye ondskap i verden, hvordan kan Gud være god? Vi kommer aldri forbi det dilemmaet, fortalte MacArthur.

Han beskrev dette som det klassiske argumentet mot kristen tro: Dersom Gud er god, allmektig, hellig, vis og kjærlig – hvordan kan verden samtidig være så ond? Mange kristne, sa han, velger å svare med «Deuteronomy 29:29 – de hemmelige ting hører Herren til».

– Men Bibelen gir oss faktisk et svar, sa MacArthur. – Ikke et svar som bare forklarer, men et svar vi kan glede oss i.

Fire former for ondskap

MacArthur skilte mellom fire former for ondskap:

1. Naturlig ondskap – sykdommer, katastrofer og død.
2. Moralsk ondskap – menneskers synd og destruktive handlinger.
3. Overnaturlig ondskap – demoniske krefter og Satans virksomhet.
4. Evig ondskap – fortapelsen, som er ondskapens endelige konsekvens.

Han understreket at ondskap finnes overalt: i naturen, i menneskehjertet og i den åndelige virkelighet. Men alt dette er under Guds kontroll.

– Gud er absolutt suveren. Han styrer alt – hvert molekyl i universet. Han skaper, opprettholder og fullfører alt. Han gjør alt etter sin vilje, sa han.

MacArthur brukte en rekke bibelsteder for å vise at Gud selv tar ansvar for både «lykke og ulykke», slik som Jesaja 45:7: «Jeg danner lyset og skaper mørket, jeg skaper fred og skaper ulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette.»

– Gud forsøker ikke å beskytte seg mot påstanden om at han har et formål med det onde. Han lar ansvaret ligge hos seg selv, uten å nøle, sa MacArthur.

Gud villet ondskapens eksistens

Etter å ha slått fast at både Gud og det onde eksisterer, konkluderte han:
– Gud har villet at det onde skal eksistere.

Han understreket at Gud ikke selv gjør eller skaper det onde, men at det finnes fordi Gud har besluttet at det skal gjøre det – for å oppnå et høyere mål: Å vise hele spekteret av sine egenskaper.

– Gud er hellig og kan ikke gjøre noe ondt. Men han er tilfreds med å la ondskapens eksistens og handlinger inngå i sin plan, sa MacArthur. – Det skjer ikke uten hensikt.

Han brukte fortellingen om korset som hovedbevis:

– Den mest onde handling i historien, drapet på Guds Sønn, var forordnet av Gud selv. Det skjedde etter hans «bestemte råd og forutviten». Det som mennesket gjorde i ondskap, gjorde Gud i kjærlighet for vår frelse.

Slik, mente MacArthur, blir det onde et redskap for Guds herlighet:

– Vår urettferdighet demonstrerer Guds rettferdighet. Vår synd viser hans nåde. Hans vrede og hans miskunn blir synlige side om side, og det gir ham ære.

Kritikk av andre teologiske retninger

En stor del av talen var viet kritikk av andre måter å løse «det ondes problem» på.

– Hos arminianere og liberale teologer oppstår panikk når man sier at Gud villet det onde. De må redde Gud fra «dårlig publisitet», sa MacArthur. – De ender med å skape en mindre gud, en gud som ikke lenger er Bibelens Gud.

Han rettet særlig skyts mot tre retninger:

1. Arminianismen – som han beskrev som et forsøk på å bevare menneskets fri vilje på bekostning av Guds suverenitet.
   – De vil heller ha en gud som lar mennesket få sin vilje enn en Gud som gjennomfører sin egen, sa han.
2. Prosess-teologi og åpen teisme – hvor Gud forstås som i utvikling og ikke kjenner fremtiden.
   – De hevder at Gud blir bedre på å være Gud etter hvert som han lærer av erfaring. Det er blasfemi, sa MacArthur.
3. Fri vilje-teodisi – ideen om at Gud måtte tillate synd for at mennesket skulle ha fri vilje.
   – Fri vilje er ikke høyere enn Guds vilje. Gud verdsetter ikke menneskelig autonomi over sin egen suverenitet, sa han.

Han avviste også tanken om at det onde bare er en «metafysisk nødvendighet» – at godt og ondt må eksistere som motsetninger i universets balanse.

– Dette er østlig filosofi, ikke bibelsk teologi, sa han.

Gud som seierherre over ondskapen

Mot slutten siterte MacArthur fra Jobs bok, der Gud irettesetter Job for å kreve forklaringer: «Hvem er du som formørker mitt råd med ord uten kunnskap?» Job bøyer seg og svarer: «Jeg vet at du kan alt, og ingen plan er umulig for deg.»

– La Gud være Gud og tilbe ham for den han er, sa MacArthur. – Jeg vil ikke leve i en verden der ondskapen kontrollerer Gud.

Han avsluttet med en bønn:

– Vi tilber deg fordi du demonstrerer din rettferdighet, din kjærlighet, din vrede og din nåde gjennom å tillate ondskapen, og fordi du til slutt vil overvinne den.

---

Forklarende kontekst ifølge ChatGPT

MacArthurs forkynnelse bygger på reformert (kalvinistisk) teologi, der Guds suverenitet er absolutt. Alt som skjer, også synd og ondskap, skjer innenfor Guds evige råd. Gud ville at det onde skulle eksistere for å åpenbare sin rettferdighet, vrede, nåde og kjærlighet. Samtidig lærer denne tradisjonen at Gud ikke skaper eller begår det onde – det onde forstås som et fravær av det gode, et uttrykk for skapningenes opprør.

Denne forståelsen skiller seg fra den lutherske tradisjonen, slik Den norske kirke historisk har representert. Lutheransk teologi legger større vekt på mysteriet: Gud tillater det onde, men vil det ikke. Ondskapens eksistens er en følge av skapningens fall, ikke en del av Guds evige plan. Gud vender det onde til det gode, men bærer også selv lidelsen i Kristus.

For den reformerte tradisjonen står Guds ære og suverenitet i sentrum.
For den lutherske tradisjonen står Guds nåde og korset i sentrum.

MacArthur står dermed i en linje som ser det ondes eksistens ikke som et problem som må bortforklares, men som et virkemiddel Gud selv bruker for å vise sin egen herlighet.

---

Kommentar fra en ateist

For meg fremstår den Gud som MacArthur beskriver som, dersom vi skulle gi ham menneskelige egenskaper, som en herskesyk narssisist. Han «tillater» ondskap og ser det som nødvendig for at vi menneskene (som han har skapt) skal se kontrasten til Guds egen «rettferdighet» og «herlighet».

Med andre ord, hele skaperverket og syndefallet er bare til for at noen (med andre ord vi menneskene) skal kunne beundre den «herlige» Gud.

Dette er etter min mening en Gud som er fullstendig egoistisk, ja, om ikke en psykopat, som krever sine egne skapningers lidelse for at han selv skal bli beundret.

Hva ville vi sagt om en slik motivasjon var det et menneske hadde?

Vi ville sagt det var alt annet enn den de kristne påstar at han er: God, full av kjærlighet, raus, full av nåde.

Jeg har altså vanskelig for å tro at den vekkelsen vi ser i dag er en opplyst vekkelse, det vil si en vekkelse der de unge faktisk eksponeres for «absurditetene» i den kristne tro.

Men det er min personlige hypotese. I debattene fremover vil vi belyse det fra flere sider, også fra den siden som faktisk tror.

Denne artikkelen er skrevet ved hjelp av KI.

Pastorens tale kan sees her: