Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Av Kjell Brynildsen, pårørende

Nå vil regjeringen forby smartbriller. Midlertidig. Noen steder, men ikke overalt. Og ikke for alle.

Det virker svært gjenkjennelig for regjeringen Støre: gode hensikter, et populært signal og en rekke ubesvarte spørsmål om hvordan det skal gjennomføres.

Hvem skal håndheve forbudet? Smartbrillepolisen? Skal vektere avgjøre hvem som får beholde brillene på? Hvordan skal en bruker dokumentere at de er et nødvendig hjelpemiddel? Skal man måtte forklare sin funksjonsnedsettelse ved inngangen til et museum eller overfor betjeningen på en kafé?

Et forbud med unntak kan høres rimelig ut. Men dersom unntakene krever at mennesker utleverer sin helsetilstand til tilfeldige kontrollører, har vi skapt et nytt problem mens vi forsøker å løse et annet. Uklare regler åpner dessuten for vilkårlig håndheving og unødvendige konflikter.

Bak forbudsiveren ligger en mistanke om hva brukerne kan finne på. Smartbriller gjør det mulig å fotografere og filme uten å holde opp en telefon. Dermed risikerer alle som bruker dem, å bli betraktet som potensielle snikfotografer.

Men muligheten til å snikfilme er allerede utbredt. Millioner av oss går rundt med mobilkameraer som kan ta opp video og lyd med noen få trykk. Biler har kameraer som kan registrere omgivelsene. På T-banen sitter folk med telefonen foran seg, og det er sjelden mulig å vite om de leser nettavisen eller filmer personen på motsatt sete.

Dette opphever ikke personvernproblemet ved smartbriller. Men det bør få oss til å spørre hvorfor akkurat brillene skal behandles som et tegn på tvilsomme hensikter. Publikums opptak kan også ha stor verdi, blant annet som dokumentasjon av vold og andre hendelser. Det avgjørende er hva kameraet brukes til, og hvordan opptakene behandles og deles.

SV-politiker Lars Haltbrekken har omtalt smartbriller som «pervobriller». Det er en betegnelse som sikkert fungerer godt i radio. Den fungerer dårligere som utgangspunkt for en diskusjon om teknologi som også kan gi mennesker større selvstendighet.

For noen handler dette nemlig om noe langt mer vesentlig enn å slippe å ta telefonen opp av lomma.

Et par nye øyne

Jeg er pårørende og har daglig omsorg for min blinde mor på 102 år. Jeg har derfor et nært innblikk i hvor mange av hverdagens små handlinger som blir vanskelige når synet forsvinner.

Tenk deg at du er blind og står foran kjøledisken i en dagligvarebutikk. Du vet at melken er der, men ikke hvilken kartong som er lettmelk. Med smartbriller kan du be om hjelp.

Kameraet registrerer, og formidler muntlig det du selv ville ha sett, og kunstig intelligens eller et menneske på avstand kan fortelle deg hvilken kartong du skal ta.

Slike tjenester finnes allerede. Be My Eyes, som kobler blinde og svaksynte med seende hjelpere, er integrert med Metas smartbriller. En hjelper kan dermed se gjennom brukerens briller og veilede uten at vedkommende må holde en telefon foran seg.

Forskjellen kan høres beskjeden ut. For brukeren kan den være avgjørende. Begge hendene er frie; det kan være avgjørende for at du står trygt og kan løse oppgaven. Samtidig kan hjelperen – KI eller en virkelig person –  lese et skilt, finne riktig hylle eller forklare hvordan en automat fungerer.

Kameraet som potensielt kan krenke ett menneskes privatliv (hvilke kameraer kan ikke det?), kan altså gi et annet menneske tilgang til omgivelsene, høyere livskvalitet og større selvstendighet. For ikke å forglemme at smartbrillene i nær fremtid sannsynligvis vil vise seg å være ett av de viktigste hjelpemidlene for at eldre skal kunne bo hjemme, lengre.

Det er dette perspektivet som så lett forsvinner når debatten begynner og slutter med ordet «pervobriller».

Hjelp til å forstå verden

Nytten begrenser seg heller ikke til mennesker med nedsatt syn. En turist – du eller jeg – på en jernbanestasjon i Japan kan få hjelp til å forstå et skilt ved å spørre brillene.

En bruker kan få oversettelse av tale, og briller med skjerm kan vise informasjon i synsfeltet. Du kan lese en rutetabell, en meny eller en forklarende tekst på et museum selv om språket bokstavelig talt er gresk for deg.

For en person med nedsatt hørsel, som meg, og ca 800.000 andre nordmenn, er muligheten for teksting og lydforsterkning særlig interessant. Samtalepartnerens ord kan bli til tekst, omtrent som tekstingen på fjernsynet. Foreløpig er ikke denne skjerm-funksjonen utbredt i vanlige smartbriller, men den kommer. Etter hvert som teknologien blir bedre, kan den gjøre det lettere å følge samtaler på møter, stasjoner og restauranter.

På et verksted kan det samme prinsippet brukes til praktisk veiledning. En mekaniker står foran en ukjent maskin med begge hendene opptatt. Gjennom brillene kan en erfaren kollega et annet sted se det mekanikeren ser, og forklare hvilken kontakt som skal løsnes eller hvilken del som må undersøkes. Snekkeren på taket får TEK17 rett inn på øret eller netthinna.

For håndverkere og serviceteknikere kan brillene dermed bli et nyttig arbeidsverktøy. Kunstig intelligens kan etter hvert supplere hjelpen ved å identifisere deler, hente frem dokumentasjon og forklare neste punkt i en arbeidsbeskrivelse.

Felles for disse bruksområdene er at hjelpen tar utgangspunkt i situasjonen brukeren faktisk står i. Den som hjelper, får tilgang til synsfeltet uten at brukeren må legge fra seg arbeidet og forsøke å beskrive alt med ord.

Dette kan også få betydning for eldre og mennesker med kognitive vansker av ymse slag, ikke bare redusert syn eller hørsel. Verden kan forklares, ut fra egne forutsetninger. «Hva står det på denne pakken?» «Hvilken buss skal jeg ta?» «Hvordan kommer jeg tilbake til hotellet?» En assistent som både hører spørsmålet og ser omgivelsene, kan få bedre forutsetninger for å gi relevant hjelp.

Det betyr ikke at brillene allerede kan løse alle disse oppgavene pålitelig. Men det viser hvorfor vi bør være varsomme med regler som gjør nyttig teknologi vanskeligere å bruke for dem som trenger den mest.

Personvernet må tas på alvor

Ingen av disse eksemplene gjør personvernproblemet mindre reelt. Et kamera i øyehøyde kan brukes til diskret fotografering. Koblet til ansiktsgjenkjenning og store databaser kan det bli et redskap for overvåking som går langt utover det å ta et bilde.

Her trengs tydelige grenser, tekniske begrensninger og ansvar for både brukere og selskaper. Vi må diskutere hva som samles inn, hvem som får tilgang, hvor lenge informasjonen lagres, og hva den kan brukes til.

Men denne diskusjonen omfatter langt mer enn smartbriller. Den handler om et samfunn der kameraer, mikrofoner og datainnsamling allerede er en del av hverdagen, og hvor det vi kaller et kamera, egentlig er en sensor som bare registrerer og tolker, men ikke lagrer bilder, men bearbeidet data.

Da trenger vi mer presise begreper enn et skjellsord som gjør alle brukerne mistenkelige på forhånd. Smartbriller kan være kamera, tolk, kart og arbeidsverktøy. De kan støtte mennesker med nedsatt hørsel og gi blinde hjelp til å orientere seg.

Spørsmålet er hvordan vi bevarer denne nytten samtidig som vi setter grenser for overvåking og misbruk. Et målrettet forbud i bestemte situasjoner kan ha en begrunnelse. Men reglene må være forståelige, forholdsmessige og mulige å håndheve uten at mennesker må forsvare sitt behov for hjelp overfor enhver som reagerer på brillene deres.

For meg som pårørende er dette helt konkret: Teknologi som kan gjøre hverdagen lettere for mennesker som ikke kan se, fortjener å bli vurdert ut fra mer enn hva en overgriper kan bruke den til.

For noen er smartbriller et kamera.

For andre kan de være et par nye øyne.