Dette er et ekstert innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Klimaspøkelset har utspilt sin kraft, Trump er det nye globale spøkelset.

For ikke så mange år siden var det å være barn en fri og avsondret tilværelse. Barna hadde store spillerom løsrevet fra de voksne. Det vil si fra de alvorlige, moralske, hyklerske, stressede, masete og pedantiske hodene som svevet en meter over dem.

Møter med naboer, lærere, leger, onkler, tanter, besteforeldre eller omgangsvenner av familien var forurolige opplevelser. Hilse og få det overstått. Ut å leke. Si minst mulig, ha minst mulig med dem å gjøre. Ja selv nærkontakt med egne foreldre kunne tidvis være anstrengende. Høre, spise opp, takke. Ut å leke!

Voksne som vil være barn

 I skolegården summet det av små gleder og små sorger, men det var barnas egne gleder og sorger. Som de voksne av og til intervenerte i, før de raskt trakk seg tilbake og fortsatte med sitt. I dag er det mer flytende grenser mellom voksenkultur og barnekultur. Ikke minst i familiestrukturen. I menneskets psykososiale utviklingshistorie, har det i løpet av svært kort tid oppstått ubalanse og brudd i de evolusjonistisk etablerte mekanismer for trygghet og identitet.

Som så mye annet som endret verden, inntraff disse skismatiske forskyvningene med 68-generasjonen revolt mot etablissementet, mot sjampo, A4-jobb og krigføring i Vietnam. Sekstiåtterne krevde å få være blomsterbarn og sverme rundt sin sosialistisk utopi til evig tid. Mye av dette var kult, for all del. Særlig popkulturen, naturromantikken, Summer of Love, Woodstock og rockemusikere med psykedeliske vinger.

Barnas maktovertakelse

Men så, gradvis ble idealene assimilert inn i de store institusjonene; i skolen, i kulturbyråkratiet, i mediene. Så kom Lefsa og Halvsju og lærte barne- og ungdoms generasjonene at alle voksne er duster, særlig foreldre og lærere. Noe som enkelte ganger ikke var så langt fra virkeligheten.

Men husk: hver gang du peker, retter du tre fingre mot deg selv. Det var allerede gått ideologi i budskapet, og slik begynte den strukturelle maktovertakelsen. Barna kunne til slutt uhindret mobbe og slå lærerne, mens lærerne som før hadde mobbet og slått, for lengst var ute av skolen.

Vår tids sosiale medier har revet ned de siste beskyttende barrierer mellom voksenmentalitet og barnementalitet. Politiske realiteter og humanitære bekymringer, fakta, løgn og hysteri bombarderer uhindret hjernene til barn og unge. Ofte formidlet av deres egne pubertale podcast-viktigpropper som ikke forstår innholdet i eget budskap, eller (verre) av infantile regnbue-voksne, utspjåket som om enhjørninger har spydd dem ned. I tillegg kommer NRK Super, Aftenposten Junior og Redd Barna, som angivelig har påtatt seg ansvaret for anstendig og saklig informasjonsformidling til barn og unge. Med mandat til å skremme.

Tårene renner på TikTok

Barn i siste halvdel av forrige århundre, vokste stort sett opp lykkelig uvitende om voksne bekymringer som klimakatastrofe, viruspandemi, islamistisk terror, jødehat og ny potensiell verdenskrig. Før var alt som var farlig langt borte. Nå er alt som er farlig midt i Europa, midt i blant oss. Angsttablåene i kø. Ufiltrert.

Barna står mot veggen i en permanent eksekusjonspelotong. De er de sarteste sjelene blant oss og svært påvirkbare. Frykt og massehysteri trender som angstmoter i en postmoderne, antivoksen virkelighet uten fornuft og norm-kompass. Angsten er et innvendig uhyre som stadig må fôres med nye skremsler. Det ligger dypt i oss. De idéhistoriske arketypene heter Dommedag og Satan.

Tårene renner på TikTok. Hår barberes av i protest, eller farges blått. Unge venstreliberale jenter – som hevder å være inkluderende – hyler ut sitt panikkraseri mot gutter og menn. Ikke lenger fordi verden går under i en apokalypse av ild og kokende sjø. St. Greta og klimaspøkelset har spilt ut sin kraft. Det nye globale spøkelset heter Donald Trump. Han er den reinkarnerte Orange Hitler. Eller verre, Orange Satan. Og se, han kom til makten igjen fordi flertallet av amerikanere er uforbederlige idioter, onde og fascister.

Analyse fra skolegården

Min datter forteller meg at det er panikktilstander i skolegården. Barna søker trygghet i tolkningsfelleskap. Det er gutteflokkene og deres små demagoger som styrer «kunnskapen». De tilraner seg definisjonsmakt og manipulerer jentene. De er høylytte og truende. Lærerne har ikke kontroll over arenaen hvor makthierarki og gruppepsykologi eksponeres ­– skolegården. Der utspiller det seg små lokale dramaer à la Lord of the Flies (William Golding, 1954).

I skolegården er segregeringen mer tydelig enn i timene. Muslimske barn kaller valget i USA for djevelvalget. Trump vant fordi han er selve djevelen. Når han flytter inn i det hvite hus vil han drepe alle svarte og starte tredje verdenskrig. Han vil utløse et kjernefysisk Harmageddon og dessuten sette en stopper for at jenter kan drepe babyene sine (de sier faktisk det). At Trump ble skutt, avvises i skolegården som regissert og iscenesatt. Rollespillet «Mafia» hvor den som trekker Mafia-kortet skal agere morder, er døpt om til rollespillet «Trump».

Overlærer Jokumsen og president Trump

Vanligvis tar de etnisk norske jentene avstand fra flokk-guttenes tøv fordi det som regel er de etnisk norske jentene som er målskive for guttenes dagligdagse mobbing og krenking. Men ikke denne gangen. Å hate (heite) på Trump er en samlende faktor. Islamisme og norsk dogme-venstre finner sammen. Trump kan være både Satan og Hitler. Han fyller begge karakterene. Han er Trump!

Min datter er velinformert, hun får informasjon og kunnskap fra norske og amerikanske medier på tvers av fløyene. Hun og jeg har nettopp hørt gjennom lydboka Jonas (Jens Bjørneboe, 1955). Underveis snakket vi om hvordan den gamle grinete, men morsomme overlærer Jokumsen vekker assosiasjoner den hyperbole presidenten Trump. Jokumsen lå i krig med byråkrater og lærerstand (salamanderne). Han mente det offentlige skolevesenet masseprodusere konforme, adlydende undersåtter ved å kverne i filler barnas fantasi, frihet og lærelyst så tidlig som mulig.

Jokumsen reddet Jonas fra å havne på «Idioten». Han holdt de de mest bråkete elevene i sjakk ved å være sammen med dem, fysisk robust som en boksepute. Trump ligger i krig med Washington-byråkratene, alltid tilstedeværende blant velgerne, fysisk robust som en boksepute. Jokumsen elsker barna; Trump elsker det amerikanske folket. Begge har en skolegård å skjøtte.

Frykt og forakt som flokkidentitet

Min datter er nysgjerrig. Hun stiller spørsmål og forsøker så godt hun kan å nyansere synspunktene i skolegården. Da blir hun stigmatisert som trumpist og klapper igjen. Hun blir usikker og stum av overmakten. Pappaen til venninnen hennes «Lille-Vera» er jøde. Lille-Vera skulle «drepes» og har måttet bytte skole.

Min datter skjønner at det ikke bare er guttenes nonsens og galskapen i gruppechatter og på TikTok som er drivkraften. Konformiteten, ensrettingen og massesuggesjonen næres også i barnas hovedstrømsmedier som NRK Super og Aftenposten Junior. Etter Joe Bidens maktovertakelse etter Trump fra 2021, gikk Redd Barna ut med følgende gladmelding: «I dag er ikke lenger Donald Trump president i USA, og utsikten for verdens barn ser lysere ut.» Her er Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press etter årets valg:

Hjemmefronten

Påvirkningen foregår ikke minst i hjemmene. Hensynet til barnas mentale helse burde være et selvsagt foreldre-insentiv til å filtrere ut alt som lukter av ideologisk slagside, politisert desinformasjon og belærende propaganda. I det minste nyansere innholdet.

Når et barn gråter og banner over valgresultatet i USA, indikerer ikke dette at barnet har forstått virkeligheten. Der et tegn på at foreldrene ikke følger med, eller har feiget ut og dermed svikter barna intellektuelt og emosjonelt. Selv prøver jeg å gi min datter kunnskap nok til at hun ikke behøver å være engstelig i en verden som dessverre er blitt så alt for transparent for et barn.

Men helt mørkt er det ikke. Midt oppi Hitler/Satan-viraken er Trumps YMCA-dans blitt skolegårdens hit. Barn er stadig litt barn. Heldigvis.